Jeg tør påstå at jeg er betraktelig dummere nå enn for 5 år siden, ihvertfall er jeg mindre oppdatert. Det er mulig jeg er hakket klokere, rausere, omsorgsfull og mer kjærlig. Men smartere, det er jeg ikke. Det er vel neppe særlig smart å annonsere min mangel av smartvare på blogg heller. Og hva skyldes så denne fordummingen? Denne prosessen som gradvis har skyggelagt store deler av min ellers så velfungerende hjerne? Jo, det er den såkalte ammetåka det.
Ammetåka er en tilstand som både kvinner og menn kan risikere å komme i befatning med, direkte eller indirekte. Det er en tilstand forårsaket av den store omveltningen det er å få en baby, bokstavelig talt, i fanget. Uttrykket kommer selvsagt av at mor gjerne ammer sin baby, men den rammer de aller fleste nybakte foreldre, amming eller ei. Det handler vel først og fremst om at du opplever å få ansvaret for et lite vesen som er fullstendig avhengig av deg, HELE tiden. Instinktet i deg skriker etter å beskytte og ta vare på den lille for alt i verden. Og da blir gjerne resten av verden ganske så ubetydelig og lite engasjerende. Det handler om å beskytte og ta vare på din lille engel, flomkatastrofen i Pakistan kan bare ryke og reise liksom.
Problemet er bare det, at når en faktor i livet ditt blir så altoppslukende, så må det nødvendigvis gå på bekostning av noe. Du klarer ikke holde like høy standard over hele linja (hvis du ikke er sånn superdame da, som baker brød med den ene hånda, samtidig som du lakkerer tånegler med den andre og visper krem til marsipankaka med munnen som du skal ta med på foreldremøtet mens du leser dagens næringsliv og gir beskjed til mannen din om å sette av kvelden til dampende seksuelt samkvem - med deg ja).
Jeg har for lengst innsett at jeg skal være glad om jeg kommer meg gjennom uka med et akseptabelt nivå på mine innsatsområder. Akseptabelt og innsatsområde er realativt og styrt ut fra standaren jeg setter underveis ut fra egen kapasitet og prioritering. For eksempel er det akseptabelt at barna har med for lite skifteklær i barnehagen den ene dagen, men fullstendig katastrofe den andre. Enkelte dager er ostesmørbrød et fullverdig middagsmåltid, mens det på andre dager hyler mislykket husmoremne mot meg. Jeg klare ikke holde like høy standard på alt, hele tiden. Det er greit, det er forståelig, jeg er jo tross alt småbarnsmor. Jeg var forberedt på dette, jeg var motivert for å senke kravene. Barna er jo tross alt viktigst ikke sant, du ofrer deg og husarbeidet for dem.
Det jeg slettes ikke var forberedt på, var fordummingen av egen hjerne. Jeg vil si at jeg i relativt stor grad tidligere har lyktes med å være oppdatert, informert og engasjert i samfunn, politikk, krig, fred, religion og sånt. Men det var før. Før den nye tidsregningen, tidsregningen som begynte for 4,5 år siden da puppene mine ble megastore og jeg skifte bleie 14 ganger i døgnet. (Puppene ble faktisk megastore altså, jeg husker jeg sto på sykehuset og så på dem i speilet og lurte på hvem i alle dager som hadde forvekslet sine med mine. Og det var ingen sjenanse å spore i mitt mildt sjokkerte ansikt der jeg stod og stirret på disse ukjente matstasjonene, mens sykepleiere og jordmødre svinset rundt meg. Jeg spekulerte fælt på hvordan jeg skulle få presset de i mine b-cuper, og regnet fort ut at jeg måtte ha AMMEBH. Hvordan fungerer egentli en ammebh, tenkte jeg, går ammingen av seg selv da?). Og kanskje det var her alt begynte, dette var starten på en gradvis erosjon av intellektet mitt.
Det som begynte med megapupper og ammebh, utviklet seg etterhvert til en tilstand i nettopp tåke. En stund dreide alt seg om brystspreng, ammeinnlegg av ull, bleieskift og analyse av babybæsj. Det var det på en måte, liksom, du vet, det var, ja ...det. Heldigvis er en slik tilstand forbigående, men hangoveren kan vare lengre enn du tror. Da hodet mitt endelig begynte å virke så smått igjen, ble det koblet til oprah og dr.phil på formiddagene, for det passet jo så godt til ammetiden min. Og, for de som har sett dr,phil, så vet dere sikkert hvor på smarthetskalaen 90 prosent av gjestene der befinner seg. Og det var mitt første møte med verden igjen, etter å ha gått i dvale med meloner en stund.
Det skal sies at jeg gjorde noen tapre forsøk på å lese en bok, pløye gjennom dagens aviser, følge med på nyhetene på tv, delta i meningsfylte diskusjoner med de rundt meg. Men det var bare det, at jeg stadig ble avbrutt i mine forsøk fordi at jeg jo måtte amme. Amme, amme, amme. Dessuten så var jeg på den tiden veldig bekymret for mitt barns øyeverk, mon tro om det var øyakatarr, eller om det var et symptom på en underliggende, livstruende sykdom. Og, hva bæsjen hennes angikk, så var det faktisk to dager. Ja, TOOOO dager, siden sist hun bæsjet. Noe annet som virkelig bekymret meg, var om puppene mine kom til å henge som to tomme skinnposer etter at all melken var brukt opp. Som du skjønner, så var det høyaktuelle og kompliserte saker som opptok meg, og da ble det jo selvsagt liten plass til andre uvesentligheter som krigføring i afghanistan og gryende finanskrise.
Jeg så jo tegnene, jeg skjønte på et vis hva som var i ferd med å skje. Men jeg klarte ikke ta tak, jeg maktet ikke å snu. Det var så lettvint å se på dr.phil og så tungvint å lese Tolstoj.
Og, for å være ærlig, så har jeg følelse av hangover fremdeles. Jeg har fått for vane å droppe bruksanvisninger, fordi jeg ikke gidder å bruke energien min på å lese det bittelille formatet med altfor innviklet forklaring. Jeg har begynt å unngå og spille TP, geni og andre brettspill som krever en viss tankevirksomhet. Før kunne jeg alle land og hovedstader i opptil flere verdensdeler, nå virker det som at ammedjevelen har stått med sleiv og rørt rundt i hjernen min slik at alle landene har blandet seg i et eneste kaos.
Går det an at hjernen kortslutter for så aldri bli helt seg selv igjen? Ikke vet jeg (nei, det vet jeg jo selvsagt ikke), men jeg registrerer at noe har skjedd. Noe kan kanskje erstattes med at andre sider av meg har fått mye gjødsel de siste årene. Indre kvaliteter har fått vokse, ja de nære ting har fått mye rom. Som for eksempel å trøste et utrøstelig barn som har ødelagt vingene på sommerfulgbarbien sin, eller lese "den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans." boka for 6. gang samme ettermiddag. Hva den boka angår, så har jeg faktisk lært noe da. Faktisk, så har jeg opplyst mitt eget hode med ny kunnskap etter å ha lest boken. Nå vet jeg nemlig hvordan bæsjen til dua, hesten, geita, kua, grisen, Hans-Henrik slakterhunden og den lille muldvarpen ser ut. Og det vet sikkert ikke du. Så det.
fredag 8. oktober 2010
søndag 18. juli 2010
Plingeling-i-hodet
Jeg må innrømme at det er to faktorer som spiller særdeles høyt inn når det kommer til mine ferdigheter innenfor sporten festing.
1. Jeg er en småbarnsmor rammet av underernæring på søvn
2. Jeg er over 30 år,noe som betyr at det er over 10 år siden fest-formtoppen var et faktum
På grunn av mine svekkete feridgheter, har jeg tatt konsekvensen av det og drister meg svært sjelden i i denne sfæren ved navn fest. Det er faktisk blitt slik, vil jeg påstå, at jeg nok har mistet en del kunnskap om sporten, og av den grunn er en smule usikker på hvordan jeg skal gå fram. Jeg vet jo at festen har en begynnelse og en slutt. Jeg vet at den gjerne kan illustreres med en kurve,som etter et par-tre-fire timer har steget raskt til en formtopp, for deretter å starte nedstigningen. Av og til dukker det faktisk opp noen nye topper underveis, men det kan og gå rett i dass (bokstavelig talt) fortere enn du aner. Hvis deltakeren begynner noenlunde samtidig,vil man fort kunne se at de fleste nådde sin formtopp på samme tid. Men herfra er det ikke alltid samsvar mellom deltakerne. Noen må bryte tidligere enn planlagt,noen holder på mye lengre enn de hadde tenkt, noen mister fokus og glemmer hva de holder på med,mens andre igjen sliter seriøst med avslutte løpet.
Formkurven og utviklingen av løpet avhenger av flere ting. For det første avhenger det av deltakerens utstyrsliste,for det andre av deltakerens fysiske-og ikke minst- psykliske tilstand.
Med en ufullstendig utstyrsliste, eller motsatt, med en sprengt utstyrsliste kan deltakeren fort sakke akterut i forhold til sine medspillere. Jeg sier medspillere, for fest er jo mer som en lagsport, og ikke en direkte konkuranse (selv om det nok også foregår. Vi har jo f.eks konkuranse om hvem som drikker mest på kortest mulig tid, hvem som konsumerer mest totalt, hvem som blir drukket under bordet, hvem som tåler mest, hvem som tåler minst, hvem som blander sterkest osv). Utsyrslisten kan være individuell, men hos mange av deltakerne har vi nok en fellesnevner. Og det er selvfølgelig alkohol. De uerfarne vet ikke nødvendigvis hva som er best for deres egen tilstand, og her blir det nok ganske mye prøving og feiling før de finner sin rette formel. Også dette er selvsagt svært individuelt, hos noen tar det rimelig kort tid før de finner sin perfekte alkoholvenn, mens andre beklageligvis aldri finner ut av det.
På markedet er det jo en jungel av merker og typer, og man kan nesten si at det er vanskelig for en uerfaren å orientere seg. Som hovedregel vil jeg påstå at det er lurt å begynne forsiktig og ikke prøve så mye forskjellig på en gang. Det er bedre å begynne med litt øl, enn å snappe pappas halvlitersflaske med 60 prosent og helle den i kaffen og det som verre er. Jeg husker faktisk at det hendte det kom 96 prosent på bordet da jeg var ung, men slik ekstremsport er vel ikke så vanlig lenger. Det må jo være livsfarlig når jeg tenker meg om. Øl er som sagt ganske trygt, vin og. Men det handler hele tiden om mengde og blanding. Det er ikke lurt å drikke to flasker vin, før du har kommet deg på forspill, sant, og det hjelper lite med vin og øl hvis du drikker sortene ukritisk og om hverandre. Ingenting slår en god og fyldig italiensk rødvin spør du meg, men den smaker ikke like godt hvis magen er full av øl, hvitvin og sprit.
Når du planlegger helgens festlige begivenhet, bør du altså ha en, maks to sorter drikke på handlelappen din. Det kan og være lurt å skaffe til veie litt næring, salt er jo bra hvis du skulle bli uggen, og det er det masse av i potetgull. På utstyrslisten bør det og stå penger, legitimasjon, telefon og nummeret til taxi. Jeg skal love deg at det tar tid og at det kan virke som en umulig oppgave å søke opp nummeret til taxien klokka tre på natta,når festen er over og du vil hjem, helst på sekundet. Pass og på å ha nok klær, for faktisk hender det at man mister evnen til å vurdere kroppens temperatur. Det er ikke et uvanlig syn i desember,når julebordsesongen svinger, å se damer i høyhælte lakksko og miniskjørt på speilhålka i 10 minus. Dette medutsyrsliste kan jeg, ikke for å skryte altså,men jeg har såpass med erfaring at jeg kan forberedelsene. Den kunnskapen sitter,til tross for manglende kamperfaring de siste årene.
Hvordan festen forløper seg avhenger som sagt ikka bare av utstyret, men din fysiske og psykiske tilstand. To faktorer som gjerne henger sammen, Har du lagt på deg 20 kilo etter sist svangerskap og du måtte låne bestemors skjørt før du drar på fest, vil jeg anslå det som meget sannsynlig at du en del timer etter start befinner deg i armene på en person, som akkurat da føles som den beste vennen du noen gang har hatt, og gråter og fortviler over kiloene du hater og forbanner. Har du influensa, men føler at den bedres når det nærmer seg fest? Glem det. Det finnes nesten ikke noe verre enn å sitte med 39 i feber blant en haug ville festdeltakere. Har du kjærlighetssorg anbefaler jeg deg å ta det svært forsiktig. Du har godt av å komme deg ut, så for all del gå på festen. Men du er nok såpass ustabil, at det er stor fare for flaue og opprivende scener hvis du får et glass rødvin eller to for mye. Da kan du våkne opp morgenen etter med en følelse av å aldri mer ville stå opp av sengen, der du i ditt kaotiske hodet legger omfattende planer for hvordan du kan unngå samtlige festdeltakere i uoverskuelig framtid.
Det kan faktisk være lurt å drive litt mental trening og ferberedelse før du går på fest. Gjør avtaler med deg selv. Spesielt iforhold til tema du ikke bør snakke om. Husk at alkoholen gjerne lurer deg til å tro at du plutselig kan stole på alle, at festdeltakerne er dine nærmeste venner, dine allierte, som helst vil vite alt om deg. Alkoholen kan og lure deg til å tro at enkelte tema er brennhete, og som du bare må ta opp. Slikt BØR du gjøre deg opp en ming om FØR du begynner å drikke. Tema som jeg fraråder deg til å snakke om er blant annet eksen din, seksuallivet ditt, den gynekologiske undersøkelsen du tok i går, hemoridene dine, planene dine om skuespiller/modellkarrieren, og ellers ekstreme synspunkter du måtte ha i forhold til religion,politikk og sånt. Det kan godt være du synes at homofili hører hjemme på lukket avdeling, men la nå oss andre få slippe å høre foredraget ditt om hvorfor.
Med en god utstyrsliste og mental trening, har de fleste av oss et godt utgangspunkt for en vellykket fest. Men husk at mye kan skje undrevies, og du vet vel aldre helt hvordan utfallet blir. Jeg hadde et godt utgangspunkt i går jeg, men det er først nå at jeg er i stand til å bruke hodet mitt rimelig greit igjen,og det er først nå at jeg klarer å bevege meg uten at hodet mitt vil eksplodere, og magesyren ikke presser mageinnholdet i feil retning. Kort oppsummert kan du si at kvelden bar preg av en del rusten erfaring og utrent festing. Jeg drakk vinflasken min for fort, jeg tok meg selv i å løpe etter en frosk, fange den for så å få søsteren min til å ta bilde av meg og frosken og sende det på sms til min kjære mann. Jeg ramlet bakover på en ustabil plaststol, jeg danset swing med en slik selvsikkerhet at du skulle tro jeg hadde vunnet skal vi danse, enda jeg suger på swingdansing. Jeg syntes det var helt opplagt å dra på nachspiel, selv om jeg ikke har sovet skikkelig på evigheter og egentlig trenger masse ekstra søvn. Jeg spiste kalde koteletter uten å bruke hendene, nytt partytriks? Jeg tok en røyk med den største selvfølgelighet, enda jeg hater det. Jeg foreslo båttur klokka fem på natta/morgenen, men heldigvis var det ingen andre som tente på ideen. Jeg sendte sms til feil person. Den skulle til min mann, men jeg aner ikke hvem som fikk den (heldigvis var det ikke noe intimt, grovt eller hemmelig jeg skrev).
Og da må jeg bare få komme med to ekstra råd:
1. Bruk mobil/pc med stor omhu når du har drukket
2. Kom deg hjem i tide
Takk for i aften.
1. Jeg er en småbarnsmor rammet av underernæring på søvn
2. Jeg er over 30 år,noe som betyr at det er over 10 år siden fest-formtoppen var et faktum
På grunn av mine svekkete feridgheter, har jeg tatt konsekvensen av det og drister meg svært sjelden i i denne sfæren ved navn fest. Det er faktisk blitt slik, vil jeg påstå, at jeg nok har mistet en del kunnskap om sporten, og av den grunn er en smule usikker på hvordan jeg skal gå fram. Jeg vet jo at festen har en begynnelse og en slutt. Jeg vet at den gjerne kan illustreres med en kurve,som etter et par-tre-fire timer har steget raskt til en formtopp, for deretter å starte nedstigningen. Av og til dukker det faktisk opp noen nye topper underveis, men det kan og gå rett i dass (bokstavelig talt) fortere enn du aner. Hvis deltakeren begynner noenlunde samtidig,vil man fort kunne se at de fleste nådde sin formtopp på samme tid. Men herfra er det ikke alltid samsvar mellom deltakerne. Noen må bryte tidligere enn planlagt,noen holder på mye lengre enn de hadde tenkt, noen mister fokus og glemmer hva de holder på med,mens andre igjen sliter seriøst med avslutte løpet.
Formkurven og utviklingen av løpet avhenger av flere ting. For det første avhenger det av deltakerens utstyrsliste,for det andre av deltakerens fysiske-og ikke minst- psykliske tilstand.
Med en ufullstendig utstyrsliste, eller motsatt, med en sprengt utstyrsliste kan deltakeren fort sakke akterut i forhold til sine medspillere. Jeg sier medspillere, for fest er jo mer som en lagsport, og ikke en direkte konkuranse (selv om det nok også foregår. Vi har jo f.eks konkuranse om hvem som drikker mest på kortest mulig tid, hvem som konsumerer mest totalt, hvem som blir drukket under bordet, hvem som tåler mest, hvem som tåler minst, hvem som blander sterkest osv). Utsyrslisten kan være individuell, men hos mange av deltakerne har vi nok en fellesnevner. Og det er selvfølgelig alkohol. De uerfarne vet ikke nødvendigvis hva som er best for deres egen tilstand, og her blir det nok ganske mye prøving og feiling før de finner sin rette formel. Også dette er selvsagt svært individuelt, hos noen tar det rimelig kort tid før de finner sin perfekte alkoholvenn, mens andre beklageligvis aldri finner ut av det.
På markedet er det jo en jungel av merker og typer, og man kan nesten si at det er vanskelig for en uerfaren å orientere seg. Som hovedregel vil jeg påstå at det er lurt å begynne forsiktig og ikke prøve så mye forskjellig på en gang. Det er bedre å begynne med litt øl, enn å snappe pappas halvlitersflaske med 60 prosent og helle den i kaffen og det som verre er. Jeg husker faktisk at det hendte det kom 96 prosent på bordet da jeg var ung, men slik ekstremsport er vel ikke så vanlig lenger. Det må jo være livsfarlig når jeg tenker meg om. Øl er som sagt ganske trygt, vin og. Men det handler hele tiden om mengde og blanding. Det er ikke lurt å drikke to flasker vin, før du har kommet deg på forspill, sant, og det hjelper lite med vin og øl hvis du drikker sortene ukritisk og om hverandre. Ingenting slår en god og fyldig italiensk rødvin spør du meg, men den smaker ikke like godt hvis magen er full av øl, hvitvin og sprit.
Når du planlegger helgens festlige begivenhet, bør du altså ha en, maks to sorter drikke på handlelappen din. Det kan og være lurt å skaffe til veie litt næring, salt er jo bra hvis du skulle bli uggen, og det er det masse av i potetgull. På utstyrslisten bør det og stå penger, legitimasjon, telefon og nummeret til taxi. Jeg skal love deg at det tar tid og at det kan virke som en umulig oppgave å søke opp nummeret til taxien klokka tre på natta,når festen er over og du vil hjem, helst på sekundet. Pass og på å ha nok klær, for faktisk hender det at man mister evnen til å vurdere kroppens temperatur. Det er ikke et uvanlig syn i desember,når julebordsesongen svinger, å se damer i høyhælte lakksko og miniskjørt på speilhålka i 10 minus. Dette medutsyrsliste kan jeg, ikke for å skryte altså,men jeg har såpass med erfaring at jeg kan forberedelsene. Den kunnskapen sitter,til tross for manglende kamperfaring de siste årene.
Hvordan festen forløper seg avhenger som sagt ikka bare av utstyret, men din fysiske og psykiske tilstand. To faktorer som gjerne henger sammen, Har du lagt på deg 20 kilo etter sist svangerskap og du måtte låne bestemors skjørt før du drar på fest, vil jeg anslå det som meget sannsynlig at du en del timer etter start befinner deg i armene på en person, som akkurat da føles som den beste vennen du noen gang har hatt, og gråter og fortviler over kiloene du hater og forbanner. Har du influensa, men føler at den bedres når det nærmer seg fest? Glem det. Det finnes nesten ikke noe verre enn å sitte med 39 i feber blant en haug ville festdeltakere. Har du kjærlighetssorg anbefaler jeg deg å ta det svært forsiktig. Du har godt av å komme deg ut, så for all del gå på festen. Men du er nok såpass ustabil, at det er stor fare for flaue og opprivende scener hvis du får et glass rødvin eller to for mye. Da kan du våkne opp morgenen etter med en følelse av å aldri mer ville stå opp av sengen, der du i ditt kaotiske hodet legger omfattende planer for hvordan du kan unngå samtlige festdeltakere i uoverskuelig framtid.
Det kan faktisk være lurt å drive litt mental trening og ferberedelse før du går på fest. Gjør avtaler med deg selv. Spesielt iforhold til tema du ikke bør snakke om. Husk at alkoholen gjerne lurer deg til å tro at du plutselig kan stole på alle, at festdeltakerne er dine nærmeste venner, dine allierte, som helst vil vite alt om deg. Alkoholen kan og lure deg til å tro at enkelte tema er brennhete, og som du bare må ta opp. Slikt BØR du gjøre deg opp en ming om FØR du begynner å drikke. Tema som jeg fraråder deg til å snakke om er blant annet eksen din, seksuallivet ditt, den gynekologiske undersøkelsen du tok i går, hemoridene dine, planene dine om skuespiller/modellkarrieren, og ellers ekstreme synspunkter du måtte ha i forhold til religion,politikk og sånt. Det kan godt være du synes at homofili hører hjemme på lukket avdeling, men la nå oss andre få slippe å høre foredraget ditt om hvorfor.
Med en god utstyrsliste og mental trening, har de fleste av oss et godt utgangspunkt for en vellykket fest. Men husk at mye kan skje undrevies, og du vet vel aldre helt hvordan utfallet blir. Jeg hadde et godt utgangspunkt i går jeg, men det er først nå at jeg er i stand til å bruke hodet mitt rimelig greit igjen,og det er først nå at jeg klarer å bevege meg uten at hodet mitt vil eksplodere, og magesyren ikke presser mageinnholdet i feil retning. Kort oppsummert kan du si at kvelden bar preg av en del rusten erfaring og utrent festing. Jeg drakk vinflasken min for fort, jeg tok meg selv i å løpe etter en frosk, fange den for så å få søsteren min til å ta bilde av meg og frosken og sende det på sms til min kjære mann. Jeg ramlet bakover på en ustabil plaststol, jeg danset swing med en slik selvsikkerhet at du skulle tro jeg hadde vunnet skal vi danse, enda jeg suger på swingdansing. Jeg syntes det var helt opplagt å dra på nachspiel, selv om jeg ikke har sovet skikkelig på evigheter og egentlig trenger masse ekstra søvn. Jeg spiste kalde koteletter uten å bruke hendene, nytt partytriks? Jeg tok en røyk med den største selvfølgelighet, enda jeg hater det. Jeg foreslo båttur klokka fem på natta/morgenen, men heldigvis var det ingen andre som tente på ideen. Jeg sendte sms til feil person. Den skulle til min mann, men jeg aner ikke hvem som fikk den (heldigvis var det ikke noe intimt, grovt eller hemmelig jeg skrev).
Og da må jeg bare få komme med to ekstra råd:
1. Bruk mobil/pc med stor omhu når du har drukket
2. Kom deg hjem i tide
Takk for i aften.
søndag 20. juni 2010
SOS
Det er rart hvor lite som skal til før en situasjon er snudd på hodet. Et lite feiltrinn, og så forløper resten av dagen seg helt annerledes enn hva du hadde tenkt i utgangspunktet. Det er veldig mys som kan gå galt, hvis man er så dristig at man begynner å tenke på alle alternativene. Heldigvis går det som regel bra. Det ordner seg. Barnet ditt som løper ut i veien, blir som oftest ikke påkjørt og sendt i luftambulanse. Flyet du sitter fastlåst i, detter som regel ikke ned. Hårfargen du nettopp har brukt 600 kroner på er som regel ikke gul eller rosa. Motoren som streiker i bilen akkurat denne gangen er som regel ikke havarert. Du legger ikke på deg 2 kg av å gå amok en kveld i Kims verden heller. Det ordner seg. Det går som regel bra.
Det er rart hvor lite som skal til før en situasjon går fra å være bra til å være helt krise. Alt, ihvertfall mye, handler om hvordan du velger å forholde deg til det. Du kan tenke at det går bra, at det ordner seg, eller at det ikke går bra i det hele tatt, at det går rett til dundas.
Jeg liker å tenke om meg selv, og skulle jeg mot formodning sende inn en kontaktannonse i Hjemmet, ville jeg nok omtalt meg i samme ordelag; at jeg er en konstruktiv optimist - realist. Jeg inbiller meg at jeg er løsningsorientert, at jeg er optimistisk, men ikke mer enn at jeg har et realistisk perspektiv på situasjonene jeg til enhver tid befinner meg i. Og slik er jeg kanskje på det jevne, men ikke ALLTID. Noe som følgende episode er et godt eksempel på.
For å vise til det lille feiltrinnet jeg refererte til i begynnelsen, så var det bokstavelig talt det trinnet jeg tok i går, da storfamilien var samlet hos min far. Det begynte med et overivrig byks
oppigjennom loftstrappen, da jeg skulle "fange" min yngste datter. Det som da skjedde er vel et tilfelle av altfor stor fart, blandet med dårlig koordinasjon og skrantende helse. Foten som etter planen skulle treffe trappetrinnet, slik at det var mulig å hoppe til neste, traff ikke trinnet i det hele tatt. Det endte med et aldri så lte ras nedover trappen og et overraskende innholdsrikt styggordforråd. Så langt i situasjonen var jeg det jeg liker å tro at jeg er. Optimistisk. Det gikk bra, ikke mer å snakke om.
Det skulle vise seg at det var mer å snakke om.
Senere på kvelden, da jeg hadde rigget meg til med Kims og kongelig bryllup, begynte det å skje ting med foten. Det som begynte med en nesten umerkelig dunking utviklet seg i løpet av kort tid til et smertehelvete på jord (iallefall føltes det slik akkurat da). Jeg bestemte meg for å gå på et annet rom, slik at jeg ikke skulle plage de andre med klaging. Men, da jeg lå på sengen, ensom og alene, syntes jeg plutselig at smertene ble uutholdelige. Jeg begynte å huffe og stønne, såpass høyt, at noen måtte jo høre meg. Først kom min søster, og hun lurte selvfølgelig på hva det var.
"Næi, det e ingenting. Har bare litt ondt i fotn. Men det går sekkert over snart"
Så kom min far, og så spørrende på meg.
"Det går bra sjø, har bare ondt i fotn. Kanskje æ har strækt nå. Men det går over snart"
Det var da min elskede mann kom inn at konstruktiv-optimist-realisten i meg sviktet totalt.
"Faan, æ har så sinnsyyyykt ondt i fotn asså. Det e helt jævli, æ klare jo itj å gå på dein eiller nå"
Han nærmet seg forsiktig fotn, for å ta den nærmere i øyensyn. I et ørlite sekund rørte han ved den. Og det er da det tar av.
"Hærreguuud, du må itj ta borti dein. Auuauu, ååååh det e såååå ondt. Æ har aldri hatt så ondt i heile mett liv. En fødsel e ingenting i forhoild" Og så kom tårene.
Min mann ble naturlig nok bekymret over en slik atferd og tenkte selvsagt at det måtte være noe søkkanes gæli. Men jeg vet ikke helt om det forsvarer kommentaren hans:
"Men, Beate, vi må no ring lægen når du har så ondt. Det kain jo værra blodpropp!!!"
Blodpropp? Hva var det for en ting å si? "Ja, blodpropp gir sånne plutselie smerta." Det var da jeg kjente at min rasjonelle tankegang begynte å bli farget av noen mindre rasjonelle innspill. Ja, for tenk om det faktisk var blodpropp da? Så ikke foten litt blå ut? Og hva om proppen løsnet og tok veien videre til viktigere organ som hjerte og lunger? Ja det skulle tatt seg ut, knapt 30 år og dødsyk av blodpropp. Heldigvis er vi nå skapt slik at vi som regel overvinner slike tanker. Så jeg gjorde et tappert for søk med å erstatte de med mindre krisemaksimerende alternativ. Det var jo helt sikkert bare en forstuing, ingenting å være bekymret for. Forstuinger kan gjøre fryktelig vondt de og.
Men det skjedde noe da smertene tiltok og min mann slang ordet blodpropp ut i rommet. Til slutt var det så ille at jeg så meg nødt til å ringe legevakten. Han var dansk. Og skjønte ikke norsk. Det i seg selv er irriterende, men når jeg samtidig har jækla vondt, så var det helt uakseptabelt tydeligvis. Ikke ville han sette meg opp på time heller. Han foreslo at jeg gikk til naboen for å fa tak i paracet og se det an til i morgen. Det skulle jeg såvisst ikke. Idiot.
Hvis ikke legevakten i vikna kunne ta i mot meg, så var det alltids en annen. Og den lå til og med på et sykehus. Så da bar det i bilen og 1,5t kjøretur stod for tur. 1,5 time i bil er jo ingen problem i utgangspunktet, men det ble et sabla stort problem nå. For hvor skulle jeg liksom sitte med foten som var så forferdelig vond? Etter mye om og men, 5 min etter at vi hadde begynt å kjøre, ble barnesetene tatt ut (og det tok jo litt tid, samt at min mann ble tydelig irritert), og jeg havnet i bakstet med bena i forsetet. Himmel.
Og hav for en vei. Det var cirka tusenmillioner homper, og for hver homp hylte jeg ut eder og galle. Stakkars ektemann. Tipper kjøreturen føltes ut som en evighet,
Da vi kom til legevakten ble jeg henvist til røntgen, for denne foten var skadet. Ingen tvil. Pasienten hadde jo så store smerter. Først en runde på ankelen. Hmm, ingen brudd. Kan det være lenger ned? Ny runde med røntgen, Hmm, ingen brudd der heller. "Ja, det e vanskelig å se någe her altså. Men eg vettkje, eg e jo ingen røntgenlege då, så eg må få en aen lege til å se på bildane på mandag. Du e jo ikkje så hoven, så eg trur ikkje du har tråkka øve eller forstua den, men det kan jo ver". Hva var det denne søte turnuslegedama sa? Ingen brudd og neppe overtråkk og tvilsomt forstuing? Fy fader, det gikk ikke an? Hun hadde jo ikke peiling. Hun var jo ikke ferdig utdanna engang. Hva visste vel hun. Det kunne jo faktisk være blodpropp.
Som plaster på såret fikk jeg en miks av voltaren og paracet, og med råd om å holde foten i ro og se det an noen dager. Samt et par krykker. For det kunne være brudd uten at det var så lett å se på røntgenbildene og det kunne jo være overtråkk uten at jeg var spesielt hoven. Men blodpropp var det neppe.
Det er rart hvor lite som skal til før en situasjon går fra å være bra til å være helt krise. Alt, ihvertfall mye, handler om hvordan du velger å forholde deg til det. Du kan tenke at det går bra, at det ordner seg, eller at det ikke går bra i det hele tatt, at det går rett til dundas.
Jeg liker å tenke om meg selv, og skulle jeg mot formodning sende inn en kontaktannonse i Hjemmet, ville jeg nok omtalt meg i samme ordelag; at jeg er en konstruktiv optimist - realist. Jeg inbiller meg at jeg er løsningsorientert, at jeg er optimistisk, men ikke mer enn at jeg har et realistisk perspektiv på situasjonene jeg til enhver tid befinner meg i. Og slik er jeg kanskje på det jevne, men ikke ALLTID. Noe som følgende episode er et godt eksempel på.
For å vise til det lille feiltrinnet jeg refererte til i begynnelsen, så var det bokstavelig talt det trinnet jeg tok i går, da storfamilien var samlet hos min far. Det begynte med et overivrig byks
oppigjennom loftstrappen, da jeg skulle "fange" min yngste datter. Det som da skjedde er vel et tilfelle av altfor stor fart, blandet med dårlig koordinasjon og skrantende helse. Foten som etter planen skulle treffe trappetrinnet, slik at det var mulig å hoppe til neste, traff ikke trinnet i det hele tatt. Det endte med et aldri så lte ras nedover trappen og et overraskende innholdsrikt styggordforråd. Så langt i situasjonen var jeg det jeg liker å tro at jeg er. Optimistisk. Det gikk bra, ikke mer å snakke om.
Det skulle vise seg at det var mer å snakke om.
Senere på kvelden, da jeg hadde rigget meg til med Kims og kongelig bryllup, begynte det å skje ting med foten. Det som begynte med en nesten umerkelig dunking utviklet seg i løpet av kort tid til et smertehelvete på jord (iallefall føltes det slik akkurat da). Jeg bestemte meg for å gå på et annet rom, slik at jeg ikke skulle plage de andre med klaging. Men, da jeg lå på sengen, ensom og alene, syntes jeg plutselig at smertene ble uutholdelige. Jeg begynte å huffe og stønne, såpass høyt, at noen måtte jo høre meg. Først kom min søster, og hun lurte selvfølgelig på hva det var.
"Næi, det e ingenting. Har bare litt ondt i fotn. Men det går sekkert over snart"
Så kom min far, og så spørrende på meg.
"Det går bra sjø, har bare ondt i fotn. Kanskje æ har strækt nå. Men det går over snart"
Det var da min elskede mann kom inn at konstruktiv-optimist-realisten i meg sviktet totalt.
"Faan, æ har så sinnsyyyykt ondt i fotn asså. Det e helt jævli, æ klare jo itj å gå på dein eiller nå"
Han nærmet seg forsiktig fotn, for å ta den nærmere i øyensyn. I et ørlite sekund rørte han ved den. Og det er da det tar av.
"Hærreguuud, du må itj ta borti dein. Auuauu, ååååh det e såååå ondt. Æ har aldri hatt så ondt i heile mett liv. En fødsel e ingenting i forhoild" Og så kom tårene.
Min mann ble naturlig nok bekymret over en slik atferd og tenkte selvsagt at det måtte være noe søkkanes gæli. Men jeg vet ikke helt om det forsvarer kommentaren hans:
"Men, Beate, vi må no ring lægen når du har så ondt. Det kain jo værra blodpropp!!!"
Blodpropp? Hva var det for en ting å si? "Ja, blodpropp gir sånne plutselie smerta." Det var da jeg kjente at min rasjonelle tankegang begynte å bli farget av noen mindre rasjonelle innspill. Ja, for tenk om det faktisk var blodpropp da? Så ikke foten litt blå ut? Og hva om proppen løsnet og tok veien videre til viktigere organ som hjerte og lunger? Ja det skulle tatt seg ut, knapt 30 år og dødsyk av blodpropp. Heldigvis er vi nå skapt slik at vi som regel overvinner slike tanker. Så jeg gjorde et tappert for søk med å erstatte de med mindre krisemaksimerende alternativ. Det var jo helt sikkert bare en forstuing, ingenting å være bekymret for. Forstuinger kan gjøre fryktelig vondt de og.
Men det skjedde noe da smertene tiltok og min mann slang ordet blodpropp ut i rommet. Til slutt var det så ille at jeg så meg nødt til å ringe legevakten. Han var dansk. Og skjønte ikke norsk. Det i seg selv er irriterende, men når jeg samtidig har jækla vondt, så var det helt uakseptabelt tydeligvis. Ikke ville han sette meg opp på time heller. Han foreslo at jeg gikk til naboen for å fa tak i paracet og se det an til i morgen. Det skulle jeg såvisst ikke. Idiot.
Hvis ikke legevakten i vikna kunne ta i mot meg, så var det alltids en annen. Og den lå til og med på et sykehus. Så da bar det i bilen og 1,5t kjøretur stod for tur. 1,5 time i bil er jo ingen problem i utgangspunktet, men det ble et sabla stort problem nå. For hvor skulle jeg liksom sitte med foten som var så forferdelig vond? Etter mye om og men, 5 min etter at vi hadde begynt å kjøre, ble barnesetene tatt ut (og det tok jo litt tid, samt at min mann ble tydelig irritert), og jeg havnet i bakstet med bena i forsetet. Himmel.
Og hav for en vei. Det var cirka tusenmillioner homper, og for hver homp hylte jeg ut eder og galle. Stakkars ektemann. Tipper kjøreturen føltes ut som en evighet,
Da vi kom til legevakten ble jeg henvist til røntgen, for denne foten var skadet. Ingen tvil. Pasienten hadde jo så store smerter. Først en runde på ankelen. Hmm, ingen brudd. Kan det være lenger ned? Ny runde med røntgen, Hmm, ingen brudd der heller. "Ja, det e vanskelig å se någe her altså. Men eg vettkje, eg e jo ingen røntgenlege då, så eg må få en aen lege til å se på bildane på mandag. Du e jo ikkje så hoven, så eg trur ikkje du har tråkka øve eller forstua den, men det kan jo ver". Hva var det denne søte turnuslegedama sa? Ingen brudd og neppe overtråkk og tvilsomt forstuing? Fy fader, det gikk ikke an? Hun hadde jo ikke peiling. Hun var jo ikke ferdig utdanna engang. Hva visste vel hun. Det kunne jo faktisk være blodpropp.
Som plaster på såret fikk jeg en miks av voltaren og paracet, og med råd om å holde foten i ro og se det an noen dager. Samt et par krykker. For det kunne være brudd uten at det var så lett å se på røntgenbildene og det kunne jo være overtråkk uten at jeg var spesielt hoven. Men blodpropp var det neppe.
torsdag 10. juni 2010
Mission impossible
Som utdannet pedagog, med tilleggsutdanning i sosial kompetanse og atferdsvansker og med et oppriktig engasjement, burde jeg i grunnen ha et ganske godt grunnlag når det kommer til barneoppdragelse. Og en skulle vel tro at oppgaven som oppdrager er overkommelig.
Overkommelig. Mulig. Grei skuring.
I teorien er faktisk pedagogikk, etter mitt syn, såre enkelt. Det som står i bøkene er både lettfattelig, logisk og tilsynelatende gjennomførbart.
Enkelt. Gjennomførbart.
Bruksanvisningen du bruke for at barnet skal gjøre som forventet, altså gjøre som du vil, kan kort oppsummeres slik:
1.Definer, slik at det er tydelig for barnet hva som forventes.
2.Tydelig beskjed, slik at barnet ikke blir forvirret av for mange beskjeder på en gang.
3.Oppmuntre barnet, slik at det får lyst til å gjøre som du ønsker.
4.Bekreft underveis, slik at barnet føler mestring og glede ved å oppfylle forventningene.
5.Ros barnet når det har fulgt beskjeden.
6.Belønn hvis du synes barnet har vært ekstra flink.
Som støttetiltak bør du gi 5 positive tilbakemeldinger på 1 negativ. Unngå "stoppbeskjeder" som nei, ikke, slutt, stopp. Timeout-plass de barnet får roet seg ned, og tenke seg om, helt til det omsider bestemmer seg for å følge beskjeden.
Enkelt. Gjennomførbart.
Det som teorien ser ut til å glemme, er den lille brukermanualen "hva-gjør-du-når-barnet-slår-seg-fullstendig-vrang-og-ingen-av-tiltakene-ser-ut-til-å-virke-overhodet". Kan noen vennligst fortelle meg hvor jeg kan finne en sånn?? Den skulle jeg virkelig likt å hatt denne torsdags ettermiddagen da jeg var en hårspredd fra å si opp hele morsrollen.
Det begynner som en harmonisk gjenforening, der foreldre og barn møtes etter en lang dag på jobb og barnehage. Gjensynsgleden er stor og det klemmes og koses, og man prater om dagens opplevelser. Og gleden varer helt til 4-åringen i huset oppdager hva som står på dagens middagsmeny. Fisk. Saltet torsk.
"Æ vil ikke ha fesk mamma. Æ vil ha spaghetti!"
"Men du like no fesk du, det e jo kjæmpegodt"
"Nææææhæææi, det smake bæsj"
Jeg tror i dette øyeblikket jeg forstår hva som nå venter, men jeg forstår slettes ikke rekkevidden. Hadde jeg bare visst at det scenariet som da var i ferd med å bygge seg opp, skulle bli så stort, omfattende og langvarig, hadde jeg løpt sporenstreks til mega og handlet spaghetti i bøtter og spann.
"Men, no e det fesk vi har. Så da bli det det du får. Sånn e det med dein saken." (Definer)
"Æ vil IKKEEEEE ha fesk mamma. Det e bæsjmat. Æ vil bare ha saft" (Foreløpig er mor rolig og balansert.) "Næivæl, men da må du no bærre værra sultn da. Å det bli itj nå saft heller. No må du spis matn din". (Tydelig) "Æ trur no det e lurt at du spis litt ja, for da bli du jo så stærk. Husk at du ska ut å sykkel ættepå, å da må jo kroppen ha mat" (Oppmuntre). "Æ e stærk æ mamma, bare kjeinn her du, på musklan min. Æ e IKKE SOPIN. Æ SKA IKKE HA MAT." Nå begynner barnet å klirre med glass, leke med poteten, rekke tunge til lillesøster, og sutre. Sutring. Sutring er i mitt hode, min kropp og min sjel, noe av det mest irriterende jeg kan bli utsatt for etter en lang arbeidsdag. Trinn 4 - 6 gikk med andre ord ut ved middagsbordet.
Og sutringen fortsatte, gjennom hele middagen, gjennom oppryddingen etter middag, gjennom påkledning og gjennom ytterdøra. Helt til prinsessen satt på sykkelen sin. Da strålte hun og frydet seg. Og jeg fikk etterhvert pulsen ned på et helseforsvarlig nivå.
Historien kunne endt her. Den burde endt her. For nå skulle jeg jo følge opp med restrerende trinn. Min datter har akkurat lært seg å sykle uten støttehjul og hun elsker det. Bekrefte, rose og belønne burde derfor vært verdens enkleste oppgave denne ettermiddagen. Men det var helt til hun kom på nabojenta på 13. Da fikk hun det for seg at hun skulle besøke henne. "Men du kain itj besøk ho skjønna du. Ho e jo stor veit du, å gjør sikkert leksa å sånt. Dessuten e du for lita for å leik me ho". Det er fascinerende hvordan enkle ord, enkle setninger, kan forvandle en fantastisk fortryllende jente til et fantastisk usjarmerende vesen fra en annen planet. I dette øyeblikket står gata i fyr og flamme, og torden og brak.
Det er egentlig utrolig hvor mye kraft og volum en stemme til en 4eårig kropp faktisk er i stand til å produsere. Og det med ansiktet trykt nedi asfalten til og med. For sykkelen lå plutselig slengt midt i gata, og armer og ben slo viltert i bakken med kroppen limt vannrett bortetter veien.
"ÅÅÅHhh. men æ vil besøk ho. Æ vil det. Æ vil!!"
"Domming, du får ikke værra mora mi du"
"Vi e ikke bæstevanna længer"
"Æ kjæm ikke næi"
"Æ vil besøk ho"
"Næi, æ tar ikke me mæ sykkeln næi"
"Du e bæsjdom"
"Æ vil ikke inn"
På dette tidspunktet var mor både flau og redd for at naboene skulle tro at hun ikke taklet morsrollen sin. Hun var både sliten og frustrert. Hun var handlingslammet og desorientert. For hun husket ikke lenger teorien. Hun fant ikke den lille brukermanualen som skulle redde henne ut av kapitulasjonen. Barnet hennes lå demonstrativt midt på veien og hylte og skrek. Bekreftelse. Ros. Belønning. Ubrukelig, hvordan i hulesete heite skulle jeg bruke det? Ahaa. Timeout. Støttetiltak.
Bestemt tar jeg dette hylende vesenet fra en annen planet, opp fra bakken. "No bli du me inn, sånn får du itj hoild på" Barnet ser på meg med store, undrende tårevåte øyne. Og i et lite sekund, et ørlite øyeblikk, aner jeg en ende på galskapen. Helt til hun skriker mot meg "Au, mamma du kleip mæ. Au, det gjor ondt. Æ vil te pappaaaaaaa"
Selv om kapitalusjonen så meg rett i hvitøyet, ble min datter faktisk sittende på timeoutplassen. Og hva skal jeg si? Funket det? Ikke vet jeg. Det ble nå iallefall ro i huset. Og kvelden ble jo rundet av med en trivelig stund ved kveldsmaten, kos ved høytlesingen og hjertelige klemmer ved sengekanten.
"Sov godt jeinta mi, æ e gla i dæ"
"Natta mamma. Duuu, i mårra kain æ besøk ho da?!"
Overkommelig. Mulig. Grei skuring.
I teorien er faktisk pedagogikk, etter mitt syn, såre enkelt. Det som står i bøkene er både lettfattelig, logisk og tilsynelatende gjennomførbart.
Enkelt. Gjennomførbart.
Bruksanvisningen du bruke for at barnet skal gjøre som forventet, altså gjøre som du vil, kan kort oppsummeres slik:
1.Definer, slik at det er tydelig for barnet hva som forventes.
2.Tydelig beskjed, slik at barnet ikke blir forvirret av for mange beskjeder på en gang.
3.Oppmuntre barnet, slik at det får lyst til å gjøre som du ønsker.
4.Bekreft underveis, slik at barnet føler mestring og glede ved å oppfylle forventningene.
5.Ros barnet når det har fulgt beskjeden.
6.Belønn hvis du synes barnet har vært ekstra flink.
Som støttetiltak bør du gi 5 positive tilbakemeldinger på 1 negativ. Unngå "stoppbeskjeder" som nei, ikke, slutt, stopp. Timeout-plass de barnet får roet seg ned, og tenke seg om, helt til det omsider bestemmer seg for å følge beskjeden.
Enkelt. Gjennomførbart.
Det som teorien ser ut til å glemme, er den lille brukermanualen "hva-gjør-du-når-barnet-slår-seg-fullstendig-vrang-og-ingen-av-tiltakene-ser-ut-til-å-virke-overhodet". Kan noen vennligst fortelle meg hvor jeg kan finne en sånn?? Den skulle jeg virkelig likt å hatt denne torsdags ettermiddagen da jeg var en hårspredd fra å si opp hele morsrollen.
Det begynner som en harmonisk gjenforening, der foreldre og barn møtes etter en lang dag på jobb og barnehage. Gjensynsgleden er stor og det klemmes og koses, og man prater om dagens opplevelser. Og gleden varer helt til 4-åringen i huset oppdager hva som står på dagens middagsmeny. Fisk. Saltet torsk.
"Æ vil ikke ha fesk mamma. Æ vil ha spaghetti!"
"Men du like no fesk du, det e jo kjæmpegodt"
"Nææææhæææi, det smake bæsj"
Jeg tror i dette øyeblikket jeg forstår hva som nå venter, men jeg forstår slettes ikke rekkevidden. Hadde jeg bare visst at det scenariet som da var i ferd med å bygge seg opp, skulle bli så stort, omfattende og langvarig, hadde jeg løpt sporenstreks til mega og handlet spaghetti i bøtter og spann.
"Men, no e det fesk vi har. Så da bli det det du får. Sånn e det med dein saken." (Definer)
"Æ vil IKKEEEEE ha fesk mamma. Det e bæsjmat. Æ vil bare ha saft" (Foreløpig er mor rolig og balansert.) "Næivæl, men da må du no bærre værra sultn da. Å det bli itj nå saft heller. No må du spis matn din". (Tydelig) "Æ trur no det e lurt at du spis litt ja, for da bli du jo så stærk. Husk at du ska ut å sykkel ættepå, å da må jo kroppen ha mat" (Oppmuntre). "Æ e stærk æ mamma, bare kjeinn her du, på musklan min. Æ e IKKE SOPIN. Æ SKA IKKE HA MAT." Nå begynner barnet å klirre med glass, leke med poteten, rekke tunge til lillesøster, og sutre. Sutring. Sutring er i mitt hode, min kropp og min sjel, noe av det mest irriterende jeg kan bli utsatt for etter en lang arbeidsdag. Trinn 4 - 6 gikk med andre ord ut ved middagsbordet.
Og sutringen fortsatte, gjennom hele middagen, gjennom oppryddingen etter middag, gjennom påkledning og gjennom ytterdøra. Helt til prinsessen satt på sykkelen sin. Da strålte hun og frydet seg. Og jeg fikk etterhvert pulsen ned på et helseforsvarlig nivå.
Historien kunne endt her. Den burde endt her. For nå skulle jeg jo følge opp med restrerende trinn. Min datter har akkurat lært seg å sykle uten støttehjul og hun elsker det. Bekrefte, rose og belønne burde derfor vært verdens enkleste oppgave denne ettermiddagen. Men det var helt til hun kom på nabojenta på 13. Da fikk hun det for seg at hun skulle besøke henne. "Men du kain itj besøk ho skjønna du. Ho e jo stor veit du, å gjør sikkert leksa å sånt. Dessuten e du for lita for å leik me ho". Det er fascinerende hvordan enkle ord, enkle setninger, kan forvandle en fantastisk fortryllende jente til et fantastisk usjarmerende vesen fra en annen planet. I dette øyeblikket står gata i fyr og flamme, og torden og brak.
Det er egentlig utrolig hvor mye kraft og volum en stemme til en 4eårig kropp faktisk er i stand til å produsere. Og det med ansiktet trykt nedi asfalten til og med. For sykkelen lå plutselig slengt midt i gata, og armer og ben slo viltert i bakken med kroppen limt vannrett bortetter veien.
"ÅÅÅHhh. men æ vil besøk ho. Æ vil det. Æ vil!!"
"Domming, du får ikke værra mora mi du"
"Vi e ikke bæstevanna længer"
"Æ kjæm ikke næi"
"Æ vil besøk ho"
"Næi, æ tar ikke me mæ sykkeln næi"
"Du e bæsjdom"
"Æ vil ikke inn"
På dette tidspunktet var mor både flau og redd for at naboene skulle tro at hun ikke taklet morsrollen sin. Hun var både sliten og frustrert. Hun var handlingslammet og desorientert. For hun husket ikke lenger teorien. Hun fant ikke den lille brukermanualen som skulle redde henne ut av kapitulasjonen. Barnet hennes lå demonstrativt midt på veien og hylte og skrek. Bekreftelse. Ros. Belønning. Ubrukelig, hvordan i hulesete heite skulle jeg bruke det? Ahaa. Timeout. Støttetiltak.
Bestemt tar jeg dette hylende vesenet fra en annen planet, opp fra bakken. "No bli du me inn, sånn får du itj hoild på" Barnet ser på meg med store, undrende tårevåte øyne. Og i et lite sekund, et ørlite øyeblikk, aner jeg en ende på galskapen. Helt til hun skriker mot meg "Au, mamma du kleip mæ. Au, det gjor ondt. Æ vil te pappaaaaaaa"
Selv om kapitalusjonen så meg rett i hvitøyet, ble min datter faktisk sittende på timeoutplassen. Og hva skal jeg si? Funket det? Ikke vet jeg. Det ble nå iallefall ro i huset. Og kvelden ble jo rundet av med en trivelig stund ved kveldsmaten, kos ved høytlesingen og hjertelige klemmer ved sengekanten.
"Sov godt jeinta mi, æ e gla i dæ"
"Natta mamma. Duuu, i mårra kain æ besøk ho da?!"
mandag 17. mai 2010
Galskapen lenge leve
I dag har jeg nok engang konstatert at galskapen lever i beste velgående i oss nordmenn. Og galskapen har sågar et navn. 17.mai. Som kan sammenlignes med galskap nr.2, nemlig 24.desember, eller julaften som vi liker å kaller det.
Kort oppsummert kan vi si at de har noen likhetstrekk:
- de feires
- de markeres grundig
- de symboliserer glede og begesitring
- de samler oss
- de får oss til å gjøre ting vi ellers aldri ville gjort (gå rundt et grantre, marsjere i utakt, veive med hender og flagg og rope hurra).
- de får oss til å spise uanstendig mye
- de får oss til å stryke klær vi ellers aldri ville gått med (vanvittig varm, kløende, klam og trang bunad for eksempel)
La oss se litt nærmere på 17.mai:
- den frå oss til å bruke opp en hel fridag på å gjøre som alle de andre, og ikke som en selv egentlig vil.
- den vekker oss klokka 06.00 presis med bomber
- den får oss til å stå opp etter bombingen fordi vi må innfinne oss stivpynta på skoleplassen kl.10.00
- den får oss til å bruke to timer på morgenkvisten til påkledning og andre obligatoriske gjøremål, som for eksempel å stryke flagg
- den får oss til å marsjere rundt en time med verkende gnagsårben i striregnet, i takt med resten av Norge.
- den får oss til å høre på forferdelig hornmusikk HELE dagen, og den får oss til og med til å trampe takten
- den får oss til å sitte sammentrykt i en overfylt idrettshall, og dermed får den oss til å svette og til å bli småirritable
- den får oss til å se på klokka mange ganger, for å sjekke om ikke man snart kan gå hjem uten at naboen eller noen andre reagerer
- den får oss til å lengte etter friheten som venter i det vi kan kle av oss uniformen og endelig puste skikkelig igjen
- den får oss til å gi barna veldig mye is, slik at de blir utrolig oppspilte og slik at de ikke får sove til kvelden
- den får oss til å spise opptil flere pølser med brød, til tross for at bikinisesongen er like rundt hjørnet
- den får oss til å stresse med å rekke tilskuerplass til borgertoget (for å høre hornmusikken nok en gang)
- og som ikke det er nok, så får 17.mai oss til å bruke sånn ca hele 16.mai til forberedelser til den 17.
17.mai får oss til å rydde og ordne i hagene, den får oss til å polere bilen, den får oss til å vaske huset, den får oss til å stryke klær i timesvis, den får oss til å trosse vær og vind og den får oss til frivillig å fryse skiten av oss i høye hæler.
Den får meg til å fylle en hel dag med aktiviteter jeg synes er fullstendig meningsløse.
Men, det er jo moro for barna da.
Gratulerer med dagen alle sammen!
Kort oppsummert kan vi si at de har noen likhetstrekk:
- de feires
- de markeres grundig
- de symboliserer glede og begesitring
- de samler oss
- de får oss til å gjøre ting vi ellers aldri ville gjort (gå rundt et grantre, marsjere i utakt, veive med hender og flagg og rope hurra).
- de får oss til å spise uanstendig mye
- de får oss til å stryke klær vi ellers aldri ville gått med (vanvittig varm, kløende, klam og trang bunad for eksempel)
La oss se litt nærmere på 17.mai:
- den frå oss til å bruke opp en hel fridag på å gjøre som alle de andre, og ikke som en selv egentlig vil.
- den vekker oss klokka 06.00 presis med bomber
- den får oss til å stå opp etter bombingen fordi vi må innfinne oss stivpynta på skoleplassen kl.10.00
- den får oss til å bruke to timer på morgenkvisten til påkledning og andre obligatoriske gjøremål, som for eksempel å stryke flagg
- den får oss til å marsjere rundt en time med verkende gnagsårben i striregnet, i takt med resten av Norge.
- den får oss til å høre på forferdelig hornmusikk HELE dagen, og den får oss til og med til å trampe takten
- den får oss til å sitte sammentrykt i en overfylt idrettshall, og dermed får den oss til å svette og til å bli småirritable
- den får oss til å se på klokka mange ganger, for å sjekke om ikke man snart kan gå hjem uten at naboen eller noen andre reagerer
- den får oss til å lengte etter friheten som venter i det vi kan kle av oss uniformen og endelig puste skikkelig igjen
- den får oss til å gi barna veldig mye is, slik at de blir utrolig oppspilte og slik at de ikke får sove til kvelden
- den får oss til å spise opptil flere pølser med brød, til tross for at bikinisesongen er like rundt hjørnet
- den får oss til å stresse med å rekke tilskuerplass til borgertoget (for å høre hornmusikken nok en gang)
- og som ikke det er nok, så får 17.mai oss til å bruke sånn ca hele 16.mai til forberedelser til den 17.
17.mai får oss til å rydde og ordne i hagene, den får oss til å polere bilen, den får oss til å vaske huset, den får oss til å stryke klær i timesvis, den får oss til å trosse vær og vind og den får oss til frivillig å fryse skiten av oss i høye hæler.
Den får meg til å fylle en hel dag med aktiviteter jeg synes er fullstendig meningsløse.
Men, det er jo moro for barna da.
Gratulerer med dagen alle sammen!
søndag 9. mai 2010
I love traktor
Det er vår, ja, det er vår. Og et sikkert tegn på det er alle naboene som plutselig dukker opp fra intet, og som inntar hagene sine med en fandenivoldsk arbeidslyst. De lemper storstein, de sliter ut grafsene sine, de bygger garasje, de står med rompa i været og driver med tilsynelatende målrettet luking _før_ ugresset har rukket å komme. De river bordkleing, og lager middagen på verandaen, de tynner skog og prater av hjertens lyst med hverandre om alle planene for huset og tomten denne sesongen. De vasker båter, de pusser biler, de spyler asfalt og aldri hviler.
Og hvor er så jeg i denne sammenhengen, og for ikke å snakke om min mann? Jo, vi er selvfølgelig en av dem! Vi liker oss ute, av ymse grunner. Om for ikke annet, å slippe å se på alt husarbeidet som formerer seg fortere enn lysets hastighet.
Det første jeg gjorde da snøen forsvant var å hive meg over noen igjengrodde bergknauser. De skulle renskes, koste hva det koste ville. Og har man først satt seg et mål, er det viktig å nå det. Jeg må innrømme at iveren kastet av seg noen ulemper på veien. Blant annet så gikk det en hel søndag, For hva? To bare bergknauser. Hva skal jeg egentlig med de? Hvorfor er det så viktig at det ikke er mose og ugress på de? Stakkars, nå fryser de kanskje og til og med. Planen er jo å plante noe _annet_ der, men jeg har ennå ikke funnet ut hva. Allikevel var det plutselig utrolig viktig å gafse det rent, og det med en gang. Og en annen ulempe, ryggen slo knute og nektet å samarbeide og jeg endte med å bli liggende rett ut dagen etterpå. Noe som fører meg til ulempe nr. 3, nemlig fravær fra jobb.
Jeg har raket plenen flere ganger allerede, jeg har pusset hagemøbler, jeg har vasket vinduer, spylt altanen, og stresset for å få kjøpt levegger. Ja, det ble kjempeviktig med levegger når kalenderen rundet mai. Hvorfor det? Det er jo iskaldt ute, og lenge til bikini - og grillsesongen.
Min mann syns også det er svært viktig å jobbe ute. Det er så mye som bare må gjøres, lenge før klesvask, støvtørking og annet spenstig husarbeid. Oppgrusing av gårdsplass for eksempel. Ja, det er lurt, tenkte jeg. Vi må jo få gjort noe med plassen foran huset, det trengs faktisk noen gruslass. Så jeg tok på meg yttertøyet og hentet riva, klar til å bidra med mitt. Oppgavene var greit fordelt, han skulle skrape veien med traktoren, så skulle han komme med grus. Jeg skulle rake grusen utover.
"Æ ska berre kjør et par-tre runda med skjæret, så vi får skrapa litt først" Okei, tenkte jeg, det tar vel ikke lange øyeblikket. Men det skjer noe rart når min mann kommer i kontakt med motorisert kjøretøy, han blir liksom helt oppslukt, nesten fraværende mot meg og veldig fokusert på å kjøre. Traktoren gkk fram og tilbake, fram og tilbake, fram og tilbake. Jeg tenkte at jeg jo kunne begynne med å grafse ved husveggen, og luke litt etc, men da stoppet traktoren med følgende beskjed " Derre tar æ med skjæret æ!" Jeg følte meg plutselig veeeldig overflødig, så jeg bestemte meg for å gå inn. Jeg tenkte vel at han nok kom inn om en liten stund. Men så feil kan man ta. Traktoren durte i dur og i moll, skjæret arbeidet intenst fram og tilbake. Da klokka nærmet seg 22.30 om kvelden, måtte jeg gå ut. "Snart færdi sjø" Med hva egentlig, det var ikke et eneste gruslass i sikte, Bare en meget skrapet gårdsplass. "men, ka me grusen???" "Jamen, det tar æ i mårra det, herre må jo gjerras skikkelig. Det skjønne du vel???"
Jeg vil påstå, om mulig med en smule overdrivelse, at neste kveld forløp seg omtrent likedan. Traktoren for som en virvelvind utenfor huset, skjæret og skuffa jobbet om hverandre. Og resultatet? En enda mer skrapet gårdsplass. Men ingen grus.
Jeg blir så forundret, ja nærmest forbløffet over menns evne til å gå sånn opp i aktiviteter som har elementer av motorkraft i seg. Det er imponerende hvor mye motivasjon og inspirasjon de får, ja til og med av en traktor. Min mann begynte faktisk å skrape på kommunens eiendom og, for "det skjer jo heilt jævli ut på ainner sia tå fortauet". Ja elskede, men det ser faktisk ganske jævlig ut inne i huset vårt og for tiden. Gruslasset kom tredje kvelden, men da var jo huset vasket og.
Det får meg faktisk til å tenke på noe helt annet. Da min mann skulle lage pepperkakehus til jul. Han tegnet maler, forkastet ideer, tegnet nye, spekulerte. Byggeprosessen bar preg av dypt alvor og oppriktig engasjement. Han brukte 4 dager på det, og da det flotte pepperkakehuset sto ferdig var utrolig nok det store huset vasket og.
Og hvor er så jeg i denne sammenhengen, og for ikke å snakke om min mann? Jo, vi er selvfølgelig en av dem! Vi liker oss ute, av ymse grunner. Om for ikke annet, å slippe å se på alt husarbeidet som formerer seg fortere enn lysets hastighet.
Det første jeg gjorde da snøen forsvant var å hive meg over noen igjengrodde bergknauser. De skulle renskes, koste hva det koste ville. Og har man først satt seg et mål, er det viktig å nå det. Jeg må innrømme at iveren kastet av seg noen ulemper på veien. Blant annet så gikk det en hel søndag, For hva? To bare bergknauser. Hva skal jeg egentlig med de? Hvorfor er det så viktig at det ikke er mose og ugress på de? Stakkars, nå fryser de kanskje og til og med. Planen er jo å plante noe _annet_ der, men jeg har ennå ikke funnet ut hva. Allikevel var det plutselig utrolig viktig å gafse det rent, og det med en gang. Og en annen ulempe, ryggen slo knute og nektet å samarbeide og jeg endte med å bli liggende rett ut dagen etterpå. Noe som fører meg til ulempe nr. 3, nemlig fravær fra jobb.
Jeg har raket plenen flere ganger allerede, jeg har pusset hagemøbler, jeg har vasket vinduer, spylt altanen, og stresset for å få kjøpt levegger. Ja, det ble kjempeviktig med levegger når kalenderen rundet mai. Hvorfor det? Det er jo iskaldt ute, og lenge til bikini - og grillsesongen.
Min mann syns også det er svært viktig å jobbe ute. Det er så mye som bare må gjøres, lenge før klesvask, støvtørking og annet spenstig husarbeid. Oppgrusing av gårdsplass for eksempel. Ja, det er lurt, tenkte jeg. Vi må jo få gjort noe med plassen foran huset, det trengs faktisk noen gruslass. Så jeg tok på meg yttertøyet og hentet riva, klar til å bidra med mitt. Oppgavene var greit fordelt, han skulle skrape veien med traktoren, så skulle han komme med grus. Jeg skulle rake grusen utover.
"Æ ska berre kjør et par-tre runda med skjæret, så vi får skrapa litt først" Okei, tenkte jeg, det tar vel ikke lange øyeblikket. Men det skjer noe rart når min mann kommer i kontakt med motorisert kjøretøy, han blir liksom helt oppslukt, nesten fraværende mot meg og veldig fokusert på å kjøre. Traktoren gkk fram og tilbake, fram og tilbake, fram og tilbake. Jeg tenkte at jeg jo kunne begynne med å grafse ved husveggen, og luke litt etc, men da stoppet traktoren med følgende beskjed " Derre tar æ med skjæret æ!" Jeg følte meg plutselig veeeldig overflødig, så jeg bestemte meg for å gå inn. Jeg tenkte vel at han nok kom inn om en liten stund. Men så feil kan man ta. Traktoren durte i dur og i moll, skjæret arbeidet intenst fram og tilbake. Da klokka nærmet seg 22.30 om kvelden, måtte jeg gå ut. "Snart færdi sjø" Med hva egentlig, det var ikke et eneste gruslass i sikte, Bare en meget skrapet gårdsplass. "men, ka me grusen???" "Jamen, det tar æ i mårra det, herre må jo gjerras skikkelig. Det skjønne du vel???"
Jeg vil påstå, om mulig med en smule overdrivelse, at neste kveld forløp seg omtrent likedan. Traktoren for som en virvelvind utenfor huset, skjæret og skuffa jobbet om hverandre. Og resultatet? En enda mer skrapet gårdsplass. Men ingen grus.
Jeg blir så forundret, ja nærmest forbløffet over menns evne til å gå sånn opp i aktiviteter som har elementer av motorkraft i seg. Det er imponerende hvor mye motivasjon og inspirasjon de får, ja til og med av en traktor. Min mann begynte faktisk å skrape på kommunens eiendom og, for "det skjer jo heilt jævli ut på ainner sia tå fortauet". Ja elskede, men det ser faktisk ganske jævlig ut inne i huset vårt og for tiden. Gruslasset kom tredje kvelden, men da var jo huset vasket og.
Det får meg faktisk til å tenke på noe helt annet. Da min mann skulle lage pepperkakehus til jul. Han tegnet maler, forkastet ideer, tegnet nye, spekulerte. Byggeprosessen bar preg av dypt alvor og oppriktig engasjement. Han brukte 4 dager på det, og da det flotte pepperkakehuset sto ferdig var utrolig nok det store huset vasket og.
onsdag 7. april 2010
Og jula vare så lenge det fins godterier.
Påska er over og ut, påskeeggene er tomme, ja det eneste som er igjen er smuler etter smågodtsjokoladen og en halvspist seigmann. Kanskje like greit, med tanke på antallet sukkeroverdoser som rammet i løpet av påskeuka.
Det er merkelig hvordan hjernen lurer kroppen til å tro at den trenger bare litt til, og så enda litt til, ja, bare den sjokoladebiten, og kanskje litt nonstop, og muligens et par twist, og for ikke å snakke om vingummi i alle former, farger og størrelser. Det er akkurat som om alle sperrer kobler ut, hjernen vet at påskeeggene er fylt til randen, hjernen vet at det lurer søtsaker i skuffer og skap og kriker og kroker. Det er overflod! En skulle tro at det hadde en beroligende effekt; slapp av, det er mer enn nok til alle og enhver, hele uka og til veis ende. Du trenger ikke være redd, du FÅR godterier NÅR SOM HELST. En skulle tro at dette var nok til at pulsen gikk ned og tankene vandret over på noe annet, sunnere og mer fornuftig. Men NEI OG ATTER NEI, for meg er det tydeligvis helt motsatt. Når min hjerne vet at det bugner av søtt i bare en skapdør (eller kjøkkenskuff) unna, ja da setter den inn full alramberedskap. Blålys og sirener kommer på, og hjernen formaner kroppen på målrettet vandring mot sukkerkildene.
Jeg syns jo det er rart at ikke noe annet i mitt legeme sier i fra på noe vis, bukspyttkjertelen burde iallefall rope høyt, i og med at den har som oppgave å regulere insulinbalansen min. Snakk om å svikte fullstendig, jeg har aldri hørt at bukspyttkjertelen min har klaget på noe som helst jeg. Noe annet i kroppen min som burde se til å reagere er gallen, sant, som jo bryter ned alt mulig, deriblant fett. Og, hvis jeg ikke tar grundig feil, så mener jeg bestemt at det er en anseelig mengde fett i sjokolade? Burde ikke gallen gått til streik eller noe? Grunnet uforholdsmessig stor arbeidsmengde og overtidsarbeid i påskehelgen liksom? Det som jo slår meg er hvor korttenkt jeg er og hvor seriøst jeg lurer meg selv. Sist jeg var til tannlegen hadde jeg serier med svettetokter, hjertegallopper, nestenbesvimelser og angstanfall. Så hvorfor i all verden propper jeg munnen full av kariesfremkallende stoff???
Svaret er såre enkelt: det er jo så godt!
Problemstillingen min hadde kanskje ikke vært så aktuell hvis denne tilstanden jeg beskriver bare hadde regjert i påskehelgen. Men jeg sitter vel med en følelse av at jula aldri egentlig tok slutt, og at den faktisk ikke bare varer helt til påske, men enda litt til. To mulige tegn på dette er følgende som skjedde i dag.
Punkt 1: jeg var innom hjemme i arbeidstiden min for å hente mobilen min. Det naturlige hendelseforløpet ville selvsagt vært at jeg låste meg inn, hentet mobilen, låste meg ut for så å dra på jobb igjen. Det faktiske hendelseforløpet var at jeg låste meg inn, fant mobilen, gikk på kjøkkenet, åpnet en skapdør, fant en stor pose m, rev den opp, helte et stort antall m`s i hånden og smakket alle inn i et eneste grådig jafs, gikk ut i gangen, snudde, gikk tilbake, tømte resten av posen, fikk et sekunds anfall med skam og dårlig samvittighet, låste meg ut, dro på jobb.
Punkt 2: I ettermiddag lurte min eldste datter fælt på om hun hadde noe godterier igjen i påskeegget sitt. Da jeg svarte var jeg fullstendig klar over at det var både gomp og lovehearts igjen. Og svaret ble? Hmm, næi, veit du, æ trur itj det e nå meir igjæn æ. Dessutn så e det no itj lørdag i dag da veit du. Du kain no få litt frukt vess du har løst på nå. Min datter slo seg til ro med dette og hentet seg en pære. Og hva gjorde så mor? Hun snek seg på kjøkkenet og helte likesågodt hele gompesken i sitt sukkeravhengige gap. (Mor kommer selvsagt til å kjøpe en ny eske gomp og legge i påskeegget, og min datter vil aldri få vite at hennes mor både er en hykler og en løgner).
Jeg innser at mitt forhold til sukker har gått over stokk og stein og alle sine breddegrader når jeg i tillegg kan føye til at jeg i påska spiste nugatti med skje rett fra boksen, med den største selvfølgelighet, og helte vaniljesaus i et melkeglass og drakk det,
uten blygsel.
Det er merkelig hvordan hjernen lurer kroppen til å tro at den trenger bare litt til, og så enda litt til, ja, bare den sjokoladebiten, og kanskje litt nonstop, og muligens et par twist, og for ikke å snakke om vingummi i alle former, farger og størrelser. Det er akkurat som om alle sperrer kobler ut, hjernen vet at påskeeggene er fylt til randen, hjernen vet at det lurer søtsaker i skuffer og skap og kriker og kroker. Det er overflod! En skulle tro at det hadde en beroligende effekt; slapp av, det er mer enn nok til alle og enhver, hele uka og til veis ende. Du trenger ikke være redd, du FÅR godterier NÅR SOM HELST. En skulle tro at dette var nok til at pulsen gikk ned og tankene vandret over på noe annet, sunnere og mer fornuftig. Men NEI OG ATTER NEI, for meg er det tydeligvis helt motsatt. Når min hjerne vet at det bugner av søtt i bare en skapdør (eller kjøkkenskuff) unna, ja da setter den inn full alramberedskap. Blålys og sirener kommer på, og hjernen formaner kroppen på målrettet vandring mot sukkerkildene.
Jeg syns jo det er rart at ikke noe annet i mitt legeme sier i fra på noe vis, bukspyttkjertelen burde iallefall rope høyt, i og med at den har som oppgave å regulere insulinbalansen min. Snakk om å svikte fullstendig, jeg har aldri hørt at bukspyttkjertelen min har klaget på noe som helst jeg. Noe annet i kroppen min som burde se til å reagere er gallen, sant, som jo bryter ned alt mulig, deriblant fett. Og, hvis jeg ikke tar grundig feil, så mener jeg bestemt at det er en anseelig mengde fett i sjokolade? Burde ikke gallen gått til streik eller noe? Grunnet uforholdsmessig stor arbeidsmengde og overtidsarbeid i påskehelgen liksom? Det som jo slår meg er hvor korttenkt jeg er og hvor seriøst jeg lurer meg selv. Sist jeg var til tannlegen hadde jeg serier med svettetokter, hjertegallopper, nestenbesvimelser og angstanfall. Så hvorfor i all verden propper jeg munnen full av kariesfremkallende stoff???
Svaret er såre enkelt: det er jo så godt!
Problemstillingen min hadde kanskje ikke vært så aktuell hvis denne tilstanden jeg beskriver bare hadde regjert i påskehelgen. Men jeg sitter vel med en følelse av at jula aldri egentlig tok slutt, og at den faktisk ikke bare varer helt til påske, men enda litt til. To mulige tegn på dette er følgende som skjedde i dag.
Punkt 1: jeg var innom hjemme i arbeidstiden min for å hente mobilen min. Det naturlige hendelseforløpet ville selvsagt vært at jeg låste meg inn, hentet mobilen, låste meg ut for så å dra på jobb igjen. Det faktiske hendelseforløpet var at jeg låste meg inn, fant mobilen, gikk på kjøkkenet, åpnet en skapdør, fant en stor pose m, rev den opp, helte et stort antall m`s i hånden og smakket alle inn i et eneste grådig jafs, gikk ut i gangen, snudde, gikk tilbake, tømte resten av posen, fikk et sekunds anfall med skam og dårlig samvittighet, låste meg ut, dro på jobb.
Punkt 2: I ettermiddag lurte min eldste datter fælt på om hun hadde noe godterier igjen i påskeegget sitt. Da jeg svarte var jeg fullstendig klar over at det var både gomp og lovehearts igjen. Og svaret ble? Hmm, næi, veit du, æ trur itj det e nå meir igjæn æ. Dessutn så e det no itj lørdag i dag da veit du. Du kain no få litt frukt vess du har løst på nå. Min datter slo seg til ro med dette og hentet seg en pære. Og hva gjorde så mor? Hun snek seg på kjøkkenet og helte likesågodt hele gompesken i sitt sukkeravhengige gap. (Mor kommer selvsagt til å kjøpe en ny eske gomp og legge i påskeegget, og min datter vil aldri få vite at hennes mor både er en hykler og en løgner).
Jeg innser at mitt forhold til sukker har gått over stokk og stein og alle sine breddegrader når jeg i tillegg kan føye til at jeg i påska spiste nugatti med skje rett fra boksen, med den største selvfølgelighet, og helte vaniljesaus i et melkeglass og drakk det,
uten blygsel.
lørdag 20. mars 2010
Baking i bollen
Min skjønne nr to i gullrekken av mine døtre blir 2 år imorgen. TO år, hipp, hipp hurra og snu meg irundt.
Dette innebærer et visst ansvar for meg, som jo er hennes oppofrende mor, og man kan grovt inndele ansvaret mitt i tre hovedområder, nemlig:
1. Kjøpe en gave som gjør inntrykk. En gave som gir en umiddelbar glede hos min datter, en gave som også vil kaste av seg små gleder framover og, gjerne daglig. En gave som, med andre ord, ikke mister nyhetens interesse og som samtidig gir henne en positiv opplevelse i det øyeblikket hun pakker den ut. Samtidig skal ikke gaven være overdådig, ånei, jeg er en bevisst mor, som for all del ikke vil forvandle barnet mitt til en bortskjemt liten prinsesse som tror at alt kommer rekende på en fjøl bare hun knipser. Dessuten prøver jeg å opptre miljøbevisst, så plastleker er UT. Det er og selvsagt viktig at gaven ikke er en leke i rekken, en leke som bare opptar plass og samler støv. Den må helst være praktisk, og den bør stimulere mitt barns fantasi, ja gjerne hennes kreative evner. Helst bør hun lære noe av det og.
Jadajadajada.
Problemet er bare: hvor finner jeg gaven?
Svar: på lekebutikken så klart! Der fant jeg et velutstyrt lekekjøkken i plast (enda hun har et fra før, et praktisk et i tre - miljøvennlig, retro). Det inneholder utrolig mange kjøkkenredskaper og imiterte matvarer, alle selvsagt i plast, og er utstyrt med en haug av knapper som lager en haug av lyd (etterpåklok som jeg er ser jeg jo at dette vil medføre en viss mengde irritasjon hos min mann og meg i årene framover, og det er godt mulig at batteriene på uforklarlig vis havner på avveier, og disse er dessverre umulig å erstatte). Kjøkkenet er og meget godt embalert, så det vil nok kreve en anselig mengde tålmodighet når den skal pakkes ut, dessuten en anselig mengde plass når embalasjen skal oppbevares et sted i huset før det går videre.
2. Bake kaker som gjør inntrykk. Og da er det ikke bare å løpe til frysedisken på mega, eller ringe nødnummeret til bakeren, eller det som verre er; kjøpe ferdigblandinger fra Toro. Nei, altså, det må jo være hjemmelaget, fra bunnen av og gjerne med drøssvis av eksotiske ingredienser som jeg ikke aner hva er. Hva i huleste er f.eks kremotartari? ( det er salt av vinsyre. Men hva i all hverden er det da?). Og kan noen fortelle meg hvor jeg finner muscovadosukker? Og kirsh, hva er KIRSCH? Mascarpone, creme de cassis, pistasiemandler er tydeligvis noe alle og enhver bør vite hva er, i og med at disse er hyppige gjengangere i kake- og dessertboka jeg prøver (forgjeves) å forstå meg på. Og melka skal være kondensert, frukta glasert, pasjonsfrukta pasjonert. Fyllet skal avkjøles i 14 timer, skåldede hasselnøtter kan med fordel byttes ut med macadaminøtter (som finnes hvor?), det skal deles vaniljestenger, sjokoladen skal varmes i vannbad, og bare så det er sagt, blir den brent er den faktisk helt ubrukelig. Det skal pyntes med mynteblad (som jeg finner i min egen urtehage i mitt eget drivhus), det skal lages sjokoladeskav, det skal dæsjes med amarettolikør. Du bør ha en kugelhopf-form? Paideigen kan med fordel forsterkes før fyllet skal helles i. Det bør lages kaffezaboine til sjokoladesuffleer,
Hvem faen var det som ga meg denne grusomme boken?? Snakk om å ta livet av husmoren i meg. Denne boken jeg referere til er komplett umulig å forholde seg til, jeg må jo til India for å skaffe riktig krydder, minst. Det som imidlertid ikke er komplett umulig å forholde seg til er den fantastiske 1-2-3 -blandingen til toro. Det står en alldeles akseptabel gulrotkake på kjøkkenbenken min. Det står og en sukkerbombe av en _selvlaget_ sjokoladekake der. Dessuten er det faktisk hjemmelaget gele i kjøleskapet. Så det.
3. Vaske og pynte så det gjør inntrykk
Vaske gjorde vaskehjelpa. Pyntinga får Ole Brumm og vennene hans stå for. Min mann kan blåse ballonger, for det klarer faktisk ikke jeg uten å besvime.
Dette innebærer et visst ansvar for meg, som jo er hennes oppofrende mor, og man kan grovt inndele ansvaret mitt i tre hovedområder, nemlig:
1. Kjøpe en gave som gjør inntrykk. En gave som gir en umiddelbar glede hos min datter, en gave som også vil kaste av seg små gleder framover og, gjerne daglig. En gave som, med andre ord, ikke mister nyhetens interesse og som samtidig gir henne en positiv opplevelse i det øyeblikket hun pakker den ut. Samtidig skal ikke gaven være overdådig, ånei, jeg er en bevisst mor, som for all del ikke vil forvandle barnet mitt til en bortskjemt liten prinsesse som tror at alt kommer rekende på en fjøl bare hun knipser. Dessuten prøver jeg å opptre miljøbevisst, så plastleker er UT. Det er og selvsagt viktig at gaven ikke er en leke i rekken, en leke som bare opptar plass og samler støv. Den må helst være praktisk, og den bør stimulere mitt barns fantasi, ja gjerne hennes kreative evner. Helst bør hun lære noe av det og.
Jadajadajada.
Problemet er bare: hvor finner jeg gaven?
Svar: på lekebutikken så klart! Der fant jeg et velutstyrt lekekjøkken i plast (enda hun har et fra før, et praktisk et i tre - miljøvennlig, retro). Det inneholder utrolig mange kjøkkenredskaper og imiterte matvarer, alle selvsagt i plast, og er utstyrt med en haug av knapper som lager en haug av lyd (etterpåklok som jeg er ser jeg jo at dette vil medføre en viss mengde irritasjon hos min mann og meg i årene framover, og det er godt mulig at batteriene på uforklarlig vis havner på avveier, og disse er dessverre umulig å erstatte). Kjøkkenet er og meget godt embalert, så det vil nok kreve en anselig mengde tålmodighet når den skal pakkes ut, dessuten en anselig mengde plass når embalasjen skal oppbevares et sted i huset før det går videre.
2. Bake kaker som gjør inntrykk. Og da er det ikke bare å løpe til frysedisken på mega, eller ringe nødnummeret til bakeren, eller det som verre er; kjøpe ferdigblandinger fra Toro. Nei, altså, det må jo være hjemmelaget, fra bunnen av og gjerne med drøssvis av eksotiske ingredienser som jeg ikke aner hva er. Hva i huleste er f.eks kremotartari? ( det er salt av vinsyre. Men hva i all hverden er det da?). Og kan noen fortelle meg hvor jeg finner muscovadosukker? Og kirsh, hva er KIRSCH? Mascarpone, creme de cassis, pistasiemandler er tydeligvis noe alle og enhver bør vite hva er, i og med at disse er hyppige gjengangere i kake- og dessertboka jeg prøver (forgjeves) å forstå meg på. Og melka skal være kondensert, frukta glasert, pasjonsfrukta pasjonert. Fyllet skal avkjøles i 14 timer, skåldede hasselnøtter kan med fordel byttes ut med macadaminøtter (som finnes hvor?), det skal deles vaniljestenger, sjokoladen skal varmes i vannbad, og bare så det er sagt, blir den brent er den faktisk helt ubrukelig. Det skal pyntes med mynteblad (som jeg finner i min egen urtehage i mitt eget drivhus), det skal lages sjokoladeskav, det skal dæsjes med amarettolikør. Du bør ha en kugelhopf-form? Paideigen kan med fordel forsterkes før fyllet skal helles i. Det bør lages kaffezaboine til sjokoladesuffleer,
Hvem faen var det som ga meg denne grusomme boken?? Snakk om å ta livet av husmoren i meg. Denne boken jeg referere til er komplett umulig å forholde seg til, jeg må jo til India for å skaffe riktig krydder, minst. Det som imidlertid ikke er komplett umulig å forholde seg til er den fantastiske 1-2-3 -blandingen til toro. Det står en alldeles akseptabel gulrotkake på kjøkkenbenken min. Det står og en sukkerbombe av en _selvlaget_ sjokoladekake der. Dessuten er det faktisk hjemmelaget gele i kjøleskapet. Så det.
3. Vaske og pynte så det gjør inntrykk
Vaske gjorde vaskehjelpa. Pyntinga får Ole Brumm og vennene hans stå for. Min mann kan blåse ballonger, for det klarer faktisk ikke jeg uten å besvime.
fredag 12. mars 2010
Glimtvis
Glimt fra fredags ettermiddag:
"Mamma?"
"Jaa?"
"Æ syns at du e fin å snill"
"Så fint sagt da, æ syns at du e fin å snill å"
"Mamma, du e prinsesse å æ e Hello Kitty"
---------
Toåringens kommentar idet jeg setter meg i førersetet på BMWen:
"Pappa sin"
Toåringens kommentar idet hun leker med oppvaskbørsten på kjøkkenet:
"Mamma sin"
---------
"Mamma, æ å vil ha kinaflætt"
"Jamen, det bli litt vanskelig når du har så kort hår"
"Kain æ få sværigeflætt da?"
"Mamma?"
"Jaa?"
"Æ syns at du e fin å snill"
"Så fint sagt da, æ syns at du e fin å snill å"
"Mamma, du e prinsesse å æ e Hello Kitty"
---------
Toåringens kommentar idet jeg setter meg i førersetet på BMWen:
"Pappa sin"
Toåringens kommentar idet hun leker med oppvaskbørsten på kjøkkenet:
"Mamma sin"
---------
"Mamma, æ å vil ha kinaflætt"
"Jamen, det bli litt vanskelig når du har så kort hår"
"Kain æ få sværigeflætt da?"
lørdag 6. mars 2010
Pling-i-bollen-skitur
Aaaahh, ingenting er vel bedre enn en skitur med familien. Ingenting er vel bedre enn å tilbringe lørdagen på fjellet! Sist helg var vi på en nydelig skitur med barna, sola skinte, det var perfekte skiforhold og alt klaffet. Tenk, så herlig, når barna er mette, uthvilte og fulle av godt humør og pågangsmot. Tenk så herlig det er når også begge foreldrerepresentantene er det og, og det samtidig. Tenk for en flott opplevelse det er, når alle fire er innstilt på samme kanal samtidig, alle har samme mål og retning, alle VIL være ute på tur. Foreldrereprsentantene sprudler av energi og herjer med barna i snøen, det er pølse, kakao og kvikklunsj ved bålet. Barna leker lenge i snøen, så lenge at foreldrerepresentantene faktisk får nyte en kopp kaffe sammen og til og med snike seg til en følelse av nyforelskelse. Man mangler ingenting, alle er varme og tørre, alle har sitteunderlag, alle har god glid på skiene. Harmonien råder og idyllen er komplett. Yes, slik var forrige lørdag. Og selvfølgelig ble det allerede da bestemt at vi og skulle på skitur denne lørdagen. Ja, jeg har faktisk gledet meg hele uka til denne dagen, for ski er gøy. Det er det.
Lørdager er "min" dag, det vil si at på lørdager er det jeg som står opp med barna slik at min elskede mann får sove så lenge han vil. Eller, i teorien får han soveså lenge han vil, men det skal sies at det foreligger en usagt og stilltiende avtale at grensen er 09.30. Og dette går begge veier altså, jeg føler forventnigspesset jeg og, på søndags morgen. Jeg føler uansett at det ligger en viss urettferdighet i dette med min og din dag, for jeg er overbevist om at det er noen som sniker seg inn til barna på mine dager og vekker dem tidligere enn vanlig, slik at jeg overhodet ikke skal få noe "gratis"/"bonus"- sovetid på min manss sovedager. I dag viste klokken 05.40, og det er bare helt typisk. I morgen, ja da skal jeg banne på at de sover til 07.30, og det minst. Vel,vel, sånn er livet og det er selvfølgelig bare bagateller i den store sammenhengen å regne. Men jeg ser ikke de store sammenhengene på nattmorgenen i helgene altså. Ja, jeg blir rett og slett litt frynsete i kantene når jeg må opp før 6. Det spiller ingen rolle om det bare er 5 min før seks heller, effekten er den samme så lenge klokken er _før seks_.
Vel, tilbake til vår planlagte skitur. Jeg har en tendens til å havne på digresjoner hva søvn angår, beklager det. Men, søvn er jo et grunnleggende behov, jfr Maslows behovspyramide, Og da er det kanskje ikke så rart, når man aldri får sine sårt tiltrengte 8-timers søvn lenger. Nei, tidene forandrer seg.
Vel, tilbake til vår planlagte skitur. Denne gangen skulle vi dra med min søster og hennes familie. Det betyr to småbarnsfamilier på skitur, noe som igjen betyr mange flere som skal stilles inn på samme kanal samtidig. Og det betyr at man skal sikre at flere barn er mette, opplagte og blide samtidig. I vårt tilfelle: fire stk på henholdsvis 2,3,4 og 6 år. Perler på en snor.
Det skjedde noe rart rett før vi skulle til å pakke i dag. Alle, og da mener jeg alle, ble plutselig sultne,så alle måtte spise før vi kunne begynne å pakke. Dette betød en viss forsinkelse i programmet kan du si, men så langt var det ingen krise. Da vi skulle pakke oppdaget jeg at jeg ikke hadde tatt med tursekk. Jeg sier jeg, fordi at det er JEG som pakker ALT. Min mann bærer det i bilen han. Videre oppdaget jeg at vi manglet sitteunderlag (liten krise, for hva skulle vi sitte på da, det viklle jo bli kaldt, og barna kunne jo bli syke og det som verre var). Ikke hadde jeg handlet med sjokolade heller (stooor krise, som sjokolademisbrukeren jeg er, er det faktisk helt nødvendig turfølge). Vel, min søster hadde bedre orden i sysakene, så hun forsikret om at hun hadde nok av alt, til alle. Nesten irriterende hvor god kontroll hun hadde på alt da, det er jo tross alt jeg som er storesøsteren i forholdet, ergo burde det vært meg sant.
Like før avreise begynte vi å diskutere destinasjonen. Mon tro hvor det var fint å gå på ski i dag? Det har seg slik, at vi egentlig bare kunne gått rett ut ytterdøra og opp i lysløypa, der det er oppkjørte spor (så klart) og åpent lende med masse boltreplass. Men det blir liksom litt for enkelt da, det blir ikke tur på ORDENTLIG. Nei, det blir litt for lettvint for oss som liker å definere oss som skiturelskere. Så, vi betemte oss for å pakke alt og alle i bilene og kjøre et stykke og så ta det derfra.
Vi tok det derfra. Vi kom ca 100 meter fra veien før unge, etter unge, ga oss sterke signaler på at vi hadde gått langt nok. "Jaja,men her e det jo fint. Vi stoppe her, itj så fali at vi itj har gått så langt, her kain jo ongan leik sæ godt i lag."
..."Her kain jo ongan leik sæ godt i lag". Smak litt på den. En skulle tro at det var realistisk, at det skulle gå an? Jo. Min entusiastiske svoger var snar med å ordne godt med sitteplasser. Jeg var snar med å finne fram kaffen. Nå skulle vi bare sette oss ned, mens barna lekte seg _godt i lag_.
Bare et lite, ørlite, problem. Ingen scooter hadde vel tatt seg bryet med å kjøre opp godt underlag der. Ergo, våre barn sank vel og godt nedi snøen, slik at de faktisk ikke kom seg en centimeter lenger enn det første skrittet. Toåringen vår protesterte vilt og heftig med en gang, og bare la seg ned, lang som hun var, bortetter snøen. Og der lå hun , og nektet å røre på seg. Det betydde jo at en stk forelder var nødt for å bære rundt på henne. Løsningen var å fôre med sjokoladen til min søster, men den varte jo ikke evig. Min andre datter, dvs min førstefødte på fire, var sulten, tørst,kald, trøtt, tissetrengt og klar i en salig suppe. Med en gang vi hadde tilfredsstilt ett behov hos henne, dukket det imponerende fort opp et annet. Jeg mener bestemt at alle vinklinger og varianter av barneoppdragelse ble forsøkt i en tidsramme på rundt 30 min. Og INGEN hjalp. Mitt eldste tantebarn på 6 (snart 7) syntes ikke at ake- og skibakkene hans mor laget til seg var morsomme i det hele tatt. Og da hun selv skulle til å sette utfor, for å vise han hvor gøy det var, sendte han likegodt sitt eget akebrett ut i løypa, slik at hun måtte kaste seg av akebrettet for å forhindre kollisjon. Og mitt andre tantebarn på 3 måtte tisse, og syntes overhodet ikke det var aktuelt å gjøre sitt fornødne ute i skogen. Dette medførte en god arbeidsøkt for begge hennes foreldre et kvarters tid.
Når er det forsent og snu? Aldri (jfr fjellvettreglene). Det er ALDRI for sent å snu. Jeg er så utrolig glad for at vi har slik en flott regel, som er nedskrevet og alt. Det er aldri for sent å snu!
Vi snudde. Vi kapitulerte. Vi resignerte. Etter en bitteliten time var skituren over og ut. Jeg må nevne at min søster og hennes familie gjerne ville være lenger. Så vi bet i det sure eplet og ga opp, kastet inn håndkleet rett og slett, enda det er JEG som er storesøster.
Vel inne i bilen gjorde humøret til mine to kjære døtre helomvending. De strålte i baksetet. De sang og de lo. De var så fornøyde at jeg et sekund vurderte å snu, gi turen en sjanse til. Men bare ett sekund. Og det var vel og bra. 10 minutter etter tilbakekomsten vår kom den andre familien. De hadde kapitulert, de og.
Lørdager er "min" dag, det vil si at på lørdager er det jeg som står opp med barna slik at min elskede mann får sove så lenge han vil. Eller, i teorien får han soveså lenge han vil, men det skal sies at det foreligger en usagt og stilltiende avtale at grensen er 09.30. Og dette går begge veier altså, jeg føler forventnigspesset jeg og, på søndags morgen. Jeg føler uansett at det ligger en viss urettferdighet i dette med min og din dag, for jeg er overbevist om at det er noen som sniker seg inn til barna på mine dager og vekker dem tidligere enn vanlig, slik at jeg overhodet ikke skal få noe "gratis"/"bonus"- sovetid på min manss sovedager. I dag viste klokken 05.40, og det er bare helt typisk. I morgen, ja da skal jeg banne på at de sover til 07.30, og det minst. Vel,vel, sånn er livet og det er selvfølgelig bare bagateller i den store sammenhengen å regne. Men jeg ser ikke de store sammenhengene på nattmorgenen i helgene altså. Ja, jeg blir rett og slett litt frynsete i kantene når jeg må opp før 6. Det spiller ingen rolle om det bare er 5 min før seks heller, effekten er den samme så lenge klokken er _før seks_.
Vel, tilbake til vår planlagte skitur. Jeg har en tendens til å havne på digresjoner hva søvn angår, beklager det. Men, søvn er jo et grunnleggende behov, jfr Maslows behovspyramide, Og da er det kanskje ikke så rart, når man aldri får sine sårt tiltrengte 8-timers søvn lenger. Nei, tidene forandrer seg.
Vel, tilbake til vår planlagte skitur. Denne gangen skulle vi dra med min søster og hennes familie. Det betyr to småbarnsfamilier på skitur, noe som igjen betyr mange flere som skal stilles inn på samme kanal samtidig. Og det betyr at man skal sikre at flere barn er mette, opplagte og blide samtidig. I vårt tilfelle: fire stk på henholdsvis 2,3,4 og 6 år. Perler på en snor.
Det skjedde noe rart rett før vi skulle til å pakke i dag. Alle, og da mener jeg alle, ble plutselig sultne,så alle måtte spise før vi kunne begynne å pakke. Dette betød en viss forsinkelse i programmet kan du si, men så langt var det ingen krise. Da vi skulle pakke oppdaget jeg at jeg ikke hadde tatt med tursekk. Jeg sier jeg, fordi at det er JEG som pakker ALT. Min mann bærer det i bilen han. Videre oppdaget jeg at vi manglet sitteunderlag (liten krise, for hva skulle vi sitte på da, det viklle jo bli kaldt, og barna kunne jo bli syke og det som verre var). Ikke hadde jeg handlet med sjokolade heller (stooor krise, som sjokolademisbrukeren jeg er, er det faktisk helt nødvendig turfølge). Vel, min søster hadde bedre orden i sysakene, så hun forsikret om at hun hadde nok av alt, til alle. Nesten irriterende hvor god kontroll hun hadde på alt da, det er jo tross alt jeg som er storesøsteren i forholdet, ergo burde det vært meg sant.
Like før avreise begynte vi å diskutere destinasjonen. Mon tro hvor det var fint å gå på ski i dag? Det har seg slik, at vi egentlig bare kunne gått rett ut ytterdøra og opp i lysløypa, der det er oppkjørte spor (så klart) og åpent lende med masse boltreplass. Men det blir liksom litt for enkelt da, det blir ikke tur på ORDENTLIG. Nei, det blir litt for lettvint for oss som liker å definere oss som skiturelskere. Så, vi betemte oss for å pakke alt og alle i bilene og kjøre et stykke og så ta det derfra.
Vi tok det derfra. Vi kom ca 100 meter fra veien før unge, etter unge, ga oss sterke signaler på at vi hadde gått langt nok. "Jaja,men her e det jo fint. Vi stoppe her, itj så fali at vi itj har gått så langt, her kain jo ongan leik sæ godt i lag."
..."Her kain jo ongan leik sæ godt i lag". Smak litt på den. En skulle tro at det var realistisk, at det skulle gå an? Jo. Min entusiastiske svoger var snar med å ordne godt med sitteplasser. Jeg var snar med å finne fram kaffen. Nå skulle vi bare sette oss ned, mens barna lekte seg _godt i lag_.
Bare et lite, ørlite, problem. Ingen scooter hadde vel tatt seg bryet med å kjøre opp godt underlag der. Ergo, våre barn sank vel og godt nedi snøen, slik at de faktisk ikke kom seg en centimeter lenger enn det første skrittet. Toåringen vår protesterte vilt og heftig med en gang, og bare la seg ned, lang som hun var, bortetter snøen. Og der lå hun , og nektet å røre på seg. Det betydde jo at en stk forelder var nødt for å bære rundt på henne. Løsningen var å fôre med sjokoladen til min søster, men den varte jo ikke evig. Min andre datter, dvs min førstefødte på fire, var sulten, tørst,kald, trøtt, tissetrengt og klar i en salig suppe. Med en gang vi hadde tilfredsstilt ett behov hos henne, dukket det imponerende fort opp et annet. Jeg mener bestemt at alle vinklinger og varianter av barneoppdragelse ble forsøkt i en tidsramme på rundt 30 min. Og INGEN hjalp. Mitt eldste tantebarn på 6 (snart 7) syntes ikke at ake- og skibakkene hans mor laget til seg var morsomme i det hele tatt. Og da hun selv skulle til å sette utfor, for å vise han hvor gøy det var, sendte han likegodt sitt eget akebrett ut i løypa, slik at hun måtte kaste seg av akebrettet for å forhindre kollisjon. Og mitt andre tantebarn på 3 måtte tisse, og syntes overhodet ikke det var aktuelt å gjøre sitt fornødne ute i skogen. Dette medførte en god arbeidsøkt for begge hennes foreldre et kvarters tid.
Når er det forsent og snu? Aldri (jfr fjellvettreglene). Det er ALDRI for sent å snu. Jeg er så utrolig glad for at vi har slik en flott regel, som er nedskrevet og alt. Det er aldri for sent å snu!
Vi snudde. Vi kapitulerte. Vi resignerte. Etter en bitteliten time var skituren over og ut. Jeg må nevne at min søster og hennes familie gjerne ville være lenger. Så vi bet i det sure eplet og ga opp, kastet inn håndkleet rett og slett, enda det er JEG som er storesøster.
Vel inne i bilen gjorde humøret til mine to kjære døtre helomvending. De strålte i baksetet. De sang og de lo. De var så fornøyde at jeg et sekund vurderte å snu, gi turen en sjanse til. Men bare ett sekund. Og det var vel og bra. 10 minutter etter tilbakekomsten vår kom den andre familien. De hadde kapitulert, de og.
tirsdag 2. mars 2010
Minusgrader og bursdager
Jeg vet ikke hvordan bursdager fordeler seg i resten av landet og rundt omkring. Men, i min og min manns famile er det en påfallende høy prosent av bursdager i februar og mars. Faktisk, vil jeg driste meg til å påstå, er det et belastende antall feiringer på denne årstiden. Man har såvidt fått presset i seg siste rest av kremen på marsipankaka, før man plutselig sitter ved neste borddekking.
Ikke misforstå, jeg liker både kaker og bursdager jeg, og jeg liker både min og min manns familie, ja i aller høyeste grad. Det jeg ikke liker, er tilstanden mitt legeme får i løpet av disse vinter/vårukene. En mage, sprengt til randen av is og marsipan, 3.dagen på rad er et i overkant, og vel så det. Og, med tanke på at det er sånn ca 10 bursdager presset inn i en periode på 4 uker, så blir det _overdose_. Samtidig er det gjerne 15 minusgrader ute, så den fysiske fostringen i fritiden begrenser seg til å gjøre anstrengelser som å kle på seg, gå opp og ned kjellertrappen, gå fra huset til bilen og fra bilen til butikken osv. Og, som ikke det er nok, så har det jo vært OL nå, så da har jeg gjerne droppet stoore anstrengelser som å tørke støv etc
Det sier seg selv at det blir en kraftig ubalanse i forholdet _kalorier inn- kalorier ut_. Og med denne ubalansen, forstyrres humørbalansen. Jeg vet ikke hvordan dette forløper seg for andre i resten av landet og rundt omkring, men mitt humør henger ganske nøye sammen med tilgang på: frisk luft, fysiske utskeielser og et kontrollert sukkerinntak. (Merk kontrollert, jeg kan nemlig ikke være foruten en viss mengde sjokolade hver dag. Men det blir jo noe helt annet enn marsipan og krem, ikke sant. Det er tross alt ANTIOKSIDANTER i sjokolade. )
Det jeg jo av og til reflekterer over når jeg sitter i disse selskapene og trykker i meg kake i februar og mars, er det faktumet at 9 mnd tidligere har det jo foregått noe helt annet enn kakespising, for så og så mange år siden som lysene på kaka viser. Er det noe som er spesielt i vår familie? Eller er det faktisk slik, at det er mye morsommere å hoppe i høyet når det er plussgrader og god tilgang på frisk luft? Eller, er det bare sånn at man blir kraftig sløvet av solstikk og glemmer alt som heter prevensjon? Det er iallefall ikke storken sin feil, for ingen må komme å fortelle meg at storken gidder å fly i 15minus for å avlevere bursdagsbarn!
Nå har det seg slik at jeg av og til lufter tanken om at Sol,Sommer og Solstikk = Hyppig Hopping i Høyet. Noe jeg fant det for godt å gjøre på helgens bursdagsbesøk. Og, med utganspunkt i et humør som synker i takt med antall kakestykker som fordøyes, hadde ikke min mann de beste oddsene på sin side, da han tørt kommenterte kommentaren min med "hehe, jaja, æ trur no itj akkurat det bli mang bursdagsonga te høsten nei, så kaldt som det ha vorri her dein siste tia".
Ikke misforstå, jeg liker både kaker og bursdager jeg, og jeg liker både min og min manns familie, ja i aller høyeste grad. Det jeg ikke liker, er tilstanden mitt legeme får i løpet av disse vinter/vårukene. En mage, sprengt til randen av is og marsipan, 3.dagen på rad er et i overkant, og vel så det. Og, med tanke på at det er sånn ca 10 bursdager presset inn i en periode på 4 uker, så blir det _overdose_. Samtidig er det gjerne 15 minusgrader ute, så den fysiske fostringen i fritiden begrenser seg til å gjøre anstrengelser som å kle på seg, gå opp og ned kjellertrappen, gå fra huset til bilen og fra bilen til butikken osv. Og, som ikke det er nok, så har det jo vært OL nå, så da har jeg gjerne droppet stoore anstrengelser som å tørke støv etc
Det sier seg selv at det blir en kraftig ubalanse i forholdet _kalorier inn- kalorier ut_. Og med denne ubalansen, forstyrres humørbalansen. Jeg vet ikke hvordan dette forløper seg for andre i resten av landet og rundt omkring, men mitt humør henger ganske nøye sammen med tilgang på: frisk luft, fysiske utskeielser og et kontrollert sukkerinntak. (Merk kontrollert, jeg kan nemlig ikke være foruten en viss mengde sjokolade hver dag. Men det blir jo noe helt annet enn marsipan og krem, ikke sant. Det er tross alt ANTIOKSIDANTER i sjokolade. )
Det jeg jo av og til reflekterer over når jeg sitter i disse selskapene og trykker i meg kake i februar og mars, er det faktumet at 9 mnd tidligere har det jo foregått noe helt annet enn kakespising, for så og så mange år siden som lysene på kaka viser. Er det noe som er spesielt i vår familie? Eller er det faktisk slik, at det er mye morsommere å hoppe i høyet når det er plussgrader og god tilgang på frisk luft? Eller, er det bare sånn at man blir kraftig sløvet av solstikk og glemmer alt som heter prevensjon? Det er iallefall ikke storken sin feil, for ingen må komme å fortelle meg at storken gidder å fly i 15minus for å avlevere bursdagsbarn!
Nå har det seg slik at jeg av og til lufter tanken om at Sol,Sommer og Solstikk = Hyppig Hopping i Høyet. Noe jeg fant det for godt å gjøre på helgens bursdagsbesøk. Og, med utganspunkt i et humør som synker i takt med antall kakestykker som fordøyes, hadde ikke min mann de beste oddsene på sin side, da han tørt kommenterte kommentaren min med "hehe, jaja, æ trur no itj akkurat det bli mang bursdagsonga te høsten nei, så kaldt som det ha vorri her dein siste tia".
onsdag 24. februar 2010
Husarbeid til besvær.
Husmor, jeg?
Ja, hva gjør en husmor når alt tårner seg opp og plutselig virker uoverkommelig, meningsløst og sinnsykt demotiverende?
Jeg startet dagen en smule overoptimistisk og med planer som mildt sagt var urealistiske. Jeg er lærer, og nå har vi som kjent en avspaseringsuke som heter vinterFERIE. Det er jo fantastisk med FERIE. Problemet med FERIE, for mitt vedkommende, er at da skal jeg på død og liv gjøre alt som jeg ikke får tid til ellers: nemlig grundig HUSARBEID. I tillegg til dette, skal jeg og ha noe som jeg føler det blir for liten tid til ellers: KVALITETSTID med barna. Som den oppofrende mammaen jeg er, og den pliktoppfyllende husmoren jeg stadig forsøker å være, la jeg opp til et dobbeltløp i dag. HUSARBEID og BARNESAMVÆR, ispedd dette vakre ordet FERIE.
Utgangspunktet var som følger: familien våknet til liv 06.03, da toåringen ropte etter smokkene sine for fullt volum. Dette førte til at firåringen og våknet, en fin time for tidlig. Ettersom jeg lå våken fra 01.30 - 03.00 i natt, uvisst hvilken grunn, var jo startpunktet nokså labert. Det mest fornuftige hadde selvsagt vært at jeg umiddelbart skrinla ALLE planer om husarbeidssysler, og bestemte meg for å kjøre en rolig formiddag med bare kos, lek, tv (selvsagt ikke mer TVtitting enn det som er tilrådd av alskens forskere, psykologer, pedagoger mm) og is (selvsagt etterfulgt av intens tannpuss og gulrøtter som motvekt...). Men gjorde jeg det? Ja, jeg gjorde tv og is, minus tilrådd tid og tannpuss, pluss fri lek på barnas eget initiativ, uten meg spesielt godt til stede og en kos mellom husarbeidsslagene.
Det er nemlig typisk meg å være litt naiv ifht egen arbeidskapasitet. Husarbeid er jo ikke spesielt krevende, i små porsjoner. Men det er VELDIG krevende nå hele huset skriker og hyler og ber på sine knær etter en skikkelig rundvask. Samt at kleshaugen på vaskerommet er i ferd med å selv finne veien til vaskemaskinen, fordi at det snart ikke er annen ledig plass der inne.
Det hjelper ikke akkurat på når toåringen starter frokosten med å velte melkekartongen mens jeg er uoppmerksom et øyeblikk, et slikt øyeblikk som varer så lenge at all melken renner ut av kartongen og utover bordplaten, inn mellom klaffene, på bordbena, utover klærne til begge jentene, utover gulvet, under kjøleskapet, oppover skapdører, under beina til toåringen som kommer springende med melkesokker bortover stuegulvet og roper "gisa, gisa, oioi" . Og firårngen som supplerer med " Maaammma, ho skoilla ta melk sjøl, men det e ho aaaaltforlita te, Æ må skift."
Tross en ekstra runde med kjøkkenvask, var det foreløpig ingenting å si på pågangsmotet mitt. Men, så skulle jeg bare ta et overblikk, en befaring om du vil, over de ulike problemområdene i huset og gjøre opp status for hvilke katastrofeområder som skulle prioriteres først. Hadde jeg bare klart å holde perspektivet, tenke at det er viktig å ta utfordringene steg for steg, sette meg opp delmål og klare å sile vekk de mindre viktige gjøremålene. Men, det var her fornuft og følelser møttes i et stort kollaps. Jeg kan alltids gjøre et forsøk på å skylde på søvnmangel, eller langvarig stress på jobben, eller en eller annen uoppdaget sykdom, men jeg tror rett og slett det var husmorgenet som glapp. Plutselig forekom husmorrollen og husarbeidet meg som uoppnåelig og jeg var dømt til å mislykkes. Dette ble for mye. Dette ble bare så altfor mye. Stakkars meg, Stakkars meg, og hjelpe meg. Jeg innså, med full tyngde, at husarbeidet faktisk var kommet for å bli. Det kom jo aldri til å ta slutt. Dette har jeg selvsagt alltid visst, men vissheten fikk en helt ny dimensjon over seg. ALT virket forferdelig krevende og utfordrende hva husarbeid angikk: Dusjsluken full av ekle hår, doskålen full av ?, bleiebøtta full av, ja, stinkende bleier, matavfallsposen overfylt, kjøleskapet med leverpostei- og yuoghurtrester klint utove glasshylla, tomflaskene som ramlet ut av kjøkkenbenken, stivnete grøtrester på tripptrappstolen, klesstativet falleferdig av alle klærne, tørketrommelen full, skittentøyskurven full og helt utilstrekkelig ifht til alle klærne på gulvet. Og mere klær: på badegulvet, på sengen på gjesterommet, på vår egen seng, i sofaen, i trappa, i barnehagesekkene. Ja, hvor var det ikke klær? Og kvalitetstid med barna? Hvor var den oppi alle disse klærne?
Hva gjør en husmor da? Jo, en husmor, som plutselig får tilbake sitt lille snev av fornuft ringer. Og hvem ringer hun? Jo, en annen husmor. En husmor som gjør husarbeid, bare at hun får betalt for det. En, ja, vaskehjelp! Halleluja!
Og sannelig, jaggu ble det kvalitetstid. Og hva gjorde jeg da den betalte standinhusmoren min tok et krafttak i hjemmet? Jo, jeg emigrerte med familien min til en annen familie, som attpåtil lagde middag til oss. Og det helt gratis :-)
Ja, hva gjør en husmor når alt tårner seg opp og plutselig virker uoverkommelig, meningsløst og sinnsykt demotiverende?
Jeg startet dagen en smule overoptimistisk og med planer som mildt sagt var urealistiske. Jeg er lærer, og nå har vi som kjent en avspaseringsuke som heter vinterFERIE. Det er jo fantastisk med FERIE. Problemet med FERIE, for mitt vedkommende, er at da skal jeg på død og liv gjøre alt som jeg ikke får tid til ellers: nemlig grundig HUSARBEID. I tillegg til dette, skal jeg og ha noe som jeg føler det blir for liten tid til ellers: KVALITETSTID med barna. Som den oppofrende mammaen jeg er, og den pliktoppfyllende husmoren jeg stadig forsøker å være, la jeg opp til et dobbeltløp i dag. HUSARBEID og BARNESAMVÆR, ispedd dette vakre ordet FERIE.
Utgangspunktet var som følger: familien våknet til liv 06.03, da toåringen ropte etter smokkene sine for fullt volum. Dette førte til at firåringen og våknet, en fin time for tidlig. Ettersom jeg lå våken fra 01.30 - 03.00 i natt, uvisst hvilken grunn, var jo startpunktet nokså labert. Det mest fornuftige hadde selvsagt vært at jeg umiddelbart skrinla ALLE planer om husarbeidssysler, og bestemte meg for å kjøre en rolig formiddag med bare kos, lek, tv (selvsagt ikke mer TVtitting enn det som er tilrådd av alskens forskere, psykologer, pedagoger mm) og is (selvsagt etterfulgt av intens tannpuss og gulrøtter som motvekt...). Men gjorde jeg det? Ja, jeg gjorde tv og is, minus tilrådd tid og tannpuss, pluss fri lek på barnas eget initiativ, uten meg spesielt godt til stede og en kos mellom husarbeidsslagene.
Det er nemlig typisk meg å være litt naiv ifht egen arbeidskapasitet. Husarbeid er jo ikke spesielt krevende, i små porsjoner. Men det er VELDIG krevende nå hele huset skriker og hyler og ber på sine knær etter en skikkelig rundvask. Samt at kleshaugen på vaskerommet er i ferd med å selv finne veien til vaskemaskinen, fordi at det snart ikke er annen ledig plass der inne.
Det hjelper ikke akkurat på når toåringen starter frokosten med å velte melkekartongen mens jeg er uoppmerksom et øyeblikk, et slikt øyeblikk som varer så lenge at all melken renner ut av kartongen og utover bordplaten, inn mellom klaffene, på bordbena, utover klærne til begge jentene, utover gulvet, under kjøleskapet, oppover skapdører, under beina til toåringen som kommer springende med melkesokker bortover stuegulvet og roper "gisa, gisa, oioi" . Og firårngen som supplerer med " Maaammma, ho skoilla ta melk sjøl, men det e ho aaaaltforlita te, Æ må skift."
Tross en ekstra runde med kjøkkenvask, var det foreløpig ingenting å si på pågangsmotet mitt. Men, så skulle jeg bare ta et overblikk, en befaring om du vil, over de ulike problemområdene i huset og gjøre opp status for hvilke katastrofeområder som skulle prioriteres først. Hadde jeg bare klart å holde perspektivet, tenke at det er viktig å ta utfordringene steg for steg, sette meg opp delmål og klare å sile vekk de mindre viktige gjøremålene. Men, det var her fornuft og følelser møttes i et stort kollaps. Jeg kan alltids gjøre et forsøk på å skylde på søvnmangel, eller langvarig stress på jobben, eller en eller annen uoppdaget sykdom, men jeg tror rett og slett det var husmorgenet som glapp. Plutselig forekom husmorrollen og husarbeidet meg som uoppnåelig og jeg var dømt til å mislykkes. Dette ble for mye. Dette ble bare så altfor mye. Stakkars meg, Stakkars meg, og hjelpe meg. Jeg innså, med full tyngde, at husarbeidet faktisk var kommet for å bli. Det kom jo aldri til å ta slutt. Dette har jeg selvsagt alltid visst, men vissheten fikk en helt ny dimensjon over seg. ALT virket forferdelig krevende og utfordrende hva husarbeid angikk: Dusjsluken full av ekle hår, doskålen full av ?, bleiebøtta full av, ja, stinkende bleier, matavfallsposen overfylt, kjøleskapet med leverpostei- og yuoghurtrester klint utove glasshylla, tomflaskene som ramlet ut av kjøkkenbenken, stivnete grøtrester på tripptrappstolen, klesstativet falleferdig av alle klærne, tørketrommelen full, skittentøyskurven full og helt utilstrekkelig ifht til alle klærne på gulvet. Og mere klær: på badegulvet, på sengen på gjesterommet, på vår egen seng, i sofaen, i trappa, i barnehagesekkene. Ja, hvor var det ikke klær? Og kvalitetstid med barna? Hvor var den oppi alle disse klærne?
Hva gjør en husmor da? Jo, en husmor, som plutselig får tilbake sitt lille snev av fornuft ringer. Og hvem ringer hun? Jo, en annen husmor. En husmor som gjør husarbeid, bare at hun får betalt for det. En, ja, vaskehjelp! Halleluja!
Og sannelig, jaggu ble det kvalitetstid. Og hva gjorde jeg da den betalte standinhusmoren min tok et krafttak i hjemmet? Jo, jeg emigrerte med familien min til en annen familie, som attpåtil lagde middag til oss. Og det helt gratis :-)
lørdag 20. februar 2010
OL i hopp
Det eneste jeg kan komme på som i det hele tatt kan minne om spennende når det gjelder hopp er navnene på utøverne. I og med at rundt 90 prst av alle hoppere ser ut til å være fra østeuropa, er jo navnene i det minste litt spenstige. Nå skal det sies, til mitt forsvar, at jeg virkelig har prøvd. Ja virkelig prøvd, å se på hopprenn med innlevelse og interesse. Jeg har benket meg foran TVn med en hederlig innstilling om å gi det en sjanse, jeg vil gjerne like hopp. Det er jo OL, og alt annet er for tiden satt på vent, for det er jo tross alt OL. Og jeg må jo tross alt se på, eller?
For å ta hopprenn litt nærmere i øyensyn. Hvor mange utøvere er det. 50 sånn ca? Jeg er på tynn is, når jeg skal uttale meg om denne urnorske idrettsgrenen, for jeg har egentlig ikke peiling. Men, det er vel rundt 50? Og, som jeg tror jeg har fått med meg, de beste hopper til slutt. Det betyr, at jeg må se 40 hopp, som egentlig er totalt meningsløst, for de 10 beste kommer til slutt. Og det er jo der de potensielle vinnerne befinner seg. jeg blir jo egentlig ganske imponert over hopper 1, som vet han hopper først fordi at han er dårligst. Imponerende at han giddder.
Ikke skjønner jeg noe av poengberegningen lenger heller. Nå er det visst 1,8 poeng per meter, og så stilkarakterene selvfølgelig. Og er det en standarsum som alle får? Men va var det derre med K-punkt? Ikke G-punkt altså, for det vet jeg hva er! Og så alt det styret med vindstyrke og flytting av avsatser.
Nå kommer jeg imidlertid til mitt viktigst argument for at hopp bare er dørgende kjedelig. Har dere sett på X-faktoren til utøverne eller??? For det første: de har tydeligvis gått litt for mange kurs hos Grete Roede. For det andre: deres dyrking av trønderbart er heller uheldig spør du meg.
For det tredje: det gir meg en følelse av å reise tilbake til tidlig 80-tall og østeuropa. For det fjerde: er det i det hele tatt noen som helst sjanse for at et hopp er mer spektakulært enn et hvilket som helst annet? Et hopp på 80,1 meter ser for meg like spennende ut som et hopp på 96,5 altså. Da må hopperen i såfall plutselig slå ut vingene og ta sats ut i atmosfæren for min del. Eller, ombestemme seg i overrennet, fa panikk og kaste seg ned i et vilt forsøk på å stoppe før avsatsen. Men neida, noe sånt skjer selvfølgelig ikke. Hopp, så et hopp til, hopp, enda et hopp, hopp, jøss, en til som hopper. Hopp, hopp, hopp.
Tilbake til navnene. I mangel på interesse for alle de andre aspektene ved hoppøvelsen, så har jeg brukt mye hjernekapasitet på å analysere navnene. Å se på utøverne er ihvertfall ikke aktuelt. Jeg har ikke sett en eneste italiener f.eks? Jeg har ikke sett en eneste muskel. Ikke en liten lårmuskel engang.
Nei, takke meg til alpint og Aksel sier nå jeg.
Så det.
For å ta hopprenn litt nærmere i øyensyn. Hvor mange utøvere er det. 50 sånn ca? Jeg er på tynn is, når jeg skal uttale meg om denne urnorske idrettsgrenen, for jeg har egentlig ikke peiling. Men, det er vel rundt 50? Og, som jeg tror jeg har fått med meg, de beste hopper til slutt. Det betyr, at jeg må se 40 hopp, som egentlig er totalt meningsløst, for de 10 beste kommer til slutt. Og det er jo der de potensielle vinnerne befinner seg. jeg blir jo egentlig ganske imponert over hopper 1, som vet han hopper først fordi at han er dårligst. Imponerende at han giddder.
Ikke skjønner jeg noe av poengberegningen lenger heller. Nå er det visst 1,8 poeng per meter, og så stilkarakterene selvfølgelig. Og er det en standarsum som alle får? Men va var det derre med K-punkt? Ikke G-punkt altså, for det vet jeg hva er! Og så alt det styret med vindstyrke og flytting av avsatser.
Nå kommer jeg imidlertid til mitt viktigst argument for at hopp bare er dørgende kjedelig. Har dere sett på X-faktoren til utøverne eller??? For det første: de har tydeligvis gått litt for mange kurs hos Grete Roede. For det andre: deres dyrking av trønderbart er heller uheldig spør du meg.
For det tredje: det gir meg en følelse av å reise tilbake til tidlig 80-tall og østeuropa. For det fjerde: er det i det hele tatt noen som helst sjanse for at et hopp er mer spektakulært enn et hvilket som helst annet? Et hopp på 80,1 meter ser for meg like spennende ut som et hopp på 96,5 altså. Da må hopperen i såfall plutselig slå ut vingene og ta sats ut i atmosfæren for min del. Eller, ombestemme seg i overrennet, fa panikk og kaste seg ned i et vilt forsøk på å stoppe før avsatsen. Men neida, noe sånt skjer selvfølgelig ikke. Hopp, så et hopp til, hopp, enda et hopp, hopp, jøss, en til som hopper. Hopp, hopp, hopp.
Tilbake til navnene. I mangel på interesse for alle de andre aspektene ved hoppøvelsen, så har jeg brukt mye hjernekapasitet på å analysere navnene. Å se på utøverne er ihvertfall ikke aktuelt. Jeg har ikke sett en eneste italiener f.eks? Jeg har ikke sett en eneste muskel. Ikke en liten lårmuskel engang.
Nei, takke meg til alpint og Aksel sier nå jeg.
Så det.
torsdag 11. februar 2010
BMW
Hvis huset vårt hadde hett BMW er jeg helt sikker på at det hadde vært skinnende rent, gjerne bygd i 2008, med et ultramoderne kjøkken og med et interiør som hadde sendt huset rett inn i Bonytt sine beste sider.
Men, det er bilen vår som heter BMW. Og det er fasinerende hvor mye omsorg en mann (min mann) kan legge i B-M-W. Da han kjøpte den, var han så redd for at det skulle skje den noe, at han flere ganger måtte i parkeringshuset for å se om bilen hadde det bra. Han sov dårlig den natten, for han var så bekymret for alt som faktisk kunne tilstøte den. (Det var jo tross alt en BMW, tvilsomt at den fikk stå i fred ja). Jeg har ennå til gode å oppleve at han våkner om natta, vill av bekymring for om det skulle skje oppvasken noe.
Det er og fasinerende å se hvor lett en mann (min mann) lar seg motivere til å vaske, støvsuge, pusse og rydde på/i/under/over en BMW. Sent eller tidlig,; det er aldri et dårlig tidspunkt å ta en tur til vaskehallen, eller for å kjøre en tur for å sjekke om alt er som det skal. Dagene før bryllupet vårt, var hans aller største bekymring når han skulle få tid til å vaske bilen. (Det var i allefall det han snakket mest om!).
Det sier seg selv at det blir en del regler når man har en så omsorgsfull mann. Det er for eksempel strengt forbudt for barna å ha på seg skoene i bilen når det er sølevær ute. Da må de gjennom en prosedyre, der de må ta av skoene utenfor bilen, for så å bli løftet inn. Skoene plasseres selvsagt omhyggelig i bagasjerommet, oppe på plast. Jeg får ha skoene på, men får en rekke klandrende blikk om jeg skulle være så uheldig å glemme å tørke av skoene. Jeg har faktsik flere ganger blitt beskyldt for å være "totalt uengasjert i bil`n å om dein bli sjåanes ut som ein slagmark. Det må da koinna gå an å bidra te at det e reint her!!????".
En annen prosedyre som har tvunget seg frem nå i snøkavet, er banking av skoene før vi setter oss inn. Og det er veldig viktig at dette blir gjort riktig: først setter man seg inn med rompa, bena må for all del holdes utenfor bilen. Så løfter man dem varsomt opp i lufta og passer på å kakke av seg _all_ snøen på en slik måte at det ikke kommer snø inn i bilen. Kakker man feil, kan man nemlig være så uheldig å dra med seg noe snø inn. Når man er ferdigkakket er det viktig å få svingt bena inn i bilen uten at de berører bakken. Dette er krisepunktet i prosedyren da mye kan gå galt. Man kan for eksempel sneie skoene i snøen, og dermed ødelegge hele forarbeidet. Man kan svinge bena i dørkarmen, så de faller i bakken, og du må begynne prosedyren helt på nytt. Det verste, og mest katastrofale er selvsagt hvis du glemmer hele prosedyren, og bare rett og slett setter deg inn i bilen, på vanlig måte, som jo er mest naturlig for deg. For hva skjer da? Jo, det blir SNØ I BILEN!!!. En annen regel er at det helst ikke skal foregå noen form for drikking i bilen. Hvis det er absolutt nødvendig er det svært viktig at jeg holder koppen, og IKKE bruke koppholderen som jo var en av finessene han valgte å poengtere overfor meg for å argumentere for prisklassen vi på et eller annet finurlig vis havnet å da vi skulle kjøpe ny bil. Koppholderen kan bare brukes av kopper som er laget for den type koppholder, hvis ikke så kan det hende at det skvulper og da blir det jo gris i bilen, fysjamei. (Men havregrynsgrøt, smurt og størknet oppover kjøkkeninnredningen, nei, e det det, åh, kor da??? Eller, størktnet soyaolje i store deler av kjøleskapet, hæ. kor sjer du det hæn??).
Min mann er svært fornøyd med sin (vår) BMW, allikevel kan han sitte flere timer på nettet og saumfare bilsider som annonserer BMW. Han kan sitte helt oppslukt i finesser og detaljer, og ville neppe registrert det om jeg hadde montert en stang i stuen som jeg hadde svingt meg rundt i bare nettoen. Og, han vil svært gjerne at jeg skal se på alle bilene. ( Sjå her da, sjååå ferr ein form, dein her e bærre nydelig. Ja, herre trur æ må bli vårres næste bil. Hæ? Ka du trur? Men, du kain no i det minste sjå på hain da!!??).
Hvis huset vårt hadde hett BMW, da hadde jeg sittet med bena på bordet og lest bok mens husarbeidet gjorde seg selv. Men det heter ikke det.
fredag 5. februar 2010
Norge Rundt
Si meg, hva skal man temperere parforholdet med når mannen er mer opptatt av Norge Rundt enn meg? Neppe brennhett vel? Og vet du hva, akkurat nå handler reportasjen om en hund ved navn Marco som vekker eieren sin hvis hun får ustabilt blodsukker og trenger insulin. Dette er visst en utrolig egenskap, for såkalte diabeteshunder har en spesiell luktesans som oppfatter når noe er i ubalanse. Ja, faktisk så er ca, 70 % av hjernen konsentrert rundt lukt. Fantastisk? Mannen min synes tydeligvis det. Norge Rundt har faktisk, når jeg tenker meg om, vært en hyppig konkurrent om min manns oppmerksomhet. "Kain vi itj slå av tvn for ein gong skyld?"
"Jamen, Norge rundt e jo et trivelig program det Beate. Mytji snedie reportasja." Like snedi som meg, omringet av levende lys med deilig rødvin til? Ja, tydeligvis.
Klandreverdig er dette neppe, med tanke på at Norge rundt er på en fredag. Og fredag er punktum for nok en arbeidsuke, pakket og tyllet inn i altfor mange gjøremål. Jeg har jo innsett at min dømmekraft, vurderingskraft og diskusjonsevne blir kraftig svekket jo lenger ut i uka jeg kommer. Disse egenskapene svekkes i takt med et stigende stressnivå (som garantert øker farene for høyt blodtrykk og hjerteinfarkt betraktelig.)
Torsdag 14.15. Jeg er i svømmehallen med 27 elever, noe som i seg selv muligens kommer til å gi meg hjerteinnfarkt en dag. "Beate, Beate, tellefon dijn ringe" "Jaja, dein må no berre ring." (Men, tenk om det er noe viktig. Noe veldig, veldig viktig. Kanskje ringer de fra barnehagen? Har det skjedd noe med Idun? Med Frøya? Herregud, enn hvis det er noe alvorlig? Sykehus? Hmm, nei, jeg kan jo ikke ta telefonen midt i svømmetimen. det er jo uansvarlig, tenk om noen drukner i mellomtiden???? Åh, ja det hadde vært noe til opplegg det. Nei, det er sikkert ikke noe.)
14.20. "Beate, no ringt det igjæn åsså!" Småpanisk springer jeg på glatt, flislagt gulv mens jeg lurer på om mobilen min tåler dampen i bassenget. Eller om den vil bli ødelagt hvis jeg bruker den. Tro om forsikringen dekker det da? Ja, for det hadde jo bare vært såååå typisk om den ikke gjør det!! Ja, for det er jo helt håpløst med disse forsikringsselskapene. Der er det jo aldri noe å hente. "Beate, Beate, ka ska vi gjørra no da, når vi e færdi med herre?" "Ja, altså, dåkk må bare veint litt, så ska æ forklar ka dåkk ska gjørra" "Jamen Beate..." " Veint litt sa æ!" Herregud, for et fryktelig mas det ble.
Hmm, det er Frode som har ringt. Ja, da må det jo være noe storgæli som har skjedd. Vann på mobilen? Det er så typisk han å ringe når jeg har svømming og vann på fingrene (Ja, akkurat som det har skjedd før). "Ja, det e Frode" ...."Ja, nei, æ skoill bære sei at det itj bli nå møte læll, så da kain æ slutt av litt tiliar"...."Ja, men"..."Ja, æ tænkt no berre at du vart gla æ da."
Ringe meg bare for å fortelle det liksom, jeg var jo overbevist om at Idun var sendt med helikopter til Levanger eller noe. I ettertid ser jeg jo at det var høyst unødvendig å bli sur fordi at min smukke ektemann tilbyr seg å hente ungene sammen med meg i barnehagen. Han ble sikkert sur han og, for mottakelsen.
Han ble ihvertfall sikkert sur etter episoden som tilfeldig forbipasserende og eventuelt våkne naboer høyst sannsynlig fikk med seg 07.40 samme morgen. "Hæ, ska du værra på jobb te 8????Jamen, det ska jo Æ Å!!! Å vi har itj fått på ongan ytterkleian ein gong! Æ må værra på møte æ åsså, det går itj an å komma for seint te det....Ka som e så viktig som du må da? E din jobb viktiar einn min kanskje? Bare fordi du er personalsjef? Det e faktisk viktig det æ gjør å! Trur du det e en ænkel jobb å vær lærer kanskje? Nei, for det e itj det tænk. Det e faktisk en væææældi, vææældi krævanes å viktig jobb det. Åsså går det i eitt, heile dan, ja, æ får knapt tia te å spis matpakka mi. Ja, som regel et æ mens æ har inspeksjon, å snakke i telefon, samtidi som æ må avverg en slåsskamp på snøbaillhaugen. Du har no iværtfaill tia te å eta. Ja, herregud, dåkk får no sponsa lunsjen å dåkk. Spatur te Åre får dåkk å. Ja, einn softshellljakka dåkk fikk te jul te fleir tusen krona. Eller for itj å snakk om da dåkk fikk sponsa sydentur. Ja, vi må no te å me betal kaffen vårres sjøl. Å vi fikk en matboks te jul! Har du hørt nå så latterli? Ja, så æ kain itj lever ongan i dag."
I ettertid ser jeg jo at det var en smule usaklig å blande frynsegoder på jobben inn i diskusjonen om levering av ungene. Kanskje hadde jeg vært mer saklig hvis dette hadde vært en mandag?
"Jamen, Norge rundt e jo et trivelig program det Beate. Mytji snedie reportasja." Like snedi som meg, omringet av levende lys med deilig rødvin til? Ja, tydeligvis.
Klandreverdig er dette neppe, med tanke på at Norge rundt er på en fredag. Og fredag er punktum for nok en arbeidsuke, pakket og tyllet inn i altfor mange gjøremål. Jeg har jo innsett at min dømmekraft, vurderingskraft og diskusjonsevne blir kraftig svekket jo lenger ut i uka jeg kommer. Disse egenskapene svekkes i takt med et stigende stressnivå (som garantert øker farene for høyt blodtrykk og hjerteinfarkt betraktelig.)
Torsdag 14.15. Jeg er i svømmehallen med 27 elever, noe som i seg selv muligens kommer til å gi meg hjerteinnfarkt en dag. "Beate, Beate, tellefon dijn ringe" "Jaja, dein må no berre ring." (Men, tenk om det er noe viktig. Noe veldig, veldig viktig. Kanskje ringer de fra barnehagen? Har det skjedd noe med Idun? Med Frøya? Herregud, enn hvis det er noe alvorlig? Sykehus? Hmm, nei, jeg kan jo ikke ta telefonen midt i svømmetimen. det er jo uansvarlig, tenk om noen drukner i mellomtiden???? Åh, ja det hadde vært noe til opplegg det. Nei, det er sikkert ikke noe.)
14.20. "Beate, no ringt det igjæn åsså!" Småpanisk springer jeg på glatt, flislagt gulv mens jeg lurer på om mobilen min tåler dampen i bassenget. Eller om den vil bli ødelagt hvis jeg bruker den. Tro om forsikringen dekker det da? Ja, for det hadde jo bare vært såååå typisk om den ikke gjør det!! Ja, for det er jo helt håpløst med disse forsikringsselskapene. Der er det jo aldri noe å hente. "Beate, Beate, ka ska vi gjørra no da, når vi e færdi med herre?" "Ja, altså, dåkk må bare veint litt, så ska æ forklar ka dåkk ska gjørra" "Jamen Beate..." " Veint litt sa æ!" Herregud, for et fryktelig mas det ble.
Hmm, det er Frode som har ringt. Ja, da må det jo være noe storgæli som har skjedd. Vann på mobilen? Det er så typisk han å ringe når jeg har svømming og vann på fingrene (Ja, akkurat som det har skjedd før). "Ja, det e Frode" ...."Ja, nei, æ skoill bære sei at det itj bli nå møte læll, så da kain æ slutt av litt tiliar"...."Ja, men"..."Ja, æ tænkt no berre at du vart gla æ da."
Ringe meg bare for å fortelle det liksom, jeg var jo overbevist om at Idun var sendt med helikopter til Levanger eller noe. I ettertid ser jeg jo at det var høyst unødvendig å bli sur fordi at min smukke ektemann tilbyr seg å hente ungene sammen med meg i barnehagen. Han ble sikkert sur han og, for mottakelsen.
Han ble ihvertfall sikkert sur etter episoden som tilfeldig forbipasserende og eventuelt våkne naboer høyst sannsynlig fikk med seg 07.40 samme morgen. "Hæ, ska du værra på jobb te 8????Jamen, det ska jo Æ Å!!! Å vi har itj fått på ongan ytterkleian ein gong! Æ må værra på møte æ åsså, det går itj an å komma for seint te det....Ka som e så viktig som du må da? E din jobb viktiar einn min kanskje? Bare fordi du er personalsjef? Det e faktisk viktig det æ gjør å! Trur du det e en ænkel jobb å vær lærer kanskje? Nei, for det e itj det tænk. Det e faktisk en væææældi, vææældi krævanes å viktig jobb det. Åsså går det i eitt, heile dan, ja, æ får knapt tia te å spis matpakka mi. Ja, som regel et æ mens æ har inspeksjon, å snakke i telefon, samtidi som æ må avverg en slåsskamp på snøbaillhaugen. Du har no iværtfaill tia te å eta. Ja, herregud, dåkk får no sponsa lunsjen å dåkk. Spatur te Åre får dåkk å. Ja, einn softshellljakka dåkk fikk te jul te fleir tusen krona. Eller for itj å snakk om da dåkk fikk sponsa sydentur. Ja, vi må no te å me betal kaffen vårres sjøl. Å vi fikk en matboks te jul! Har du hørt nå så latterli? Ja, så æ kain itj lever ongan i dag."
I ettertid ser jeg jo at det var en smule usaklig å blande frynsegoder på jobben inn i diskusjonen om levering av ungene. Kanskje hadde jeg vært mer saklig hvis dette hadde vært en mandag?
tirsdag 2. februar 2010
Koffer det?
- Mamma, koffer e det snø?
- Jo, fordi det e vinter, å fordi at skyan på himmeln slæppe ned snø
- Mamma, koffer gjør dæm det?
- Joo, for om vintern frys rægnet te is, å så bli det te snø
- Mamma, koffer bli det is?
- Jo, fordi det e så kaldt!
- Mamma, koffer e det så kaldt da?
- Hmm, jo, det e no fordi det e vinter det.
- Men æ vil ha sommar, så æ kain kle tå mæ.
- Jaha, vil du det?
- Mamma, kor e isen hænn da?
- Eh, ja, altså, isen bli te snø, så bli det snø, fra skyan
- Mamma, har dæm IS i skyan????
- Hehe, nei jeinta mi, det e snø i skyan
- Mamma, koffer e det snø?
- Jo, fordi det e vinter, å fordi at skyan på himmeln slæppe ned snø
- Mamma, koffer gjør dæm det?
- Joo, for om vintern frys rægnet te is, å så bli det te snø
- Mamma, koffer bli det is?
- Jo, fordi det e så kaldt!
- Mamma, koffer e det så kaldt da?
- Hmm, jo, det e no fordi det e vinter det.
- Men æ vil ha sommar, så æ kain kle tå mæ.
- Jaha, vil du det?
- Mamma, kor e isen hænn da?
- Eh, ja, altså, isen bli te snø, så bli det snø, fra skyan
- Mamma, har dæm IS i skyan????
- Hehe, nei jeinta mi, det e snø i skyan
- Mamma, koffer e det snø?
lørdag 30. januar 2010
plingeling
Hva gjør man når det er isende vind, snøfokk og ulevelig ute? Jo, man drar på biltur til Oasen såklart!
Planene ble lagt iallerede til værmeldingen i går kveld, såklart, skal man drive familien AS må man være rivende god på organisering. Og er man god på organisering, gjør man følgende _kvelden før_ familien tar avgårde mot vannplasking, presset sammen med alt fra revmatikere i 80-årene, fnisende fjortiser, bestemødre med fire-fem barnebarn på slep, nyforelskede (kåte) tenåringer som kliner helt åpenlyst (herregud - ungdommen nå til dags) og en hel haug med likesinnede barnefamilier:
- legger fram alt nødvendig utstyr i fire bunker, dobbel- og trippelsjekker at alt er på plass.
- ser over 2 ganger til om badebleiene virkelig ble med
- smører matpakke (ikke snakk om at ungene skal spise fastfood hele dagen)
- tar en alvorlig runde på for - og imot vogn. Det blir for, minsta _kan_ jo finne på å sovne på storsenteret, slik at hun får sin sårt tiltrengte dupp
- sjekker ferjeruta, og blir seriøst bekymret for om vi kommer med (det har hendt, ganske ofte faktisk, at folk har blitt stående igjen på ferjeleie for å vente på neste avgang)
- tenker at det er lurt å barbere leggene, da de har forfalt kraftig vinter - og mørketiden
- legger bunkene i sekker
- pakker alt i bilen, så man slipper streset om morgenen
Johoho, det er sant, jeg gjorde alt dette i går. (Godt hjulpet av min ektemann)
Og man skulle tro at jeg høstet frukter av innsatsen i dag.
Vel, jeg våknet 05.02 og ble straks urolig for at en av jentene, ellr begge, skulle våkne. Og det ville, i mitt hode klokka 05.02, bltt katastrofalt med tanke på den planlagte turen. Trøtte unger på bytur???? Så begynte jeg å tenke på om det kanskje hadde snødd, hvordan skulle vi få tid til å måke snø liksom. 05.30 trodde jeg at jeg hørte en av jentene, og stønnet inni meg, for nå var det bare å stå opp. Men det var visst bare leieboeren. 05.45 ble jeg skikkelig stressa, for jeg kom jo aaaldri til å sovne nå, tre kavrter før klokkeradioen fikset radiovekking. 06.00 begynte ektemannen å snorke, dust, det er bare så typisk. Snorking gjør det jo helt umulig å få sove. 06.27:sovner. 06,30:våkner.
Jeg begynte med godt mot, vi hadde jo så god tid. Alt gikk rimelig smertefritt, helt til vår (snart) 4-åring fant ut at hun skulle ha strømpebukse, IKKE longs. Og ikke nok med det, det skulle være HELLO KITTY-strømpebukse. Jeg prøvde å forklare at den var våt og hang til tørk. Da var dramaet et faktum. "Vess du ikke tar på dæ longsen nå, bli det itj nå tur". "Jamen, maaaaamma, æ VIL ha HELLO KITTY- strømpeboksa mi". Jeg mener å ha lest en gang, at hvis du først sier nei, så må du stå løpet ut, hvis ikke er du solgt, som forelder. Jeg sto løpet ut, men klokka ga meg ikke bonustid for det akkurat. Den tiltenkte frokosten sammen rundt kjøkkenbordet i ro og mak, endte i yoghurtspising mens påkledningen fant sted, videre på vei ut i bilen, og ble avsluttet sånn cirka ved Nærøysundbrua. Vi fortsatte vel måltidet da vi kjørte av ferja på Lund. Bare at da var det brødskive med prim. OG her kommer et godt råd, når man først har kapitulert og åpnet for spising i bilen; kke brødskive med prim. Nei, ikke prim. Den herlige tiden jeg nøt stillheten i baksetet mens barna spiste frokost, endte i tilløp til angst da jeg endelig tok til vettet og snudde meg. Prim, OVERALT, og jobben med å stelle, vaske og kle på ungene rene klær var helt bortkastet. De så ikke ut.
Godt plassert i bilen og på landeveien, fant jeg ut at varmeapparatet i bilen plutselig ikke virket. Og hvem sin feil var det? Frode såklart!!! "Ka e vitsn me å kjøp BMW te uhorvelig høg pris, vest itj tærmostatn virke??? Det e jo nåkka gæli HEILE tia med derr biln her!". Dere vet vel hva menn vurderer kvinners peilingfaktor på bil som? Frode skiller seg ikke ut fra mengden i så måte. Og dramaet sluttet ved mitt spede forsøk på å finne noen å legge skylden på.
Faktisk, så ble det varmt i bilen etter hvert, og vi kom oss til oasen.
...Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
SLUTT
PS! Jeg glemte selvsagt å barbere leggene, og tanken om at jentene skulle spise "skikkelig" mat ble raskt forkastet da hungeren tok oss etter litt for langt opphold i bassenget. Hva er vel bedre en pølse når familien må ha mat NÅ?
Planene ble lagt iallerede til værmeldingen i går kveld, såklart, skal man drive familien AS må man være rivende god på organisering. Og er man god på organisering, gjør man følgende _kvelden før_ familien tar avgårde mot vannplasking, presset sammen med alt fra revmatikere i 80-årene, fnisende fjortiser, bestemødre med fire-fem barnebarn på slep, nyforelskede (kåte) tenåringer som kliner helt åpenlyst (herregud - ungdommen nå til dags) og en hel haug med likesinnede barnefamilier:
- legger fram alt nødvendig utstyr i fire bunker, dobbel- og trippelsjekker at alt er på plass.
- ser over 2 ganger til om badebleiene virkelig ble med
- smører matpakke (ikke snakk om at ungene skal spise fastfood hele dagen)
- tar en alvorlig runde på for - og imot vogn. Det blir for, minsta _kan_ jo finne på å sovne på storsenteret, slik at hun får sin sårt tiltrengte dupp
- sjekker ferjeruta, og blir seriøst bekymret for om vi kommer med (det har hendt, ganske ofte faktisk, at folk har blitt stående igjen på ferjeleie for å vente på neste avgang)
- tenker at det er lurt å barbere leggene, da de har forfalt kraftig vinter - og mørketiden
- legger bunkene i sekker
- pakker alt i bilen, så man slipper streset om morgenen
Johoho, det er sant, jeg gjorde alt dette i går. (Godt hjulpet av min ektemann)
Og man skulle tro at jeg høstet frukter av innsatsen i dag.
Vel, jeg våknet 05.02 og ble straks urolig for at en av jentene, ellr begge, skulle våkne. Og det ville, i mitt hode klokka 05.02, bltt katastrofalt med tanke på den planlagte turen. Trøtte unger på bytur???? Så begynte jeg å tenke på om det kanskje hadde snødd, hvordan skulle vi få tid til å måke snø liksom. 05.30 trodde jeg at jeg hørte en av jentene, og stønnet inni meg, for nå var det bare å stå opp. Men det var visst bare leieboeren. 05.45 ble jeg skikkelig stressa, for jeg kom jo aaaldri til å sovne nå, tre kavrter før klokkeradioen fikset radiovekking. 06.00 begynte ektemannen å snorke, dust, det er bare så typisk. Snorking gjør det jo helt umulig å få sove. 06.27:sovner. 06,30:våkner.
Jeg begynte med godt mot, vi hadde jo så god tid. Alt gikk rimelig smertefritt, helt til vår (snart) 4-åring fant ut at hun skulle ha strømpebukse, IKKE longs. Og ikke nok med det, det skulle være HELLO KITTY-strømpebukse. Jeg prøvde å forklare at den var våt og hang til tørk. Da var dramaet et faktum. "Vess du ikke tar på dæ longsen nå, bli det itj nå tur". "Jamen, maaaaamma, æ VIL ha HELLO KITTY- strømpeboksa mi". Jeg mener å ha lest en gang, at hvis du først sier nei, så må du stå løpet ut, hvis ikke er du solgt, som forelder. Jeg sto løpet ut, men klokka ga meg ikke bonustid for det akkurat. Den tiltenkte frokosten sammen rundt kjøkkenbordet i ro og mak, endte i yoghurtspising mens påkledningen fant sted, videre på vei ut i bilen, og ble avsluttet sånn cirka ved Nærøysundbrua. Vi fortsatte vel måltidet da vi kjørte av ferja på Lund. Bare at da var det brødskive med prim. OG her kommer et godt råd, når man først har kapitulert og åpnet for spising i bilen; kke brødskive med prim. Nei, ikke prim. Den herlige tiden jeg nøt stillheten i baksetet mens barna spiste frokost, endte i tilløp til angst da jeg endelig tok til vettet og snudde meg. Prim, OVERALT, og jobben med å stelle, vaske og kle på ungene rene klær var helt bortkastet. De så ikke ut.
Godt plassert i bilen og på landeveien, fant jeg ut at varmeapparatet i bilen plutselig ikke virket. Og hvem sin feil var det? Frode såklart!!! "Ka e vitsn me å kjøp BMW te uhorvelig høg pris, vest itj tærmostatn virke??? Det e jo nåkka gæli HEILE tia med derr biln her!". Dere vet vel hva menn vurderer kvinners peilingfaktor på bil som? Frode skiller seg ikke ut fra mengden i så måte. Og dramaet sluttet ved mitt spede forsøk på å finne noen å legge skylden på.
Faktisk, så ble det varmt i bilen etter hvert, og vi kom oss til oasen.
...Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
SLUTT
PS! Jeg glemte selvsagt å barbere leggene, og tanken om at jentene skulle spise "skikkelig" mat ble raskt forkastet da hungeren tok oss etter litt for langt opphold i bassenget. Hva er vel bedre en pølse når familien må ha mat NÅ?
fredag 29. januar 2010
Plong plong i bollen
..og ikke bolle i ovnen, heldigvis. Ikke bruk noe av det jeg skriver mot meg, da jeg for det meste er i en hjernedød tilstand på denne tiden av døgnet. Forklaringen er enkel; opp klokka 06.00 med et meningsløst tempo, og slik fortsetter det til mine altoppslukende, herlige, små frøkener er plassert i sine respektive senger i sånn cirka 19.00 tiden. Eller, oftest er det vel på slaget 19.00, når jeg tenker meg om - av den enkle grunn at energilageret er tomt, og det er høyst nødvendig med en aldri så liten timeout.
Nevnte jeg at jeg er lærer? Neivel, men jeg er det altså. Mellom 08.00 og 16.00 (selv om en del tror at arbeidsdagen varer til, ja, ihvertfall klokka 23.00.)
Men, herregud, vi har jo ferie og fri hele tiden, så det skulle bare mangle.
Det som er fint ,og litt dumt, med timeout, er at da får man endelig tid til å spise i fred og ro, uten å være i krig med klokka (for at man skal rekke møter, undervisning, henting i barnehage, trening mm ) og uten å måtte reise seg omtrent 15 ganger i løpet av måltidet, fordi noen har veltet et glass melk, har fått feil pålegg, fikk feil rekkefølge på pålegget (f,eks "æ villa ha ost å majones, ikke majones å ost), må tisse, trenger papir and so on. Det fine er selvsagt at jeg faktisk kjenner smaken av det jeg spiser, det dumme er at ingen avbryter, så da blir knekkebrødene fort tett etterfulgt av sjokolade, potetgull og annet som står på svartelista til hun derre Grete Roede.
Det er gjerne Hotel Cæsar i denne timeout-tiden. Det er bra føde for hjernedød hjerne det. Føler meg skikkelig opplyst når klokka runde 20.00. Men, Juni må se til å sparke ut hun snyltedama, Juni forstår jo bare ikke at hun blir lurt trill rundt altså. Hører du det Juni, skjerp deg!
Nevnte jeg at jeg er lærer? Neivel, men jeg er det altså. Mellom 08.00 og 16.00 (selv om en del tror at arbeidsdagen varer til, ja, ihvertfall klokka 23.00.)
Men, herregud, vi har jo ferie og fri hele tiden, så det skulle bare mangle.
Det som er fint ,og litt dumt, med timeout, er at da får man endelig tid til å spise i fred og ro, uten å være i krig med klokka (for at man skal rekke møter, undervisning, henting i barnehage, trening mm ) og uten å måtte reise seg omtrent 15 ganger i løpet av måltidet, fordi noen har veltet et glass melk, har fått feil pålegg, fikk feil rekkefølge på pålegget (f,eks "æ villa ha ost å majones, ikke majones å ost), må tisse, trenger papir and so on. Det fine er selvsagt at jeg faktisk kjenner smaken av det jeg spiser, det dumme er at ingen avbryter, så da blir knekkebrødene fort tett etterfulgt av sjokolade, potetgull og annet som står på svartelista til hun derre Grete Roede.
Det er gjerne Hotel Cæsar i denne timeout-tiden. Det er bra føde for hjernedød hjerne det. Føler meg skikkelig opplyst når klokka runde 20.00. Men, Juni må se til å sparke ut hun snyltedama, Juni forstår jo bare ikke at hun blir lurt trill rundt altså. Hører du det Juni, skjerp deg!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
