En førjulshistorie

Nå, når jeg har fått det på avstand, kan jeg med en viss balanse mimre over desember. Ja, og da mener jeg HELE desember. Folk flest er nok ferdige med desember og ser framover mot våren og lysere tider. Men jeg, jeg må se bakover, slik at jeg får bearbeidet denne traumatiske måneden en gang for alle. Jeg må få det ut.

Alle husmødre som forsøker å følge sine formødres fotspor hva tradisjoner angår, vet at desember er høygir. Man agerer som nevrotiske og hysteriske zombier og forsøker å berge verden ved å gjøre tusen ting som resten av året er ganske uvesentlig, men som plutselig blir på liv og død. Jeg nevner:
Rundvask. Rundvask er visst helt nødvendig for at det skal bli jul. Resten av året holder det å raide over huset i ny og ne med for å ta det grøvste. Men til jul skal det skures i hver eneste krik og krok. Selv ikke boden slipper unna. Det skal skinne slik julestjernen lyser opp himmelen.

Baking. Det holder ikke med en ussel eplekake eller en tarvelig sjokoladekake, som faktisk alle liker. Neineineineinei! Her skal det bakes sju sorter av typen småkaker som egentlig bare oldemor liker. Bokser og skap skal fylles til randen av kaker som man pliktskyldigst tromper ned i fordøyelsen. Gjerne er man så høflige når man er på besøk at alle sortene smakes på, for så og trompes ned i en stadig fullere magesekk. Og, selv om man egentlig ikke spiser småkaker, MÅ man jo ha de i huset i tilfelle julebesøk.

Julegaver. Selv om alle ser ut til å ha alt og vel så det, innebærer førjulstiden julegaveshopping. I folketrengsel og kaos prøver man å få hode og kropp til å fungere såpass at man klarer å presse fram noen brukbare ideer til gaver. Ofte ender det med panikkjøp i siste liten, og gavebudsjettet er sprengt for lengst.

Mat. Mat. Når det er jul forandrer tydeligvis handlemønsteret seg totalt. På Mega 22.desember kan det se ut til at de fleste handler for å klare seg gjennom en ventende sultkatastrofe med varighet opptil et halvt år. Plutselig er det ikke nok med en handlevogn - man må ha minst to- selv om butikkene bare er stengt i tre - fire dager. Tusenlappene flyr gjennom butikken mens kjøleskap, frysere og matboder holder på å eksplodere.

Pynting. Hvis og når man har kommet seg gjennom foregående etapper er det på tide med pynting. VM i dårlig smak trer seg frem i oss alle og nisser i alle fasonger slepes ned fra kvisten. Grantreet og ca. 20 000 småkryp får hedersplassen i stua, og dekoreres med kuler, glitter, lys og stasj som får hjemmet til å minne om Las Vegas. Er du av den lys-fetisje typen kaster du gjerne noen tusen lys på huset, treet og verandaen din også. Og helst skal de blinke. Blinke, blinke, blinke. Selv den største interiørsnobben gir etter for hysteriet.

Slik fortonet nok desmber seg for en del av den norske befolkning også i 2011. Men for meg tok desember en litt annen vending. Nøyaktig klokka 20.18 den 5.desember sto jeg i gangen og lempet inn esker fra IKEA etter en vellykket tur i Trondheim. Da ble jeg rammet av en forferdelig hodepine. Svetten begynte å renne selv om jeg storfrøs. Ingen tvil om hva som slo ned i meg; INFLUENSA. Jaja, tenkte jeg, her er det bare å komme seg i seng og bli der et par - tre dager. Jeg gjentar: et par - tre dager. Hmm.

Det skulle vise seg at et par - tre dager ble til en 5 - 6 uker. Heldigvis forsto jeg ikke det den 5.desmeber. Jeg hadde jo to tentamensbunker liggende på vent og sånn ca. 120 vurderinger å skrive. Og selvsagt alle førjulsoppgavene jeg har listet opp...Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har følt meg så elendig, selv ikke den verste fyllesjuka kan måle seg med tilstanden. Fødslene mine blir bare barnematen i forhold. Med 39 - 40 i feber i 2 uker, sinnsyk hoste fra helvete i 4 uker, og null energi i 6 er nok det toppen i min sykdomshistorie. Og midt oppi denne onde influensaen lå jeg og fantaserte over alle arbeidsoppgavene som hopet seg opp og dannet en eviglang kø inn gjennom hodet mitt. Hvordan skulle dette egentlig gå??? Det ble garantert IKKE jul i år, det var nå helt sikkert.

Ungene ble for sikkerhetskyld også influensasyke oppi det hele. Det kunne sikkert vært underholdene TV, det å se en febersyk mor krabbe på kne i superundertøy og ullsokker for å hente stikkpiller og febermål til sine døtre, mens snørr og hoste blander seg i hverandre i en herlig guffe. Et vakkert syn? Neppe. Et artig syn? Javisst.

I startfasen av denne influensaperioden, tenkte jeg at det var lurt å oppsøke lege. Jeg var smart nok til å bestille drosje dit, selv om det er snakk om bare et par hundre meter, men dum nok til å ikke bestille retur. Diagnosen ble viruslungebetennelse, halleluja. Hjemveien ble en prøvelse og med skjelvende museskritt gjorde jeg mitt beste for å karre meg tilbake til hjemmet mitt og en ventende seng. Det var såvidt jeg klarte det og midtveis holdt jeg på å gi opp og bare legge meg oppi snøskavelen. 200 meter virket som en mil, minst.

En annen prøvelse var da jeg tvang gjennom at vi skulle pakke ut alle IKEA- eskene. I ren trass og stålvilje stod jeg med 39, 5 i feber og pakket ut deler til min mann som gjorde sitt beste for å montere garderobeskap, kommode, tv-benk og så videre. Selv om jeg var på nippet til å besvime av hosteanfall tvang jeg armer og ben til å samarbeide såpass at jeg kunne bidra til at de nye møblene ble riktig plassert. Lungebetennelse eller ikke, det er viktig med møblering.

Etter dager og uker i mørket så jeg lyset i den berømte tunellen. 21.desember begynte jeg å komme meg såpass at jeg orket å ta på meg noe annet enn utvasket ullundertøy. Jeg hadde fått matlysten og motet tilbake, kanskje var det et håp om å få ordnet til jul allikevel? Det var da lynet slo ned i sinnet mitt og fortvilelsen ramlet i fanget mitt. Vår altfor dyre bil (etter min standar) kapitulerte. Han orket ikke mer, nektet rett og slett å kjøre på anstendig vis. Og den var med ett helt ubrukelig. Hadde det vært opp til meg hadde jeg nok kranglet bilen bortover veiene for å få gjort alle disse obligatoriske førjulsoppgavene, men mannen min, som er forelsket i bilen vår, ga meg klar og TYDELIG beskjed om å la bilen stå. Jeg skal ikke prøve å beskrive tankene som tok over i hodet mitt da kranbilen dro bilen med seg til Steinkjer, for at den skulle bli stående der helt til nyttårshelgen. Der sto jeg da, dårlig, uten bil med tusen gjøremål på vent. Snakk om salig førjulstid. Daah, neppe. Nevrose? Tja. Psykose? Kanskje. Sur kjerring? Utvilsomt.

Vel, til tross for dårlige odds lærte jeg meg noe nyttig i disse dagene fram mot julaften. En lærdom jeg skal prøve å ta med meg til neste desember. Og det er at jeg trenger nøyaktig to dager for å få til den julen jeg tidligere har brukt en måned på. Det ble kanskje litt juksing og triksing, men det ble jul. Og det ble en flott jul.

Damer, det tar bare to dager! Sånn, nå er det sagt.