Og ammetåka varer helt til???

Jeg tør påstå at jeg er betraktelig dummere nå enn for 5 år siden, ihvertfall er jeg mindre oppdatert. Det er mulig jeg er hakket klokere, rausere, omsorgsfull og mer kjærlig. Men smartere, det er jeg ikke. Det er vel neppe særlig smart å annonsere min mangel av smartvare på blogg heller. Og hva skyldes så denne fordummingen? Denne prosessen som gradvis har skyggelagt store deler av min ellers så velfungerende hjerne? Jo, det er den såkalte ammetåka det.

Ammetåka er en tilstand som både kvinner og menn kan risikere å komme i befatning med, direkte eller indirekte. Det er en tilstand forårsaket av den store omveltningen det er å få en baby, bokstavelig talt, i fanget. Uttrykket kommer selvsagt av at mor gjerne ammer sin baby, men den rammer de aller fleste nybakte foreldre, amming eller ei. Det handler vel først og fremst om at du opplever å få ansvaret for et lite vesen som er fullstendig avhengig av deg, HELE tiden. Instinktet i deg skriker etter å beskytte og ta vare på den lille for alt i verden. Og da blir gjerne resten av verden ganske så ubetydelig og lite engasjerende. Det handler om å beskytte og ta vare på din lille engel, flomkatastrofen i Pakistan kan bare ryke og reise liksom.

Problemet er bare det, at når en faktor i livet ditt blir så altoppslukende, så må det nødvendigvis gå på bekostning av noe. Du klarer ikke holde like høy standard over hele linja (hvis du ikke er sånn superdame da, som baker brød med den ene hånda, samtidig som du lakkerer tånegler med den andre og visper krem til marsipankaka med munnen som du skal ta med på foreldremøtet mens du leser dagens næringsliv og gir beskjed til mannen din om å sette av kvelden til dampende seksuelt samkvem - med deg ja).

Jeg har for lengst innsett at jeg skal være glad om jeg kommer meg gjennom uka med et akseptabelt nivå på mine innsatsområder. Akseptabelt og innsatsområde er realativt og styrt ut fra standaren jeg setter underveis ut fra egen kapasitet og prioritering. For eksempel er det akseptabelt at barna har med for lite skifteklær i barnehagen den ene dagen, men fullstendig katastrofe den andre. Enkelte dager er ostesmørbrød et fullverdig middagsmåltid, mens det på andre dager hyler mislykket husmoremne mot meg. Jeg klare ikke holde like høy standard på alt, hele tiden. Det er greit, det er forståelig, jeg er jo tross alt småbarnsmor. Jeg var forberedt på dette, jeg var motivert for å senke kravene. Barna er jo tross alt viktigst ikke sant, du ofrer deg og husarbeidet for dem.

Det jeg slettes ikke var forberedt på, var fordummingen av egen hjerne. Jeg vil si at jeg i relativt stor grad tidligere har lyktes med å være oppdatert, informert og engasjert i samfunn, politikk, krig, fred, religion og sånt. Men det var før. Før den nye tidsregningen, tidsregningen som begynte for 4,5 år siden da puppene mine ble megastore og jeg skifte bleie 14 ganger i døgnet. (Puppene ble faktisk megastore altså, jeg husker jeg sto på sykehuset og så på dem i speilet og lurte på hvem i alle dager som hadde forvekslet sine med mine. Og det var ingen sjenanse å spore i mitt mildt sjokkerte ansikt der jeg stod og stirret på disse ukjente matstasjonene, mens sykepleiere og jordmødre svinset rundt meg. Jeg spekulerte fælt på hvordan jeg skulle få presset de i mine b-cuper, og regnet fort ut at jeg måtte ha AMMEBH. Hvordan fungerer egentli en ammebh, tenkte jeg, går ammingen av seg selv da?). Og kanskje det var her alt begynte, dette var starten på en gradvis erosjon av intellektet mitt.

Det som begynte med megapupper og ammebh, utviklet seg etterhvert til en tilstand i nettopp tåke. En stund dreide alt seg om brystspreng, ammeinnlegg av ull, bleieskift og analyse av babybæsj. Det var det på en måte, liksom, du vet, det var, ja ...det. Heldigvis er en slik tilstand forbigående, men hangoveren kan vare lengre enn du tror. Da hodet mitt endelig begynte å virke så smått igjen, ble det koblet til oprah og dr.phil på formiddagene, for det passet jo så godt til ammetiden min. Og, for de som har sett dr,phil, så vet dere sikkert hvor på smarthetskalaen 90 prosent av gjestene der befinner seg. Og det var mitt første møte med verden igjen, etter å ha gått i dvale med meloner en stund.

Det skal sies at jeg gjorde noen tapre forsøk på å lese en bok, pløye gjennom dagens aviser, følge med på nyhetene på tv, delta i meningsfylte diskusjoner med de rundt meg. Men det var bare det, at jeg stadig ble avbrutt i mine forsøk fordi at jeg jo måtte amme. Amme, amme, amme. Dessuten så var jeg på den tiden veldig bekymret for mitt barns øyeverk, mon tro om det var øyakatarr, eller om det var et symptom på en underliggende, livstruende sykdom. Og, hva bæsjen hennes angikk, så var det faktisk to dager. Ja, TOOOO dager, siden sist hun bæsjet. Noe annet som virkelig bekymret meg, var om puppene mine kom til å henge som to tomme skinnposer etter at all melken var brukt opp. Som du skjønner, så var det høyaktuelle og kompliserte saker som opptok meg, og da ble det jo selvsagt liten plass til andre uvesentligheter som krigføring i afghanistan og gryende finanskrise.

Jeg så jo tegnene, jeg skjønte på et vis hva som var i ferd med å skje. Men jeg klarte ikke ta tak, jeg maktet ikke å snu. Det var så lettvint å se på dr.phil og så tungvint å lese Tolstoj.

Og, for å være ærlig, så har jeg følelse av hangover fremdeles. Jeg har fått for vane å droppe bruksanvisninger, fordi jeg ikke gidder å bruke energien min på å lese det bittelille formatet med altfor innviklet forklaring. Jeg har begynt å unngå og spille TP, geni og andre brettspill som krever en viss tankevirksomhet. Før kunne jeg alle land og hovedstader i opptil flere verdensdeler, nå virker det som at ammedjevelen har stått med sleiv og rørt rundt i hjernen min slik at alle landene har blandet seg i et eneste kaos.

Går det an at hjernen kortslutter for så aldri bli helt seg selv igjen? Ikke vet jeg (nei, det vet jeg jo selvsagt ikke), men jeg registrerer at noe har skjedd. Noe kan kanskje erstattes med at andre sider av meg har fått mye gjødsel de siste årene. Indre kvaliteter har fått vokse, ja de nære ting har fått mye rom. Som for eksempel å trøste et utrøstelig barn som har ødelagt vingene på sommerfulgbarbien sin, eller lese "den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans." boka for 6. gang samme ettermiddag. Hva den boka angår, så har jeg faktisk lært noe da. Faktisk, så har jeg opplyst mitt eget hode med ny kunnskap etter å ha lest boken. Nå vet jeg nemlig hvordan bæsjen til dua, hesten, geita, kua, grisen, Hans-Henrik slakterhunden og den lille muldvarpen ser ut. Og det vet sikkert ikke du. Så det.