onsdag 30. november 2011

Den norske samvittighet

Ettersom vi er midt i feteste julebordsesongen, er det vel ikke noe som er mer passende enn å snakke litt om samvittighet. Det ligger nemlig i menneskets natur å dynge seg i dårlig samvittighet, når man egentlig skal nyte noe. Nytelse er lik dårlig samvittighet. Sånn er det med den saken. Samvittigheten kan ha en fremtredende eller mindre fremtredende stemme i et menneskesinn, men en stemme, det har den stort sett alltid. Det som er så synd, er at mennesker med en svært framtredende dårlig samvittighet, gjerne vil påføre alle andre mennesker rundt seg den samme følelsen. Av og til lykkes de faktisk i en så stor grad at det blir som en farsott, en epidemi, ja en pest om du vil.

Røykere må jo være prakteksempelet på folk som har blitt påført uhorvelig mengder med skam og dårlig samvittighet. Noen mennesker har, i mangel av andre fritidsinteresser satt seg i fore å forfølge disse stakkarene, som egentlig ikke har gjort annet galt enn at de som 15 åring kanskje stod gjemt bak et hushjørne sammen med sine pøbelvenner og dro inn nikotinen til far med brask og bram. Lite skjønte vel de at dette var starten på avhengighetskarusellen. Lite skjønte vel de, at de skulle forfølges med fete advarsler om død og fordervelse hver gang de ser på røykpakken. I 2011 må jo røykere snike seg ut og vekk fra all offentlighet for å få seg en aldri så liten blås, og dynke seg i mentol og parfyme slik at ingen skal kunne snuse seg frem til synderen. For du kan jo banne på at hvis noen oppdager at du røyker, så kommer de anklagende blikkene, det kritiske spørsmålet om du har tenkt å slutte, det medfølende nikket når du forteller at du ikke klarer, eller rett og slett ikke har lyst. Og for ikke å snakke om alle debattene, diskusjonene om hvor utrolig svikefullt og ondskapsfullt det er å røyke med andre, ufrivillige ofre er i nærheten. Og skulle du nå røyke med barna dine tilstede, er det barnevernet neste. Men det verste du kan gjøre, er nok å henge ut av bilvinduet for å suge til deg sårt tiltrengt nikotin med barna i baksetet, det er jo både trafikkfarlig og barnemishandling på samme tid.

Og, apropos trafikkfarlig. Da jeg vokste opp var det helt naturlig å presse sammen en familie på seks i en Volvo 240, der man ble yr av lykke hvis man fikk sitte i sakkosekken i bagasjerommet. Man lå gjerne i gulvet hvis man ble trøtt, eller fikk sitte i fanget til mor i framsetet hvis man ble bilsyk. Bilsyk er det jo kanskje ikke rart man ble med tanke på at man satt i en sakkosekk, i feil kjøreretning, og leste Donald med fanget fullt av godteri. Det var heller ingen umulighet at man la den nyfødte i en eske i hattehylla bak i bilen. Hadde dette skjedd i 2011 hadde det selvsagt blitt forsidemat til VG, etterfulgt muligens av både anmeldelser og rettssak. Nå er det viktig med riktige barneseter, og det er detaljerte oppskrifter på hvordan de skal monteres, festes, snus og vendes. Her snakker vi om utallige størrelser og kategorier, og du rekker nesten ikke montere ett før du må røske det ut og erstatte det fordi barnet ditt har blitt ett kilo tyngre. Dessuten er det jo viktig å lese tester før du kjøper både bil og barnesetet, men vær ikke trygg, for et halvår senere har kanskje både bilen og barnesetet fått stryk. Og tenk om du har vært en kronidiot og kjøpt et barnesete som får karakteren tre, tenk på hvor dårlig samvittighet du får hver gang du plasserer din øyensten i dødsfellen. Nei, takke meg til, da må du nok løpe til butikken og punge ut nye 4000 kroner for et nytt, med terningkast 6.

Noe du selvsagt ikke gjør, er å kjøre bil når du har drukket alkohol. Her er det jo fint om samvittigheten taler i store bokstaver. Men, hva er dette med disse rådene om hva slags alkohol du kan drikke som ikke gir så mange kalorier??? Her skal du på en real fest, og så er du pinadø nødt til å velge tørr hvitvin fordi at den inneholder minst kalorier. Ja, hvis du absolutt MÅ drikke da, du burde vels strengt tatt holde deg til vann. Men, er du så skamløs at du allikevel skal innta alkohol, så for all del hold deg unna sprit, den har absurd mange kalorier i seg, og du blir feit nesten i løpet av den andre tequilashotten. Øl er og veldig uheldig, da dette kan føre til litt oppblåst mage, ja, etter tre glass øl risikerer du å se høygravid ut, minst. Dessuten fører visst alkoholen til at du får matlyst. Gud forby. Matlyst! Har du matlyst holder det å se i bladhyllene på narvesen eller følge samtalen i pausen på jobb for å skjønne at her er du ute å kjøre. Du skal helst ikke ha lyst på noe som er godt i det hele tatt, og det er utrolig mange rundt deg som har blitt eksperter på å overføre sin dårlige samvittighet over på deg. Ta ribba dere skal spise på julaften f.eks, å spise den tilsvarer ti ekstra år i helvete, minst, Det er jo verre enn drap. Og for ikke å snakke om pinnekjøttet som det renner fett av.

Men dere skjønner, det er en smart jævel, som nok etter all sansynlighet eeeelsker ribbe og alskens fett, som har tatt tak i sin dårlige samvittighet og funnet en helt ny og genial diett. Fettdietten, eller, mer politisk korrekt, lavkarbodietten. Du kan faen meg spise så mye smør, ost, fett og proteiner du bare vil, så lenge du ikke spiser KARBOHYDRATER, eller karbs som kjentfolket kaller det. Denne geniale personen trenger ingen presentasjon, for det virker som alle har blitt eksperter på lavkarbo. Plutselig er det synd og skam og FY med store blokkbokstaver å ta seg ei helt vanlig og ordinær brødskive. Eller, enda verre, å ta seg en potet. Er du på styr, spiser du poteter, jeg tror du må være gal. Tenk på så lite energi du får, og tenk på så feit du blir. Nei, du må steke deg 500 gram bacon, drikke fløte og spise 10 egg. DA blir du tynn da, DA får du energi da og DA blir du bra lykkelig da. Og så får du så mye energi.

Noen fettelskere har altså klart å tvinge sin dårlige samvittighet over på oss som faktisk liker karbohydrater, for oss som faktisk synes at det er helt naturlig å spise potet til middag eller gi barna brødskive til frokost. Jeg inrømmer det gjerne, jeg eeelsker karbohydrater! Men, nå skal vi liksom ikke spise dette lenger, uten at vi må gå med bøyd hode i offentligheten, uten at vi vrir oss i skam og dårlig samvittighet. For all del ikke forsyn deg med poteter i andres påsyn i alle fall, dette er noe du bør holde for deg selv. Samme hvor vi beveger og oppholder oss, stirrer lavkarbodietten som et ondt øye som følger med oss. Ha en riktig fin adventstid.

torsdag 8. september 2011

FANTASTISK

Fantastisk! Fantastisk...spør du meg så har det for lengst gått inflasjon i dette ordet. Spør du meg, så synes jeg det brukes i tide og utide, ja egentlig mest i utide. Fantastisk er jo et ord som beskriver noe ganske så utrolig, men er du jevnlig pålogget facebook for eksempel er du i jevnlig kontakt med ordet. Ja, jeg vil påstå at fantastisk må ligge helt i toppen av hyppighet/forekomst i statusfeltet til facebookbrukere. Det er fantastiske søndagsmiddager, det er fantastisk med rødvin, det er fantastisk høstvær, det er fantastisk kjæreste, fantastiske barn, fantastisk med helg, det er fantastisk med kaffe, ja det er til og med fantastisk å trene og vaske hus. Det neste blir vel at det er fantastisk å gå ut med søpla.
Kanskje er det litt sånn surmaga oppgulp jeg serverer når jeg går til angrep på dette fantastiske, men ærlig talt, ingen skal komme her og fortelle meg at det er så jævla fantastisk å spise middag. Jo, det kan være veeeldig godt med biff, men fantastisk er det vel neppe? Det er faktisk litt dårlig gjort å misbruke ord på den måten, for det mister jo etterhvert sin verdi. Stakars fantastisk. Fantastisk burde vært forbeholdt beskrivelser av de helt spesielle opplevelsene. Jeg skjønner at det er fantastisk å stå på toppen av Kilimanjaro, men en tur på Falkhetta stiller vel neppe i samme liga? Jeg forstår at det er godt med kaffe, men fantastisk? Jeg forstår at det er fint å stå opp med barna på lørdag og ha en rolig morgen, men fantastisk blir det vel aldri å stå opp klokka 6?
Det er ikke bare i facebookens sosiale verden ordet florerer. Jeg har begynt å legge merke til at det dukker opp stadig vekk, i alle mulige samtalefora og samtaleemner. Mulig jeg har fått en viss hangup, men det brukes virkelig ofte. Her om dagen overhørte jeg en samtale i køa på mega, og da hadde faktisk Gilde fantastiske pølser. Tro det eller ei. Og det resulterte i at damen som fikk vite dette av sin gode venninne syntes at dette var helt fantastisk.
Andre ord jeg mener blir urettmessig behandlet for tiden er nydelig og koselig. Skal vi tro statusoppdateringene på facebook så er det utrolig mange folk som har det bare helt fantastisk nydelig og koselig hele tiden. Det virker nesten som om hele Norge holder på å kose seg i hjel med alle sine nydelige opplvelser. Spesielt er disse ordene mye brukt i forbindelse med baking, sjokolade og vin. Ja, og så må vi ikke glemme hvor koselig det er å se Idol. Eller hvor nydelig det er å ha jogget 1,3 mil i det koselige duskregnet. Men det mest koooooselige er nok nybakte bolller.
Hva er det som gjør at vi har slikt et behov for å rosemale absolutt alle typer opplevelser vi har? Hvorfor er det så viktig å fortelle verden at vi har det så fantastisk nydelig koselig? EN ting som er sikkert og visst, er at hvis du har kjærlighetssorg og hangover, så bør du styre unna facebook på søndags formiddag. Eller, hvis du synes at dagen din i dag er helt bedriten og på trynet, så bør du hoppe over facebook da også. Hvis du da ikke synes at det er fantastisk å lese om hvor fantastisk alle rundt deg har det.
Du, jeg glemte ett ord. Lavkarbo.

fredag 4. februar 2011

Elektrokongen

De fleste kan vil si seg enig at det er en viss forskjell på kvinne og mann, hun og han, venus og mars. Det det imidlertid kan råde uenighet om er hvor store forskjellene er og ikke minst årsakene til dem. Arv og miljø, evolusjonsteori, østrogen og testosteron, forventniger og krav, normer og regler, kultur og religion blablabla. Det er noen år siden jeg var biologistudent på NTNU, så jeg skal ikke prøve meg på noen utgreiing av biologiske årsaker, dessuten er det nesten like lenge siden jeg var sosiologistudent, så jeg dropper å se på de sosiologiske også. Det er ikke mitt bord rett og slett. Det som jeg føler jeg kan peke på, er forskjellene, og da snakker jeg selvsagt ut fra egen erfaring.

Min erfaring er at kvinner og menn faktisk stammer fra to ulike planeter, ja av og til føler jeg de stammer fra to ulike solsystem. Dette trenger ikke nødvendigvis være negativt eller noe stort problem, det kommer helt an på stjernekikkerten som ser det. Problemet oppstår når to planeter beveger seg inn i en felles sfære, der man er nødt til å opptre på en slik måte at begge kan sameksistere uten de store kollisjonene. Jo mindre sfæren er, jo vanskeligere blir det å unngå kollisjoner, spesielt hvis begge planetene gjerne vil regjere i akkurat samme område. Men det er jo ikke alltid mulig. To planeter kan ikke alltid får det som de vil samtidig, en må vike. Og min oppfatning er at det bør være mars.

Mars er jo en kriger, så det er ingen selvfølge at han viker. Nei, det er det såvisst ikke. I tillegg til at mars er en kriger med muskler, er han spesielt opptatt av fire emner: Sport, sex, bil og elektronikk. For min del kan du iallefall kullkaste tre av fire alternativ. Det som er spesielt i dagens samfunn, er at du faktisk kan dyrke alle fire emner i en ganske så liten sfære. Det er den sfæren som på godt norsk kalles stuen. Stuen er en sfære som både mars og venus liker å oppholde seg i, og det sier seg selv at det er en absolutt fordel om planetene har en felles forståelse for hva man kan gjøre når man oppholder seg der. Spørsmålet er bare hvor lett det i realiteten er når venus er spesielt opptatt av tre helt andre ting, i tillegg til den fjerde som er felles med mars. Venus liker nemlig bøker, interiør og de dype samtalene. Ja, og vin da.

Når min mann og jeg oppholder oss i stuen, så sameksisterer vi for det meste helt fint. Vi kan jo alltids dykke ned i vår felles interesse. Det er når vi beveger oss inne på en av våre tre egeninteresser at kollisjonene står i fare for å bli en realitet. Fotball på tv harmonerer sjelden bra med "la oss snakke sammen". Når min mann ser fotball, er nok min eneste sjanse til å bli sett og hørt, å spille meg inn på herrelandslaget og skåre det avgjørende målet mot Brasil. Når min mann surfer på nettet etter drømmebilen, er nok min eneste sjanse for å oppnå kontakt å komme susende i en splitter ny BMW 530 eller BMW X6 (ikke spør meg hvordan de ser ut). '

Nå lurer du sikkert fælt på hva vår felles interesse er, men jeg kan berolige deg med at det ihvertfall ikke er elektronikk. Elektronikk er for meg bare et nødvendig onde. Men for mars har jeg en følelse av at det er like viktig som både mat og drikke, ingen elektronikk - ingen liv. Nå skal det sies at min mann er av det moderate slaget, han er ingen elektrokonge, ei eller en håpløs nerd som leser elktromagasin opp og i mente. MEN, han er en skapelektrokonge. Han liker å poengtere at han ikke er spesielt opptatt av elektronikk, at det liksom ikke er så nøye for ham. En stund var jeg faktisk tilbøyelig til å tro ham, ettersom vi fram til år 2011 har hatt en god, gammeldags antikvitet av en tv stående på hedersplassen i stua. Faktisk, og det er helt sant, var det jeg som dro inn det mest oppdaterte mediautsyret inn i forholdet vårt. Men den gang da, det er nå det gjelder ikke sant.

Og nå, i skrivende stund, råder det alt annet en fredfylt sameksistens i vår sfære. Det er nemlig en konstant gnisning mellom to planeter grunnet en bakenforliggende vulkan som når som helst kan våkne. Kimen til konflikten? Interiør versus elektronikk. Hva skal man bruke pengene på? Ny sofa eller ny TV? I mitt hode var det i utgangspunktet ikke enten eller, jeg var så naiv å tro at det var mulig å presse inn alt på sparebudsjettet. Men det var jo sevlsagt før jeg sendte min mann av gårde, alene, med frie tøyler til å invistere i ny Tv.

Vi var skjønt enige om at det var en god ide at jeg tok med barna i bassenget, mens han dro for å kjøpe TVn som vi hadde blitt ENIGE om å kjøpe. Fornøyd og i et usedvanlig godt humør plukket han oss opp og begynte straks å fortelle om TV-kjøpet. "Men, du har jo itj kjøpt dein TVn vi snakka om???". "Jamen du da, dein e jo itj i nærhetn av å ha aill funksjonan som dein her. Dessuten så kan vi ..blablablablablablablabla...med dein her. Å dein va jo på SALG!!!". I først runde vek venus unna, godtok og aksepterte. Venus begynte ganske raskt å ane at det var mer, ettersom TVn tok usedvanlig stor plass. "Ja, dein e kanskje litt stør einn det vi snakka om, men du kjæm te å takk mæ, berre veint". Jo takk som byr sier jeg, nå må vi bygge på veggen om vi skal få plass til noe større.

"Men, ka e det i eska her da?". "Nei, det e jo Blu - ray det Beate, vi må jo ha ny blu-ray. DVDn e jo heilt ubrukeli. ...Jaja, det va dein dyrastn, men du får det du betale for." I mitt stille sinn så jeg hjørnesofaen bli til en toseter og kjente at magmaen i vulkanen begynte å røre på seg. Og det må nok være den varme magmaen som forklarer mitt neste trekk, da min mann i en overbevisende monolog snakket om viktigheten av å ha et skikkelig hjemmekinoanlegg, og om det utrolig, fantastiske supertilbudet som han kom over da han kjøpte TVn. "OK, så ta visakortet mett da, vess det e så nøye." Det er ikke ofte man er forunt å se en slik pur lykke og ekte glede i en voksen mann, slik man kan se i barn når de åpner julegavene på julaften. Men det så jeg da, og det varmet selvsagt, og fikk meg slett ikke til å reflektere over hva jeg nettopp hadde gjort. Det jeg nettopp hadde gjort var å legge alt til rette for et framtidig vulkanutbrudd. Samtidig som jeg satte dobbeltstrek over sofakjøpet.

Vel hjemme og etter noen uker med disse nye elementene i sfæren, ble magmaen forvandlet til et gedigent lavautbrudd da min mann kom hjem med en pakke fra Canal Digital. Opp pakket han en splitter ny tuner, til en pris som nærmest ga meg hjerteflimmer. Og det til tross for at vår gamle tuner slettes ikke var gammel i det hele tatt!!! Og det rett før sesongavslutningen til Greys Anatomi. Jeg er sivilisert, jeg har oppdragelse og jeg har selvkontroll. Men når min mann begynte å instille en ny tuner, som etter min mening var et helt absurd unødvendig innkjøp, bare minutter før Greys ble jeg en anelse hissig. Og når han da i tillegg plages og endte med å vrangstille hele skiten, samtidig som han bannet og svor, ble jeg rett og slett forbannet.

Sfæren var definitivt ikke stor nok til oss begge lenger, vulkanutbruddet og kollisjonen var uunngåelig. Venus og mars måtte ha hvert sitt solsystem. Mars ble værende i elektronikksfæren, mens venus rømte til en annen venus og fikk iallefall med seg det viktigste av sesongens siste Greys.

Og hva skal man så gjøre for å sikre at vår fjerde, felles interesse vedvarer? En dildo med mange elektroniske funksjoner i vårens trendfarge kanskje?

lørdag 29. januar 2011

En førjulshistorie

Nå, når jeg har fått det på avstand, kan jeg med en viss balanse mimre over desember. Ja, og da mener jeg HELE desember. Folk flest er nok ferdige med desember og ser framover mot våren og lysere tider. Men jeg, jeg må se bakover, slik at jeg får bearbeidet denne traumatiske måneden en gang for alle. Jeg må få det ut.

Alle husmødre som forsøker å følge sine formødres fotspor hva tradisjoner angår, vet at desember er høygir. Man agerer som nevrotiske og hysteriske zombier og forsøker å berge verden ved å gjøre tusen ting som resten av året er ganske uvesentlig, men som plutselig blir på liv og død. Jeg nevner:
Rundvask. Rundvask er visst helt nødvendig for at det skal bli jul. Resten av året holder det å raide over huset i ny og ne med for å ta det grøvste. Men til jul skal det skures i hver eneste krik og krok. Selv ikke boden slipper unna. Det skal skinne slik julestjernen lyser opp himmelen.

Baking. Det holder ikke med en ussel eplekake eller en tarvelig sjokoladekake, som faktisk alle liker. Neineineineinei! Her skal det bakes sju sorter av typen småkaker som egentlig bare oldemor liker. Bokser og skap skal fylles til randen av kaker som man pliktskyldigst tromper ned i fordøyelsen. Gjerne er man så høflige når man er på besøk at alle sortene smakes på, for så og trompes ned i en stadig fullere magesekk. Og, selv om man egentlig ikke spiser småkaker, MÅ man jo ha de i huset i tilfelle julebesøk.

Julegaver. Selv om alle ser ut til å ha alt og vel så det, innebærer førjulstiden julegaveshopping. I folketrengsel og kaos prøver man å få hode og kropp til å fungere såpass at man klarer å presse fram noen brukbare ideer til gaver. Ofte ender det med panikkjøp i siste liten, og gavebudsjettet er sprengt for lengst.

Mat. Mat. Når det er jul forandrer tydeligvis handlemønsteret seg totalt. På Mega 22.desember kan det se ut til at de fleste handler for å klare seg gjennom en ventende sultkatastrofe med varighet opptil et halvt år. Plutselig er det ikke nok med en handlevogn - man må ha minst to- selv om butikkene bare er stengt i tre - fire dager. Tusenlappene flyr gjennom butikken mens kjøleskap, frysere og matboder holder på å eksplodere.

Pynting. Hvis og når man har kommet seg gjennom foregående etapper er det på tide med pynting. VM i dårlig smak trer seg frem i oss alle og nisser i alle fasonger slepes ned fra kvisten. Grantreet og ca. 20 000 småkryp får hedersplassen i stua, og dekoreres med kuler, glitter, lys og stasj som får hjemmet til å minne om Las Vegas. Er du av den lys-fetisje typen kaster du gjerne noen tusen lys på huset, treet og verandaen din også. Og helst skal de blinke. Blinke, blinke, blinke. Selv den største interiørsnobben gir etter for hysteriet.

Slik fortonet nok desmber seg for en del av den norske befolkning også i 2011. Men for meg tok desember en litt annen vending. Nøyaktig klokka 20.18 den 5.desember sto jeg i gangen og lempet inn esker fra IKEA etter en vellykket tur i Trondheim. Da ble jeg rammet av en forferdelig hodepine. Svetten begynte å renne selv om jeg storfrøs. Ingen tvil om hva som slo ned i meg; INFLUENSA. Jaja, tenkte jeg, her er det bare å komme seg i seng og bli der et par - tre dager. Jeg gjentar: et par - tre dager. Hmm.

Det skulle vise seg at et par - tre dager ble til en 5 - 6 uker. Heldigvis forsto jeg ikke det den 5.desmeber. Jeg hadde jo to tentamensbunker liggende på vent og sånn ca. 120 vurderinger å skrive. Og selvsagt alle førjulsoppgavene jeg har listet opp...Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har følt meg så elendig, selv ikke den verste fyllesjuka kan måle seg med tilstanden. Fødslene mine blir bare barnematen i forhold. Med 39 - 40 i feber i 2 uker, sinnsyk hoste fra helvete i 4 uker, og null energi i 6 er nok det toppen i min sykdomshistorie. Og midt oppi denne onde influensaen lå jeg og fantaserte over alle arbeidsoppgavene som hopet seg opp og dannet en eviglang kø inn gjennom hodet mitt. Hvordan skulle dette egentlig gå??? Det ble garantert IKKE jul i år, det var nå helt sikkert.

Ungene ble for sikkerhetskyld også influensasyke oppi det hele. Det kunne sikkert vært underholdene TV, det å se en febersyk mor krabbe på kne i superundertøy og ullsokker for å hente stikkpiller og febermål til sine døtre, mens snørr og hoste blander seg i hverandre i en herlig guffe. Et vakkert syn? Neppe. Et artig syn? Javisst.

I startfasen av denne influensaperioden, tenkte jeg at det var lurt å oppsøke lege. Jeg var smart nok til å bestille drosje dit, selv om det er snakk om bare et par hundre meter, men dum nok til å ikke bestille retur. Diagnosen ble viruslungebetennelse, halleluja. Hjemveien ble en prøvelse og med skjelvende museskritt gjorde jeg mitt beste for å karre meg tilbake til hjemmet mitt og en ventende seng. Det var såvidt jeg klarte det og midtveis holdt jeg på å gi opp og bare legge meg oppi snøskavelen. 200 meter virket som en mil, minst.

En annen prøvelse var da jeg tvang gjennom at vi skulle pakke ut alle IKEA- eskene. I ren trass og stålvilje stod jeg med 39, 5 i feber og pakket ut deler til min mann som gjorde sitt beste for å montere garderobeskap, kommode, tv-benk og så videre. Selv om jeg var på nippet til å besvime av hosteanfall tvang jeg armer og ben til å samarbeide såpass at jeg kunne bidra til at de nye møblene ble riktig plassert. Lungebetennelse eller ikke, det er viktig med møblering.

Etter dager og uker i mørket så jeg lyset i den berømte tunellen. 21.desember begynte jeg å komme meg såpass at jeg orket å ta på meg noe annet enn utvasket ullundertøy. Jeg hadde fått matlysten og motet tilbake, kanskje var det et håp om å få ordnet til jul allikevel? Det var da lynet slo ned i sinnet mitt og fortvilelsen ramlet i fanget mitt. Vår altfor dyre bil (etter min standar) kapitulerte. Han orket ikke mer, nektet rett og slett å kjøre på anstendig vis. Og den var med ett helt ubrukelig. Hadde det vært opp til meg hadde jeg nok kranglet bilen bortover veiene for å få gjort alle disse obligatoriske førjulsoppgavene, men mannen min, som er forelsket i bilen vår, ga meg klar og TYDELIG beskjed om å la bilen stå. Jeg skal ikke prøve å beskrive tankene som tok over i hodet mitt da kranbilen dro bilen med seg til Steinkjer, for at den skulle bli stående der helt til nyttårshelgen. Der sto jeg da, dårlig, uten bil med tusen gjøremål på vent. Snakk om salig førjulstid. Daah, neppe. Nevrose? Tja. Psykose? Kanskje. Sur kjerring? Utvilsomt.

Vel, til tross for dårlige odds lærte jeg meg noe nyttig i disse dagene fram mot julaften. En lærdom jeg skal prøve å ta med meg til neste desember. Og det er at jeg trenger nøyaktig to dager for å få til den julen jeg tidligere har brukt en måned på. Det ble kanskje litt juksing og triksing, men det ble jul. Og det ble en flott jul.

Damer, det tar bare to dager! Sånn, nå er det sagt.