SOS

Det er rart hvor lite som skal til før en situasjon er snudd på hodet. Et lite feiltrinn, og så forløper resten av dagen seg helt annerledes enn hva du hadde tenkt i utgangspunktet. Det er veldig mys som kan gå galt, hvis man er så dristig at man begynner å tenke på alle alternativene. Heldigvis går det som regel bra. Det ordner seg. Barnet ditt som løper ut i veien, blir som oftest ikke påkjørt og sendt i luftambulanse. Flyet du sitter fastlåst i, detter som regel ikke ned. Hårfargen du nettopp har brukt 600 kroner på er som regel ikke gul eller rosa. Motoren som streiker i bilen akkurat denne gangen er som regel ikke havarert. Du legger ikke på deg 2 kg av å gå amok en kveld i Kims verden heller. Det ordner seg. Det går som regel bra.

Det er rart hvor lite som skal til før en situasjon går fra å være bra til å være helt krise. Alt, ihvertfall mye, handler om hvordan du velger å forholde deg til det. Du kan tenke at det går bra, at det ordner seg, eller at det ikke går bra i det hele tatt, at det går rett til dundas.

Jeg liker å tenke om meg selv, og skulle jeg mot formodning sende inn en kontaktannonse i Hjemmet, ville jeg nok omtalt meg i samme ordelag; at jeg er en konstruktiv optimist - realist. Jeg inbiller meg at jeg er løsningsorientert, at jeg er optimistisk, men ikke mer enn at jeg har et realistisk perspektiv på situasjonene jeg til enhver tid befinner meg i. Og slik er jeg kanskje på det jevne, men ikke ALLTID. Noe som følgende episode er et godt eksempel på.

For å vise til det lille feiltrinnet jeg refererte til i begynnelsen, så var det bokstavelig talt det trinnet jeg tok i går, da storfamilien var samlet hos min far. Det begynte med et overivrig byks
oppigjennom loftstrappen, da jeg skulle "fange" min yngste datter. Det som da skjedde er vel et tilfelle av altfor stor fart, blandet med dårlig koordinasjon og skrantende helse. Foten som etter planen skulle treffe trappetrinnet, slik at det var mulig å hoppe til neste, traff ikke trinnet i det hele tatt. Det endte med et aldri så lte ras nedover trappen og et overraskende innholdsrikt styggordforråd. Så langt i situasjonen var jeg det jeg liker å tro at jeg er. Optimistisk. Det gikk bra, ikke mer å snakke om.

Det skulle vise seg at det var mer å snakke om.

Senere på kvelden, da jeg hadde rigget meg til med Kims og kongelig bryllup, begynte det å skje ting med foten. Det som begynte med en nesten umerkelig dunking utviklet seg i løpet av kort tid til et smertehelvete på jord (iallefall føltes det slik akkurat da). Jeg bestemte meg for å gå på et annet rom, slik at jeg ikke skulle plage de andre med klaging. Men, da jeg lå på sengen, ensom og alene, syntes jeg plutselig at smertene ble uutholdelige. Jeg begynte å huffe og stønne, såpass høyt, at noen måtte jo høre meg. Først kom min søster, og hun lurte selvfølgelig på hva det var.
"Næi, det e ingenting. Har bare litt ondt i fotn. Men det går sekkert over snart"
Så kom min far, og så spørrende på meg.
"Det går bra sjø, har bare ondt i fotn. Kanskje æ har strækt nå. Men det går over snart"
Det var da min elskede mann kom inn at konstruktiv-optimist-realisten i meg sviktet totalt.
"Faan, æ har så sinnsyyyykt ondt i fotn asså. Det e helt jævli, æ klare jo itj å gå på dein eiller nå"
Han nærmet seg forsiktig fotn, for å ta den nærmere i øyensyn. I et ørlite sekund rørte han ved den. Og det er da det tar av.
"Hærreguuud, du må itj ta borti dein. Auuauu, ååååh det e såååå ondt. Æ har aldri hatt så ondt i heile mett liv. En fødsel e ingenting i forhoild" Og så kom tårene.

Min mann ble naturlig nok bekymret over en slik atferd og tenkte selvsagt at det måtte være noe søkkanes gæli. Men jeg vet ikke helt om det forsvarer kommentaren hans:
"Men, Beate, vi må no ring lægen når du har så ondt. Det kain jo værra blodpropp!!!"
Blodpropp? Hva var det for en ting å si? "Ja, blodpropp gir sånne plutselie smerta." Det var da jeg kjente at min rasjonelle tankegang begynte å bli farget av noen mindre rasjonelle innspill. Ja, for tenk om det faktisk var blodpropp da? Så ikke foten litt blå ut? Og hva om proppen løsnet og tok veien videre til viktigere organ som hjerte og lunger? Ja det skulle tatt seg ut, knapt 30 år og dødsyk av blodpropp. Heldigvis er vi nå skapt slik at vi som regel overvinner slike tanker. Så jeg gjorde et tappert for søk med å erstatte de med mindre krisemaksimerende alternativ. Det var jo helt sikkert bare en forstuing, ingenting å være bekymret for. Forstuinger kan gjøre fryktelig vondt de og.

Men det skjedde noe da smertene tiltok og min mann slang ordet blodpropp ut i rommet. Til slutt var det så ille at jeg så meg nødt til å ringe legevakten. Han var dansk. Og skjønte ikke norsk. Det i seg selv er irriterende, men når jeg samtidig har jækla vondt, så var det helt uakseptabelt tydeligvis. Ikke ville han sette meg opp på time heller. Han foreslo at jeg gikk til naboen for å fa tak i paracet og se det an til i morgen. Det skulle jeg såvisst ikke. Idiot.

Hvis ikke legevakten i vikna kunne ta i mot meg, så var det alltids en annen. Og den lå til og med på et sykehus. Så da bar det i bilen og 1,5t kjøretur stod for tur. 1,5 time i bil er jo ingen problem i utgangspunktet, men det ble et sabla stort problem nå. For hvor skulle jeg liksom sitte med foten som var så forferdelig vond? Etter mye om og men, 5 min etter at vi hadde begynt å kjøre, ble barnesetene tatt ut (og det tok jo litt tid, samt at min mann ble tydelig irritert), og jeg havnet i bakstet med bena i forsetet. Himmel.
Og hav for en vei. Det var cirka tusenmillioner homper, og for hver homp hylte jeg ut eder og galle. Stakkars ektemann. Tipper kjøreturen føltes ut som en evighet,

Da vi kom til legevakten ble jeg henvist til røntgen, for denne foten var skadet. Ingen tvil. Pasienten hadde jo så store smerter. Først en runde på ankelen. Hmm, ingen brudd. Kan det være lenger ned? Ny runde med røntgen, Hmm, ingen brudd der heller. "Ja, det e vanskelig å se någe her altså. Men eg vettkje, eg e jo ingen røntgenlege då, så eg må få en aen lege til å se på bildane på mandag. Du e jo ikkje så hoven, så eg trur ikkje du har tråkka øve eller forstua den, men det kan jo ver". Hva var det denne søte turnuslegedama sa? Ingen brudd og neppe overtråkk og tvilsomt forstuing? Fy fader, det gikk ikke an? Hun hadde jo ikke peiling. Hun var jo ikke ferdig utdanna engang. Hva visste vel hun. Det kunne jo faktisk være blodpropp.

Som plaster på såret fikk jeg en miks av voltaren og paracet, og med råd om å holde foten i ro og se det an noen dager. Samt et par krykker. For det kunne være brudd uten at det var så lett å se på røntgenbildene og det kunne jo være overtråkk uten at jeg var spesielt hoven. Men blodpropp var det neppe.

Mission impossible

Som utdannet pedagog, med tilleggsutdanning i sosial kompetanse og atferdsvansker og med et oppriktig engasjement, burde jeg i grunnen ha et ganske godt grunnlag når det kommer til barneoppdragelse. Og en skulle vel tro at oppgaven som oppdrager er overkommelig.

Overkommelig. Mulig. Grei skuring.

I teorien er faktisk pedagogikk, etter mitt syn, såre enkelt. Det som står i bøkene er både lettfattelig, logisk og tilsynelatende gjennomførbart.

Enkelt. Gjennomførbart.

Bruksanvisningen du bruke for at barnet skal gjøre som forventet, altså gjøre som du vil, kan kort oppsummeres slik:

1.Definer, slik at det er tydelig for barnet hva som forventes.
2.Tydelig beskjed, slik at barnet ikke blir forvirret av for mange beskjeder på en gang.
3.Oppmuntre barnet, slik at det får lyst til å gjøre som du ønsker.
4.Bekreft underveis, slik at barnet føler mestring og glede ved å oppfylle forventningene.
5.Ros barnet når det har fulgt beskjeden.
6.Belønn hvis du synes barnet har vært ekstra flink.

Som støttetiltak bør du gi 5 positive tilbakemeldinger på 1 negativ. Unngå "stoppbeskjeder" som nei, ikke, slutt, stopp. Timeout-plass de barnet får roet seg ned, og tenke seg om, helt til det omsider bestemmer seg for å følge beskjeden.

Enkelt. Gjennomførbart.

Det som teorien ser ut til å glemme, er den lille brukermanualen "hva-gjør-du-når-barnet-slår-seg-fullstendig-vrang-og-ingen-av-tiltakene-ser-ut-til-å-virke-overhodet". Kan noen vennligst fortelle meg hvor jeg kan finne en sånn?? Den skulle jeg virkelig likt å hatt denne torsdags ettermiddagen da jeg var en hårspredd fra å si opp hele morsrollen.

Det begynner som en harmonisk gjenforening, der foreldre og barn møtes etter en lang dag på jobb og barnehage. Gjensynsgleden er stor og det klemmes og koses, og man prater om dagens opplevelser. Og gleden varer helt til 4-åringen i huset oppdager hva som står på dagens middagsmeny. Fisk. Saltet torsk.

"Æ vil ikke ha fesk mamma. Æ vil ha spaghetti!"
"Men du like no fesk du, det e jo kjæmpegodt"
"Nææææhæææi, det smake bæsj"
Jeg tror i dette øyeblikket jeg forstår hva som nå venter, men jeg forstår slettes ikke rekkevidden. Hadde jeg bare visst at det scenariet som da var i ferd med å bygge seg opp, skulle bli så stort, omfattende og langvarig, hadde jeg løpt sporenstreks til mega og handlet spaghetti i bøtter og spann.
"Men, no e det fesk vi har. Så da bli det det du får. Sånn e det med dein saken." (Definer)
"Æ vil IKKEEEEE ha fesk mamma. Det e bæsjmat. Æ vil bare ha saft" (Foreløpig er mor rolig og balansert.) "Næivæl, men da må du no bærre værra sultn da. Å det bli itj nå saft heller. No må du spis matn din". (Tydelig) "Æ trur no det e lurt at du spis litt ja, for da bli du jo så stærk. Husk at du ska ut å sykkel ættepå, å da må jo kroppen ha mat" (Oppmuntre). "Æ e stærk æ mamma, bare kjeinn her du, på musklan min. Æ e IKKE SOPIN. Æ SKA IKKE HA MAT." Nå begynner barnet å klirre med glass, leke med poteten, rekke tunge til lillesøster, og sutre. Sutring. Sutring er i mitt hode, min kropp og min sjel, noe av det mest irriterende jeg kan bli utsatt for etter en lang arbeidsdag. Trinn 4 - 6 gikk med andre ord ut ved middagsbordet.

Og sutringen fortsatte, gjennom hele middagen, gjennom oppryddingen etter middag, gjennom påkledning og gjennom ytterdøra. Helt til prinsessen satt på sykkelen sin. Da strålte hun og frydet seg. Og jeg fikk etterhvert pulsen ned på et helseforsvarlig nivå.
Historien kunne endt her. Den burde endt her. For nå skulle jeg jo følge opp med restrerende trinn. Min datter har akkurat lært seg å sykle uten støttehjul og hun elsker det. Bekrefte, rose og belønne burde derfor vært verdens enkleste oppgave denne ettermiddagen. Men det var helt til hun kom på nabojenta på 13. Da fikk hun det for seg at hun skulle besøke henne. "Men du kain itj besøk ho skjønna du. Ho e jo stor veit du, å gjør sikkert leksa å sånt. Dessuten e du for lita for å leik me ho". Det er fascinerende hvordan enkle ord, enkle setninger, kan forvandle en fantastisk fortryllende jente til et fantastisk usjarmerende vesen fra en annen planet. I dette øyeblikket står gata i fyr og flamme, og torden og brak.

Det er egentlig utrolig hvor mye kraft og volum en stemme til en 4eårig kropp faktisk er i stand til å produsere. Og det med ansiktet trykt nedi asfalten til og med. For sykkelen lå plutselig slengt midt i gata, og armer og ben slo viltert i bakken med kroppen limt vannrett bortetter veien.
"ÅÅÅHhh. men æ vil besøk ho. Æ vil det. Æ vil!!"
"Domming, du får ikke værra mora mi du"
"Vi e ikke bæstevanna længer"
"Æ kjæm ikke næi"
"Æ vil besøk ho"
"Næi, æ tar ikke me mæ sykkeln næi"
"Du e bæsjdom"
"Æ vil ikke inn"

På dette tidspunktet var mor både flau og redd for at naboene skulle tro at hun ikke taklet morsrollen sin. Hun var både sliten og frustrert. Hun var handlingslammet og desorientert. For hun husket ikke lenger teorien. Hun fant ikke den lille brukermanualen som skulle redde henne ut av kapitulasjonen. Barnet hennes lå demonstrativt midt på veien og hylte og skrek. Bekreftelse. Ros. Belønning. Ubrukelig, hvordan i hulesete heite skulle jeg bruke det? Ahaa. Timeout. Støttetiltak.

Bestemt tar jeg dette hylende vesenet fra en annen planet, opp fra bakken. "No bli du me inn, sånn får du itj hoild på" Barnet ser på meg med store, undrende tårevåte øyne. Og i et lite sekund, et ørlite øyeblikk, aner jeg en ende på galskapen. Helt til hun skriker mot meg "Au, mamma du kleip mæ. Au, det gjor ondt. Æ vil te pappaaaaaaa"

Selv om kapitalusjonen så meg rett i hvitøyet, ble min datter faktisk sittende på timeoutplassen. Og hva skal jeg si? Funket det? Ikke vet jeg. Det ble nå iallefall ro i huset. Og kvelden ble jo rundet av med en trivelig stund ved kveldsmaten, kos ved høytlesingen og hjertelige klemmer ved sengekanten.
"Sov godt jeinta mi, æ e gla i dæ"
"Natta mamma. Duuu, i mårra kain æ besøk ho da?!"