Mission impossible

Som utdannet pedagog, med tilleggsutdanning i sosial kompetanse og atferdsvansker og med et oppriktig engasjement, burde jeg i grunnen ha et ganske godt grunnlag når det kommer til barneoppdragelse. Og en skulle vel tro at oppgaven som oppdrager er overkommelig.

Overkommelig. Mulig. Grei skuring.

I teorien er faktisk pedagogikk, etter mitt syn, såre enkelt. Det som står i bøkene er både lettfattelig, logisk og tilsynelatende gjennomførbart.

Enkelt. Gjennomførbart.

Bruksanvisningen du bruke for at barnet skal gjøre som forventet, altså gjøre som du vil, kan kort oppsummeres slik:

1.Definer, slik at det er tydelig for barnet hva som forventes.
2.Tydelig beskjed, slik at barnet ikke blir forvirret av for mange beskjeder på en gang.
3.Oppmuntre barnet, slik at det får lyst til å gjøre som du ønsker.
4.Bekreft underveis, slik at barnet føler mestring og glede ved å oppfylle forventningene.
5.Ros barnet når det har fulgt beskjeden.
6.Belønn hvis du synes barnet har vært ekstra flink.

Som støttetiltak bør du gi 5 positive tilbakemeldinger på 1 negativ. Unngå "stoppbeskjeder" som nei, ikke, slutt, stopp. Timeout-plass de barnet får roet seg ned, og tenke seg om, helt til det omsider bestemmer seg for å følge beskjeden.

Enkelt. Gjennomførbart.

Det som teorien ser ut til å glemme, er den lille brukermanualen "hva-gjør-du-når-barnet-slår-seg-fullstendig-vrang-og-ingen-av-tiltakene-ser-ut-til-å-virke-overhodet". Kan noen vennligst fortelle meg hvor jeg kan finne en sånn?? Den skulle jeg virkelig likt å hatt denne torsdags ettermiddagen da jeg var en hårspredd fra å si opp hele morsrollen.

Det begynner som en harmonisk gjenforening, der foreldre og barn møtes etter en lang dag på jobb og barnehage. Gjensynsgleden er stor og det klemmes og koses, og man prater om dagens opplevelser. Og gleden varer helt til 4-åringen i huset oppdager hva som står på dagens middagsmeny. Fisk. Saltet torsk.

"Æ vil ikke ha fesk mamma. Æ vil ha spaghetti!"
"Men du like no fesk du, det e jo kjæmpegodt"
"Nææææhæææi, det smake bæsj"
Jeg tror i dette øyeblikket jeg forstår hva som nå venter, men jeg forstår slettes ikke rekkevidden. Hadde jeg bare visst at det scenariet som da var i ferd med å bygge seg opp, skulle bli så stort, omfattende og langvarig, hadde jeg løpt sporenstreks til mega og handlet spaghetti i bøtter og spann.
"Men, no e det fesk vi har. Så da bli det det du får. Sånn e det med dein saken." (Definer)
"Æ vil IKKEEEEE ha fesk mamma. Det e bæsjmat. Æ vil bare ha saft" (Foreløpig er mor rolig og balansert.) "Næivæl, men da må du no bærre værra sultn da. Å det bli itj nå saft heller. No må du spis matn din". (Tydelig) "Æ trur no det e lurt at du spis litt ja, for da bli du jo så stærk. Husk at du ska ut å sykkel ættepå, å da må jo kroppen ha mat" (Oppmuntre). "Æ e stærk æ mamma, bare kjeinn her du, på musklan min. Æ e IKKE SOPIN. Æ SKA IKKE HA MAT." Nå begynner barnet å klirre med glass, leke med poteten, rekke tunge til lillesøster, og sutre. Sutring. Sutring er i mitt hode, min kropp og min sjel, noe av det mest irriterende jeg kan bli utsatt for etter en lang arbeidsdag. Trinn 4 - 6 gikk med andre ord ut ved middagsbordet.

Og sutringen fortsatte, gjennom hele middagen, gjennom oppryddingen etter middag, gjennom påkledning og gjennom ytterdøra. Helt til prinsessen satt på sykkelen sin. Da strålte hun og frydet seg. Og jeg fikk etterhvert pulsen ned på et helseforsvarlig nivå.
Historien kunne endt her. Den burde endt her. For nå skulle jeg jo følge opp med restrerende trinn. Min datter har akkurat lært seg å sykle uten støttehjul og hun elsker det. Bekrefte, rose og belønne burde derfor vært verdens enkleste oppgave denne ettermiddagen. Men det var helt til hun kom på nabojenta på 13. Da fikk hun det for seg at hun skulle besøke henne. "Men du kain itj besøk ho skjønna du. Ho e jo stor veit du, å gjør sikkert leksa å sånt. Dessuten e du for lita for å leik me ho". Det er fascinerende hvordan enkle ord, enkle setninger, kan forvandle en fantastisk fortryllende jente til et fantastisk usjarmerende vesen fra en annen planet. I dette øyeblikket står gata i fyr og flamme, og torden og brak.

Det er egentlig utrolig hvor mye kraft og volum en stemme til en 4eårig kropp faktisk er i stand til å produsere. Og det med ansiktet trykt nedi asfalten til og med. For sykkelen lå plutselig slengt midt i gata, og armer og ben slo viltert i bakken med kroppen limt vannrett bortetter veien.
"ÅÅÅHhh. men æ vil besøk ho. Æ vil det. Æ vil!!"
"Domming, du får ikke værra mora mi du"
"Vi e ikke bæstevanna længer"
"Æ kjæm ikke næi"
"Æ vil besøk ho"
"Næi, æ tar ikke me mæ sykkeln næi"
"Du e bæsjdom"
"Æ vil ikke inn"

På dette tidspunktet var mor både flau og redd for at naboene skulle tro at hun ikke taklet morsrollen sin. Hun var både sliten og frustrert. Hun var handlingslammet og desorientert. For hun husket ikke lenger teorien. Hun fant ikke den lille brukermanualen som skulle redde henne ut av kapitulasjonen. Barnet hennes lå demonstrativt midt på veien og hylte og skrek. Bekreftelse. Ros. Belønning. Ubrukelig, hvordan i hulesete heite skulle jeg bruke det? Ahaa. Timeout. Støttetiltak.

Bestemt tar jeg dette hylende vesenet fra en annen planet, opp fra bakken. "No bli du me inn, sånn får du itj hoild på" Barnet ser på meg med store, undrende tårevåte øyne. Og i et lite sekund, et ørlite øyeblikk, aner jeg en ende på galskapen. Helt til hun skriker mot meg "Au, mamma du kleip mæ. Au, det gjor ondt. Æ vil te pappaaaaaaa"

Selv om kapitalusjonen så meg rett i hvitøyet, ble min datter faktisk sittende på timeoutplassen. Og hva skal jeg si? Funket det? Ikke vet jeg. Det ble nå iallefall ro i huset. Og kvelden ble jo rundet av med en trivelig stund ved kveldsmaten, kos ved høytlesingen og hjertelige klemmer ved sengekanten.
"Sov godt jeinta mi, æ e gla i dæ"
"Natta mamma. Duuu, i mårra kain æ besøk ho da?!"