SOS

Det er rart hvor lite som skal til før en situasjon er snudd på hodet. Et lite feiltrinn, og så forløper resten av dagen seg helt annerledes enn hva du hadde tenkt i utgangspunktet. Det er veldig mys som kan gå galt, hvis man er så dristig at man begynner å tenke på alle alternativene. Heldigvis går det som regel bra. Det ordner seg. Barnet ditt som løper ut i veien, blir som oftest ikke påkjørt og sendt i luftambulanse. Flyet du sitter fastlåst i, detter som regel ikke ned. Hårfargen du nettopp har brukt 600 kroner på er som regel ikke gul eller rosa. Motoren som streiker i bilen akkurat denne gangen er som regel ikke havarert. Du legger ikke på deg 2 kg av å gå amok en kveld i Kims verden heller. Det ordner seg. Det går som regel bra.

Det er rart hvor lite som skal til før en situasjon går fra å være bra til å være helt krise. Alt, ihvertfall mye, handler om hvordan du velger å forholde deg til det. Du kan tenke at det går bra, at det ordner seg, eller at det ikke går bra i det hele tatt, at det går rett til dundas.

Jeg liker å tenke om meg selv, og skulle jeg mot formodning sende inn en kontaktannonse i Hjemmet, ville jeg nok omtalt meg i samme ordelag; at jeg er en konstruktiv optimist - realist. Jeg inbiller meg at jeg er løsningsorientert, at jeg er optimistisk, men ikke mer enn at jeg har et realistisk perspektiv på situasjonene jeg til enhver tid befinner meg i. Og slik er jeg kanskje på det jevne, men ikke ALLTID. Noe som følgende episode er et godt eksempel på.

For å vise til det lille feiltrinnet jeg refererte til i begynnelsen, så var det bokstavelig talt det trinnet jeg tok i går, da storfamilien var samlet hos min far. Det begynte med et overivrig byks
oppigjennom loftstrappen, da jeg skulle "fange" min yngste datter. Det som da skjedde er vel et tilfelle av altfor stor fart, blandet med dårlig koordinasjon og skrantende helse. Foten som etter planen skulle treffe trappetrinnet, slik at det var mulig å hoppe til neste, traff ikke trinnet i det hele tatt. Det endte med et aldri så lte ras nedover trappen og et overraskende innholdsrikt styggordforråd. Så langt i situasjonen var jeg det jeg liker å tro at jeg er. Optimistisk. Det gikk bra, ikke mer å snakke om.

Det skulle vise seg at det var mer å snakke om.

Senere på kvelden, da jeg hadde rigget meg til med Kims og kongelig bryllup, begynte det å skje ting med foten. Det som begynte med en nesten umerkelig dunking utviklet seg i løpet av kort tid til et smertehelvete på jord (iallefall føltes det slik akkurat da). Jeg bestemte meg for å gå på et annet rom, slik at jeg ikke skulle plage de andre med klaging. Men, da jeg lå på sengen, ensom og alene, syntes jeg plutselig at smertene ble uutholdelige. Jeg begynte å huffe og stønne, såpass høyt, at noen måtte jo høre meg. Først kom min søster, og hun lurte selvfølgelig på hva det var.
"Næi, det e ingenting. Har bare litt ondt i fotn. Men det går sekkert over snart"
Så kom min far, og så spørrende på meg.
"Det går bra sjø, har bare ondt i fotn. Kanskje æ har strækt nå. Men det går over snart"
Det var da min elskede mann kom inn at konstruktiv-optimist-realisten i meg sviktet totalt.
"Faan, æ har så sinnsyyyykt ondt i fotn asså. Det e helt jævli, æ klare jo itj å gå på dein eiller nå"
Han nærmet seg forsiktig fotn, for å ta den nærmere i øyensyn. I et ørlite sekund rørte han ved den. Og det er da det tar av.
"Hærreguuud, du må itj ta borti dein. Auuauu, ååååh det e såååå ondt. Æ har aldri hatt så ondt i heile mett liv. En fødsel e ingenting i forhoild" Og så kom tårene.

Min mann ble naturlig nok bekymret over en slik atferd og tenkte selvsagt at det måtte være noe søkkanes gæli. Men jeg vet ikke helt om det forsvarer kommentaren hans:
"Men, Beate, vi må no ring lægen når du har så ondt. Det kain jo værra blodpropp!!!"
Blodpropp? Hva var det for en ting å si? "Ja, blodpropp gir sånne plutselie smerta." Det var da jeg kjente at min rasjonelle tankegang begynte å bli farget av noen mindre rasjonelle innspill. Ja, for tenk om det faktisk var blodpropp da? Så ikke foten litt blå ut? Og hva om proppen løsnet og tok veien videre til viktigere organ som hjerte og lunger? Ja det skulle tatt seg ut, knapt 30 år og dødsyk av blodpropp. Heldigvis er vi nå skapt slik at vi som regel overvinner slike tanker. Så jeg gjorde et tappert for søk med å erstatte de med mindre krisemaksimerende alternativ. Det var jo helt sikkert bare en forstuing, ingenting å være bekymret for. Forstuinger kan gjøre fryktelig vondt de og.

Men det skjedde noe da smertene tiltok og min mann slang ordet blodpropp ut i rommet. Til slutt var det så ille at jeg så meg nødt til å ringe legevakten. Han var dansk. Og skjønte ikke norsk. Det i seg selv er irriterende, men når jeg samtidig har jækla vondt, så var det helt uakseptabelt tydeligvis. Ikke ville han sette meg opp på time heller. Han foreslo at jeg gikk til naboen for å fa tak i paracet og se det an til i morgen. Det skulle jeg såvisst ikke. Idiot.

Hvis ikke legevakten i vikna kunne ta i mot meg, så var det alltids en annen. Og den lå til og med på et sykehus. Så da bar det i bilen og 1,5t kjøretur stod for tur. 1,5 time i bil er jo ingen problem i utgangspunktet, men det ble et sabla stort problem nå. For hvor skulle jeg liksom sitte med foten som var så forferdelig vond? Etter mye om og men, 5 min etter at vi hadde begynt å kjøre, ble barnesetene tatt ut (og det tok jo litt tid, samt at min mann ble tydelig irritert), og jeg havnet i bakstet med bena i forsetet. Himmel.
Og hav for en vei. Det var cirka tusenmillioner homper, og for hver homp hylte jeg ut eder og galle. Stakkars ektemann. Tipper kjøreturen føltes ut som en evighet,

Da vi kom til legevakten ble jeg henvist til røntgen, for denne foten var skadet. Ingen tvil. Pasienten hadde jo så store smerter. Først en runde på ankelen. Hmm, ingen brudd. Kan det være lenger ned? Ny runde med røntgen, Hmm, ingen brudd der heller. "Ja, det e vanskelig å se någe her altså. Men eg vettkje, eg e jo ingen røntgenlege då, så eg må få en aen lege til å se på bildane på mandag. Du e jo ikkje så hoven, så eg trur ikkje du har tråkka øve eller forstua den, men det kan jo ver". Hva var det denne søte turnuslegedama sa? Ingen brudd og neppe overtråkk og tvilsomt forstuing? Fy fader, det gikk ikke an? Hun hadde jo ikke peiling. Hun var jo ikke ferdig utdanna engang. Hva visste vel hun. Det kunne jo faktisk være blodpropp.

Som plaster på såret fikk jeg en miks av voltaren og paracet, og med råd om å holde foten i ro og se det an noen dager. Samt et par krykker. For det kunne være brudd uten at det var så lett å se på røntgenbildene og det kunne jo være overtråkk uten at jeg var spesielt hoven. Men blodpropp var det neppe.