mandag 7. mai 2012

En hjemmesnekret gofot-teori.

Hvem har vel ikke drømt seg bort ,når stresset har kokt rundt ørene på en på jobb, og tenkt at det sikkert hadde vært godt med noen dager hjemme. Jeg er sikker på at de fleste av oss har tenkt, i slitne øyeblikk, at det hadde nå gjort seg med en aldri så liten influensa, eller hva med et aldri så lite benbrudd? Bare det å kunne slå av vekkerklokka, snu seg rundt og sove videre, til langt på dag, kan virke som en stor fristelse. Tenk å kunne spise frokost klokka 12, lese bøker, drikke kaffe og bare sløve! Sluppet alt maset og alle pliktene på jobben. Så fint det må være å bare surre rundt hjemme, loffe rundt i joggebukse, se på Dr.Phil, sitte litt ute på verandaen når solen steker, kanskje ordne en god middag fra bunnen av med bare ferske råvarer til familien kommer hjem, ha tid til å sette bilder inn i album fra de siste fem årene, rydde vekk vinterklær, ordne i skuffer og skap, ja strengt tatt ha tid til å gjøre alt du ikke får tid til på grunn av alt det andre du skulle gjort.Ja, nå har det seg slik at jeg faktisk er trukket ut som den heldige vinneren av et 6-ukers opphold i mitt lune hjem. Og, på en måte hadde jeg gledet meg litt, for DET er jo faktisk godt å sove så lenge man vil og drikke kaffe mens man koser seg med en god bok...DET er jo faktisk godt med en timeout fra karusellen man mer eller mindre frivillg har kastet seg med. DET er ingen overdrivelse å si at gleden over et mer eller mindre ufrivillig hjemmeopphold er kortvarig.
Ettersom oppholdet var planlagt, utsyrte jeg hjemmet mitt med bøker, blader og sjokolade...masse sjokolade.  Jeg måtte bare en tur å sykehuset for å meisle og sage i noe bein, før jeg lykkelig og tilfreds kunne synke inn i min egen lille dvale med slaraffenliv. Vel, det første døgnet hjemme er sikkert ikke så mye å greie ut om, da gikk vel det meste i paralginrus. Og så, ja så skulle jeg virkelig kose meg noe inni granskauen med litt etterlengtet fri fra tjas og mas. Men, hva er det med dette gresset egentlig, hvorfor har det seg sånn at vi stadig tenker at det er grønnere på den berømte andre siden? Når man er på jobb så lengter man ofte etter fri, men, når man plutselig får 6 uker servert rett i fanget, ja da lengter man overraskende fort tilbake til jobb. Okei, de første dagene var virkelig gode, fine og kjærkomne. Men nå, etter tre uker i min vakre hjørnesofa holder jeg rett og slett på å bli litt sånn smårar. Det er begrenset hvor lenge man kan holde på å innbille seg at Dr.Phil er en smart kar og det er begrenset hvor mange døgn det er deilig å ligge med foten høyt. Hadde det enda vært med begge bena...Dessuten skal du være rimelig einstøing hvis du klarer å underholde deg selv i eget selskap på dagesvis.
Det jeg heller ikke hadde forberedt meg på, var hvordan dagene kom til å se ut med bare en funksjonell fot. For eksempel forstod jeg ikke helt hvordan det skulle bli å ta med noe fra A til Å. Det er jo søren meg mye lettere sagt enn gjort. Bare det å få med seg et blad. Jeg er sikker på at tennene holder på å  løsne ved roten, alle som en,  for jeg har drevet og bært alt mulig med munnen, som en annen hund. Faktisk, så er det et lite studie i seg selv å utforske hvor mye du faktisk klarer å stappe inn i kjeften etterhvert som du blir bedre vant. Jeg har en imponerende liste over ting jeg har fraktet med meg på dette hundeviset. Høydaren er full kaffekanne, det er ikke enkelt skal jeg si dere. Problemet er bare at den lekker, så gulvet er full av kaffeflekker etter en hjemme-alene-dag. Jeg har og lært meg en metode med å bære for eksempel en PC ved å klemme den mellom haken og brystet.

Når man har brudd i en fot, får man som kjent med seg krykker. Disse er ment å være til hjelp og avlastning i en vanskelig situasjon. Ja. de hersens krykkene! Som bare er i veien, men som samtidig er helt uunværlige.Trevgulvet er allerde fullt av merker etter alle gangene de har deiset i gulvet. De er og potensielle drapsfeller. De blir nemlig svært glatte under når du har valset ute i regnet. Til opplysning bør man ikke valse rett på flisgulvet etter en slik utetur, det ender fort i katastrofe. Krykkene har dessuten falt en rekke ganger på mine barn, på min katt og jeg har uheldigvis krykket på min mann. Sistnevnte er den av ofrene som selvsagt ble surest og som fikk mest vondt, men det er jo en helt annen historie. Det mest irriterende er imidlertid når det skal lages mat. Det tar utrolig lang tid når du skal hoppe rundt. Og det er jo bare helt sikkert at det meste faller i gulvet, så du må styre på for å få det opp igjen. Og hvor er krykkene da? Jo, da har de faen meg falt bortetter gulvet, slik at du førs må bale på for å få tak i de før du kan skrape opp brødskiva med leverpostei og majones fra gulvet. Jeg vurderte en stund å droppe mat og bare spise potetgull og sjokolade, da dette ikke krever annet av meg enn å åpne posen.
Det er rart med oss kvinner, vi vil jo så gjerne være sterke og selvstendige. Og jeg hadde ærlig talt tenkt om meg selv at jeg også kommer inn under denne kategorien. Men, det skjedde noe med meg da jeg fikk utlevert et par krykker...Hvor var liksom all foråelsen, omtanken og omsorgen? Til min manns forsvar skal det sies at han er trippelarbeidende for tiden, og skjeggveksten har nådd nye rekorder. Men, MEN. Han må da kunne lese tankene mine, når jeg har en operert fot!? Hvorfor skjønner han ikke at jeg vil ha te når jeg ber om knekkebrød? Og hvorfor lukker han ikke skapdørene når han vet at det irriterer vettet av meg? Eller at jeg ikke vil ha blondetruse på en mandag, men sloggi. Herregud ass. Det er fryktelig anstrengende for meg å gå ned trappen igjen når jeg først har kommet opp, og det er da vel ikke så vanskelig å hente et antrekk til meg???Det verste av alt er at han ikke fikk med seg at jeg trengte en pute til i natt. Ok, ja, han sov, men burde han ikke anstrengt seg litt for å våkne av og til for å sjekke at jeg ligger komfortabelt? Jeg bare spør! (Selvsagt skjønner jeg at dette er urimelig av meg, og heldigvis (for min mann blant annet) er jeg ikke helt blottet for empati.)
Jeg må innrømme at jeg av og til har lurt på hvordan folk som er hjemme får tiden til å gå. Det føler jeg at jeg har fått svar på nå. Det er nemlig ingen problem å fylle dagene. Jeg har ikke gjort det som hadde vært fornuftg, blant annet å sette bildene inn i fotoalbumet. Nei. Men jeg har for eksempel store ting i sving på facebook, jeg er utrolig oppdatert på hva folk har til middag og hvor mye de har kost seg i helga. Jeg har dessuten en egen økt der jeg sjekker de faste nettbutikkene mine. Seriøst, det holder å sitte i sofaen for å bidra til at kapitalismen ikke kollapser. Pengene må røre på seg, ikke sant, ellers så går jo hele verdenssamfunnet til hell. Så du kan si at jeg er rimelig samfunnsengasjert for tiden. Mitt siste stor bidrag må være da jeg fant en fullisolert vinterhage som hadde passet så fint på huset vårt. Ja, så nå blir ikke min mann bare trippelarbeidene framover, han blir firpelarbeidene. Jeg er og blitt rimelig god på interiør, barneoppdragelse og økonomi. Homsepatruljen, Supernanny, luksusfellen og jeg har blitt gode buddies. Man opplever også noen ganske så flotte, nære og rørende øyeblikk når man er hjemme alene og har så mye tid å ta av. I dag fikk jeg blant annet en så gripende start på dagen da jeg ble kjent med en kvinne som hadde brutt med sin ultraortodokse ektemannn. Hun følte seg som en slave og fanget i en sekt. En annen mann, som hadde brutt ut av dette ultraortodokse samfunnet, ble redningen. Og nå står de sammen i kampen mot sektmiljøet. Ja, jeg må bare si at jeg er glad for at jeg er operert i foten, hvis ikke hadde jeg jo aldri fått oppleve dette sammen med Dr.Phil.

onsdag 30. november 2011

Den norske samvittighet

Ettersom vi er midt i feteste julebordsesongen, er det vel ikke noe som er mer passende enn å snakke litt om samvittighet. Det ligger nemlig i menneskets natur å dynge seg i dårlig samvittighet, når man egentlig skal nyte noe. Nytelse er lik dårlig samvittighet. Sånn er det med den saken. Samvittigheten kan ha en fremtredende eller mindre fremtredende stemme i et menneskesinn, men en stemme, det har den stort sett alltid. Det som er så synd, er at mennesker med en svært framtredende dårlig samvittighet, gjerne vil påføre alle andre mennesker rundt seg den samme følelsen. Av og til lykkes de faktisk i en så stor grad at det blir som en farsott, en epidemi, ja en pest om du vil.

Røykere må jo være prakteksempelet på folk som har blitt påført uhorvelig mengder med skam og dårlig samvittighet. Noen mennesker har, i mangel av andre fritidsinteresser satt seg i fore å forfølge disse stakkarene, som egentlig ikke har gjort annet galt enn at de som 15 åring kanskje stod gjemt bak et hushjørne sammen med sine pøbelvenner og dro inn nikotinen til far med brask og bram. Lite skjønte vel de at dette var starten på avhengighetskarusellen. Lite skjønte vel de, at de skulle forfølges med fete advarsler om død og fordervelse hver gang de ser på røykpakken. I 2011 må jo røykere snike seg ut og vekk fra all offentlighet for å få seg en aldri så liten blås, og dynke seg i mentol og parfyme slik at ingen skal kunne snuse seg frem til synderen. For du kan jo banne på at hvis noen oppdager at du røyker, så kommer de anklagende blikkene, det kritiske spørsmålet om du har tenkt å slutte, det medfølende nikket når du forteller at du ikke klarer, eller rett og slett ikke har lyst. Og for ikke å snakke om alle debattene, diskusjonene om hvor utrolig svikefullt og ondskapsfullt det er å røyke med andre, ufrivillige ofre er i nærheten. Og skulle du nå røyke med barna dine tilstede, er det barnevernet neste. Men det verste du kan gjøre, er nok å henge ut av bilvinduet for å suge til deg sårt tiltrengt nikotin med barna i baksetet, det er jo både trafikkfarlig og barnemishandling på samme tid.

Og, apropos trafikkfarlig. Da jeg vokste opp var det helt naturlig å presse sammen en familie på seks i en Volvo 240, der man ble yr av lykke hvis man fikk sitte i sakkosekken i bagasjerommet. Man lå gjerne i gulvet hvis man ble trøtt, eller fikk sitte i fanget til mor i framsetet hvis man ble bilsyk. Bilsyk er det jo kanskje ikke rart man ble med tanke på at man satt i en sakkosekk, i feil kjøreretning, og leste Donald med fanget fullt av godteri. Det var heller ingen umulighet at man la den nyfødte i en eske i hattehylla bak i bilen. Hadde dette skjedd i 2011 hadde det selvsagt blitt forsidemat til VG, etterfulgt muligens av både anmeldelser og rettssak. Nå er det viktig med riktige barneseter, og det er detaljerte oppskrifter på hvordan de skal monteres, festes, snus og vendes. Her snakker vi om utallige størrelser og kategorier, og du rekker nesten ikke montere ett før du må røske det ut og erstatte det fordi barnet ditt har blitt ett kilo tyngre. Dessuten er det jo viktig å lese tester før du kjøper både bil og barnesetet, men vær ikke trygg, for et halvår senere har kanskje både bilen og barnesetet fått stryk. Og tenk om du har vært en kronidiot og kjøpt et barnesete som får karakteren tre, tenk på hvor dårlig samvittighet du får hver gang du plasserer din øyensten i dødsfellen. Nei, takke meg til, da må du nok løpe til butikken og punge ut nye 4000 kroner for et nytt, med terningkast 6.

Noe du selvsagt ikke gjør, er å kjøre bil når du har drukket alkohol. Her er det jo fint om samvittigheten taler i store bokstaver. Men, hva er dette med disse rådene om hva slags alkohol du kan drikke som ikke gir så mange kalorier??? Her skal du på en real fest, og så er du pinadø nødt til å velge tørr hvitvin fordi at den inneholder minst kalorier. Ja, hvis du absolutt MÅ drikke da, du burde vels strengt tatt holde deg til vann. Men, er du så skamløs at du allikevel skal innta alkohol, så for all del hold deg unna sprit, den har absurd mange kalorier i seg, og du blir feit nesten i løpet av den andre tequilashotten. Øl er og veldig uheldig, da dette kan føre til litt oppblåst mage, ja, etter tre glass øl risikerer du å se høygravid ut, minst. Dessuten fører visst alkoholen til at du får matlyst. Gud forby. Matlyst! Har du matlyst holder det å se i bladhyllene på narvesen eller følge samtalen i pausen på jobb for å skjønne at her er du ute å kjøre. Du skal helst ikke ha lyst på noe som er godt i det hele tatt, og det er utrolig mange rundt deg som har blitt eksperter på å overføre sin dårlige samvittighet over på deg. Ta ribba dere skal spise på julaften f.eks, å spise den tilsvarer ti ekstra år i helvete, minst, Det er jo verre enn drap. Og for ikke å snakke om pinnekjøttet som det renner fett av.

Men dere skjønner, det er en smart jævel, som nok etter all sansynlighet eeeelsker ribbe og alskens fett, som har tatt tak i sin dårlige samvittighet og funnet en helt ny og genial diett. Fettdietten, eller, mer politisk korrekt, lavkarbodietten. Du kan faen meg spise så mye smør, ost, fett og proteiner du bare vil, så lenge du ikke spiser KARBOHYDRATER, eller karbs som kjentfolket kaller det. Denne geniale personen trenger ingen presentasjon, for det virker som alle har blitt eksperter på lavkarbo. Plutselig er det synd og skam og FY med store blokkbokstaver å ta seg ei helt vanlig og ordinær brødskive. Eller, enda verre, å ta seg en potet. Er du på styr, spiser du poteter, jeg tror du må være gal. Tenk på så lite energi du får, og tenk på så feit du blir. Nei, du må steke deg 500 gram bacon, drikke fløte og spise 10 egg. DA blir du tynn da, DA får du energi da og DA blir du bra lykkelig da. Og så får du så mye energi.

Noen fettelskere har altså klart å tvinge sin dårlige samvittighet over på oss som faktisk liker karbohydrater, for oss som faktisk synes at det er helt naturlig å spise potet til middag eller gi barna brødskive til frokost. Jeg inrømmer det gjerne, jeg eeelsker karbohydrater! Men, nå skal vi liksom ikke spise dette lenger, uten at vi må gå med bøyd hode i offentligheten, uten at vi vrir oss i skam og dårlig samvittighet. For all del ikke forsyn deg med poteter i andres påsyn i alle fall, dette er noe du bør holde for deg selv. Samme hvor vi beveger og oppholder oss, stirrer lavkarbodietten som et ondt øye som følger med oss. Ha en riktig fin adventstid.

torsdag 8. september 2011

FANTASTISK

Fantastisk! Fantastisk...spør du meg så har det for lengst gått inflasjon i dette ordet. Spør du meg, så synes jeg det brukes i tide og utide, ja egentlig mest i utide. Fantastisk er jo et ord som beskriver noe ganske så utrolig, men er du jevnlig pålogget facebook for eksempel er du i jevnlig kontakt med ordet. Ja, jeg vil påstå at fantastisk må ligge helt i toppen av hyppighet/forekomst i statusfeltet til facebookbrukere. Det er fantastiske søndagsmiddager, det er fantastisk med rødvin, det er fantastisk høstvær, det er fantastisk kjæreste, fantastiske barn, fantastisk med helg, det er fantastisk med kaffe, ja det er til og med fantastisk å trene og vaske hus. Det neste blir vel at det er fantastisk å gå ut med søpla.
Kanskje er det litt sånn surmaga oppgulp jeg serverer når jeg går til angrep på dette fantastiske, men ærlig talt, ingen skal komme her og fortelle meg at det er så jævla fantastisk å spise middag. Jo, det kan være veeeldig godt med biff, men fantastisk er det vel neppe? Det er faktisk litt dårlig gjort å misbruke ord på den måten, for det mister jo etterhvert sin verdi. Stakars fantastisk. Fantastisk burde vært forbeholdt beskrivelser av de helt spesielle opplevelsene. Jeg skjønner at det er fantastisk å stå på toppen av Kilimanjaro, men en tur på Falkhetta stiller vel neppe i samme liga? Jeg forstår at det er godt med kaffe, men fantastisk? Jeg forstår at det er fint å stå opp med barna på lørdag og ha en rolig morgen, men fantastisk blir det vel aldri å stå opp klokka 6?
Det er ikke bare i facebookens sosiale verden ordet florerer. Jeg har begynt å legge merke til at det dukker opp stadig vekk, i alle mulige samtalefora og samtaleemner. Mulig jeg har fått en viss hangup, men det brukes virkelig ofte. Her om dagen overhørte jeg en samtale i køa på mega, og da hadde faktisk Gilde fantastiske pølser. Tro det eller ei. Og det resulterte i at damen som fikk vite dette av sin gode venninne syntes at dette var helt fantastisk.
Andre ord jeg mener blir urettmessig behandlet for tiden er nydelig og koselig. Skal vi tro statusoppdateringene på facebook så er det utrolig mange folk som har det bare helt fantastisk nydelig og koselig hele tiden. Det virker nesten som om hele Norge holder på å kose seg i hjel med alle sine nydelige opplvelser. Spesielt er disse ordene mye brukt i forbindelse med baking, sjokolade og vin. Ja, og så må vi ikke glemme hvor koselig det er å se Idol. Eller hvor nydelig det er å ha jogget 1,3 mil i det koselige duskregnet. Men det mest koooooselige er nok nybakte bolller.
Hva er det som gjør at vi har slikt et behov for å rosemale absolutt alle typer opplevelser vi har? Hvorfor er det så viktig å fortelle verden at vi har det så fantastisk nydelig koselig? EN ting som er sikkert og visst, er at hvis du har kjærlighetssorg og hangover, så bør du styre unna facebook på søndags formiddag. Eller, hvis du synes at dagen din i dag er helt bedriten og på trynet, så bør du hoppe over facebook da også. Hvis du da ikke synes at det er fantastisk å lese om hvor fantastisk alle rundt deg har det.
Du, jeg glemte ett ord. Lavkarbo.

fredag 4. februar 2011

Elektrokongen

De fleste kan vil si seg enig at det er en viss forskjell på kvinne og mann, hun og han, venus og mars. Det det imidlertid kan råde uenighet om er hvor store forskjellene er og ikke minst årsakene til dem. Arv og miljø, evolusjonsteori, østrogen og testosteron, forventniger og krav, normer og regler, kultur og religion blablabla. Det er noen år siden jeg var biologistudent på NTNU, så jeg skal ikke prøve meg på noen utgreiing av biologiske årsaker, dessuten er det nesten like lenge siden jeg var sosiologistudent, så jeg dropper å se på de sosiologiske også. Det er ikke mitt bord rett og slett. Det som jeg føler jeg kan peke på, er forskjellene, og da snakker jeg selvsagt ut fra egen erfaring.

Min erfaring er at kvinner og menn faktisk stammer fra to ulike planeter, ja av og til føler jeg de stammer fra to ulike solsystem. Dette trenger ikke nødvendigvis være negativt eller noe stort problem, det kommer helt an på stjernekikkerten som ser det. Problemet oppstår når to planeter beveger seg inn i en felles sfære, der man er nødt til å opptre på en slik måte at begge kan sameksistere uten de store kollisjonene. Jo mindre sfæren er, jo vanskeligere blir det å unngå kollisjoner, spesielt hvis begge planetene gjerne vil regjere i akkurat samme område. Men det er jo ikke alltid mulig. To planeter kan ikke alltid får det som de vil samtidig, en må vike. Og min oppfatning er at det bør være mars.

Mars er jo en kriger, så det er ingen selvfølge at han viker. Nei, det er det såvisst ikke. I tillegg til at mars er en kriger med muskler, er han spesielt opptatt av fire emner: Sport, sex, bil og elektronikk. For min del kan du iallefall kullkaste tre av fire alternativ. Det som er spesielt i dagens samfunn, er at du faktisk kan dyrke alle fire emner i en ganske så liten sfære. Det er den sfæren som på godt norsk kalles stuen. Stuen er en sfære som både mars og venus liker å oppholde seg i, og det sier seg selv at det er en absolutt fordel om planetene har en felles forståelse for hva man kan gjøre når man oppholder seg der. Spørsmålet er bare hvor lett det i realiteten er når venus er spesielt opptatt av tre helt andre ting, i tillegg til den fjerde som er felles med mars. Venus liker nemlig bøker, interiør og de dype samtalene. Ja, og vin da.

Når min mann og jeg oppholder oss i stuen, så sameksisterer vi for det meste helt fint. Vi kan jo alltids dykke ned i vår felles interesse. Det er når vi beveger oss inne på en av våre tre egeninteresser at kollisjonene står i fare for å bli en realitet. Fotball på tv harmonerer sjelden bra med "la oss snakke sammen". Når min mann ser fotball, er nok min eneste sjanse til å bli sett og hørt, å spille meg inn på herrelandslaget og skåre det avgjørende målet mot Brasil. Når min mann surfer på nettet etter drømmebilen, er nok min eneste sjanse for å oppnå kontakt å komme susende i en splitter ny BMW 530 eller BMW X6 (ikke spør meg hvordan de ser ut). '

Nå lurer du sikkert fælt på hva vår felles interesse er, men jeg kan berolige deg med at det ihvertfall ikke er elektronikk. Elektronikk er for meg bare et nødvendig onde. Men for mars har jeg en følelse av at det er like viktig som både mat og drikke, ingen elektronikk - ingen liv. Nå skal det sies at min mann er av det moderate slaget, han er ingen elektrokonge, ei eller en håpløs nerd som leser elktromagasin opp og i mente. MEN, han er en skapelektrokonge. Han liker å poengtere at han ikke er spesielt opptatt av elektronikk, at det liksom ikke er så nøye for ham. En stund var jeg faktisk tilbøyelig til å tro ham, ettersom vi fram til år 2011 har hatt en god, gammeldags antikvitet av en tv stående på hedersplassen i stua. Faktisk, og det er helt sant, var det jeg som dro inn det mest oppdaterte mediautsyret inn i forholdet vårt. Men den gang da, det er nå det gjelder ikke sant.

Og nå, i skrivende stund, råder det alt annet en fredfylt sameksistens i vår sfære. Det er nemlig en konstant gnisning mellom to planeter grunnet en bakenforliggende vulkan som når som helst kan våkne. Kimen til konflikten? Interiør versus elektronikk. Hva skal man bruke pengene på? Ny sofa eller ny TV? I mitt hode var det i utgangspunktet ikke enten eller, jeg var så naiv å tro at det var mulig å presse inn alt på sparebudsjettet. Men det var jo sevlsagt før jeg sendte min mann av gårde, alene, med frie tøyler til å invistere i ny Tv.

Vi var skjønt enige om at det var en god ide at jeg tok med barna i bassenget, mens han dro for å kjøpe TVn som vi hadde blitt ENIGE om å kjøpe. Fornøyd og i et usedvanlig godt humør plukket han oss opp og begynte straks å fortelle om TV-kjøpet. "Men, du har jo itj kjøpt dein TVn vi snakka om???". "Jamen du da, dein e jo itj i nærhetn av å ha aill funksjonan som dein her. Dessuten så kan vi ..blablablablablablablabla...med dein her. Å dein va jo på SALG!!!". I først runde vek venus unna, godtok og aksepterte. Venus begynte ganske raskt å ane at det var mer, ettersom TVn tok usedvanlig stor plass. "Ja, dein e kanskje litt stør einn det vi snakka om, men du kjæm te å takk mæ, berre veint". Jo takk som byr sier jeg, nå må vi bygge på veggen om vi skal få plass til noe større.

"Men, ka e det i eska her da?". "Nei, det e jo Blu - ray det Beate, vi må jo ha ny blu-ray. DVDn e jo heilt ubrukeli. ...Jaja, det va dein dyrastn, men du får det du betale for." I mitt stille sinn så jeg hjørnesofaen bli til en toseter og kjente at magmaen i vulkanen begynte å røre på seg. Og det må nok være den varme magmaen som forklarer mitt neste trekk, da min mann i en overbevisende monolog snakket om viktigheten av å ha et skikkelig hjemmekinoanlegg, og om det utrolig, fantastiske supertilbudet som han kom over da han kjøpte TVn. "OK, så ta visakortet mett da, vess det e så nøye." Det er ikke ofte man er forunt å se en slik pur lykke og ekte glede i en voksen mann, slik man kan se i barn når de åpner julegavene på julaften. Men det så jeg da, og det varmet selvsagt, og fikk meg slett ikke til å reflektere over hva jeg nettopp hadde gjort. Det jeg nettopp hadde gjort var å legge alt til rette for et framtidig vulkanutbrudd. Samtidig som jeg satte dobbeltstrek over sofakjøpet.

Vel hjemme og etter noen uker med disse nye elementene i sfæren, ble magmaen forvandlet til et gedigent lavautbrudd da min mann kom hjem med en pakke fra Canal Digital. Opp pakket han en splitter ny tuner, til en pris som nærmest ga meg hjerteflimmer. Og det til tross for at vår gamle tuner slettes ikke var gammel i det hele tatt!!! Og det rett før sesongavslutningen til Greys Anatomi. Jeg er sivilisert, jeg har oppdragelse og jeg har selvkontroll. Men når min mann begynte å instille en ny tuner, som etter min mening var et helt absurd unødvendig innkjøp, bare minutter før Greys ble jeg en anelse hissig. Og når han da i tillegg plages og endte med å vrangstille hele skiten, samtidig som han bannet og svor, ble jeg rett og slett forbannet.

Sfæren var definitivt ikke stor nok til oss begge lenger, vulkanutbruddet og kollisjonen var uunngåelig. Venus og mars måtte ha hvert sitt solsystem. Mars ble værende i elektronikksfæren, mens venus rømte til en annen venus og fikk iallefall med seg det viktigste av sesongens siste Greys.

Og hva skal man så gjøre for å sikre at vår fjerde, felles interesse vedvarer? En dildo med mange elektroniske funksjoner i vårens trendfarge kanskje?

lørdag 29. januar 2011

En førjulshistorie

Nå, når jeg har fått det på avstand, kan jeg med en viss balanse mimre over desember. Ja, og da mener jeg HELE desember. Folk flest er nok ferdige med desember og ser framover mot våren og lysere tider. Men jeg, jeg må se bakover, slik at jeg får bearbeidet denne traumatiske måneden en gang for alle. Jeg må få det ut.

Alle husmødre som forsøker å følge sine formødres fotspor hva tradisjoner angår, vet at desember er høygir. Man agerer som nevrotiske og hysteriske zombier og forsøker å berge verden ved å gjøre tusen ting som resten av året er ganske uvesentlig, men som plutselig blir på liv og død. Jeg nevner:
Rundvask. Rundvask er visst helt nødvendig for at det skal bli jul. Resten av året holder det å raide over huset i ny og ne med for å ta det grøvste. Men til jul skal det skures i hver eneste krik og krok. Selv ikke boden slipper unna. Det skal skinne slik julestjernen lyser opp himmelen.

Baking. Det holder ikke med en ussel eplekake eller en tarvelig sjokoladekake, som faktisk alle liker. Neineineineinei! Her skal det bakes sju sorter av typen småkaker som egentlig bare oldemor liker. Bokser og skap skal fylles til randen av kaker som man pliktskyldigst tromper ned i fordøyelsen. Gjerne er man så høflige når man er på besøk at alle sortene smakes på, for så og trompes ned i en stadig fullere magesekk. Og, selv om man egentlig ikke spiser småkaker, MÅ man jo ha de i huset i tilfelle julebesøk.

Julegaver. Selv om alle ser ut til å ha alt og vel så det, innebærer førjulstiden julegaveshopping. I folketrengsel og kaos prøver man å få hode og kropp til å fungere såpass at man klarer å presse fram noen brukbare ideer til gaver. Ofte ender det med panikkjøp i siste liten, og gavebudsjettet er sprengt for lengst.

Mat. Mat. Når det er jul forandrer tydeligvis handlemønsteret seg totalt. På Mega 22.desember kan det se ut til at de fleste handler for å klare seg gjennom en ventende sultkatastrofe med varighet opptil et halvt år. Plutselig er det ikke nok med en handlevogn - man må ha minst to- selv om butikkene bare er stengt i tre - fire dager. Tusenlappene flyr gjennom butikken mens kjøleskap, frysere og matboder holder på å eksplodere.

Pynting. Hvis og når man har kommet seg gjennom foregående etapper er det på tide med pynting. VM i dårlig smak trer seg frem i oss alle og nisser i alle fasonger slepes ned fra kvisten. Grantreet og ca. 20 000 småkryp får hedersplassen i stua, og dekoreres med kuler, glitter, lys og stasj som får hjemmet til å minne om Las Vegas. Er du av den lys-fetisje typen kaster du gjerne noen tusen lys på huset, treet og verandaen din også. Og helst skal de blinke. Blinke, blinke, blinke. Selv den største interiørsnobben gir etter for hysteriet.

Slik fortonet nok desmber seg for en del av den norske befolkning også i 2011. Men for meg tok desember en litt annen vending. Nøyaktig klokka 20.18 den 5.desember sto jeg i gangen og lempet inn esker fra IKEA etter en vellykket tur i Trondheim. Da ble jeg rammet av en forferdelig hodepine. Svetten begynte å renne selv om jeg storfrøs. Ingen tvil om hva som slo ned i meg; INFLUENSA. Jaja, tenkte jeg, her er det bare å komme seg i seng og bli der et par - tre dager. Jeg gjentar: et par - tre dager. Hmm.

Det skulle vise seg at et par - tre dager ble til en 5 - 6 uker. Heldigvis forsto jeg ikke det den 5.desmeber. Jeg hadde jo to tentamensbunker liggende på vent og sånn ca. 120 vurderinger å skrive. Og selvsagt alle førjulsoppgavene jeg har listet opp...Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har følt meg så elendig, selv ikke den verste fyllesjuka kan måle seg med tilstanden. Fødslene mine blir bare barnematen i forhold. Med 39 - 40 i feber i 2 uker, sinnsyk hoste fra helvete i 4 uker, og null energi i 6 er nok det toppen i min sykdomshistorie. Og midt oppi denne onde influensaen lå jeg og fantaserte over alle arbeidsoppgavene som hopet seg opp og dannet en eviglang kø inn gjennom hodet mitt. Hvordan skulle dette egentlig gå??? Det ble garantert IKKE jul i år, det var nå helt sikkert.

Ungene ble for sikkerhetskyld også influensasyke oppi det hele. Det kunne sikkert vært underholdene TV, det å se en febersyk mor krabbe på kne i superundertøy og ullsokker for å hente stikkpiller og febermål til sine døtre, mens snørr og hoste blander seg i hverandre i en herlig guffe. Et vakkert syn? Neppe. Et artig syn? Javisst.

I startfasen av denne influensaperioden, tenkte jeg at det var lurt å oppsøke lege. Jeg var smart nok til å bestille drosje dit, selv om det er snakk om bare et par hundre meter, men dum nok til å ikke bestille retur. Diagnosen ble viruslungebetennelse, halleluja. Hjemveien ble en prøvelse og med skjelvende museskritt gjorde jeg mitt beste for å karre meg tilbake til hjemmet mitt og en ventende seng. Det var såvidt jeg klarte det og midtveis holdt jeg på å gi opp og bare legge meg oppi snøskavelen. 200 meter virket som en mil, minst.

En annen prøvelse var da jeg tvang gjennom at vi skulle pakke ut alle IKEA- eskene. I ren trass og stålvilje stod jeg med 39, 5 i feber og pakket ut deler til min mann som gjorde sitt beste for å montere garderobeskap, kommode, tv-benk og så videre. Selv om jeg var på nippet til å besvime av hosteanfall tvang jeg armer og ben til å samarbeide såpass at jeg kunne bidra til at de nye møblene ble riktig plassert. Lungebetennelse eller ikke, det er viktig med møblering.

Etter dager og uker i mørket så jeg lyset i den berømte tunellen. 21.desember begynte jeg å komme meg såpass at jeg orket å ta på meg noe annet enn utvasket ullundertøy. Jeg hadde fått matlysten og motet tilbake, kanskje var det et håp om å få ordnet til jul allikevel? Det var da lynet slo ned i sinnet mitt og fortvilelsen ramlet i fanget mitt. Vår altfor dyre bil (etter min standar) kapitulerte. Han orket ikke mer, nektet rett og slett å kjøre på anstendig vis. Og den var med ett helt ubrukelig. Hadde det vært opp til meg hadde jeg nok kranglet bilen bortover veiene for å få gjort alle disse obligatoriske førjulsoppgavene, men mannen min, som er forelsket i bilen vår, ga meg klar og TYDELIG beskjed om å la bilen stå. Jeg skal ikke prøve å beskrive tankene som tok over i hodet mitt da kranbilen dro bilen med seg til Steinkjer, for at den skulle bli stående der helt til nyttårshelgen. Der sto jeg da, dårlig, uten bil med tusen gjøremål på vent. Snakk om salig førjulstid. Daah, neppe. Nevrose? Tja. Psykose? Kanskje. Sur kjerring? Utvilsomt.

Vel, til tross for dårlige odds lærte jeg meg noe nyttig i disse dagene fram mot julaften. En lærdom jeg skal prøve å ta med meg til neste desember. Og det er at jeg trenger nøyaktig to dager for å få til den julen jeg tidligere har brukt en måned på. Det ble kanskje litt juksing og triksing, men det ble jul. Og det ble en flott jul.

Damer, det tar bare to dager! Sånn, nå er det sagt.

fredag 26. november 2010

Katt matt

Vi har fått katt. Ja, et sånt søtt, nusselig og elskverdig vesen, som tilfører tilværelsen glede og fornøyelse. Det er et sånt garnnøste vet du, ett nydelig, grått garnnøste.

Argumentasjonen for å anskaffe oss et sånt garnnøste, var følgende: det er jo så hyggelig for barna. De kommer nok til å utvikle en høy grad av sosial kompetanse i og med at et kjæledyr innebærer både omsorg og ansvar. Deres empatiske evner vil helt sikkert bli enda mer empatiske. De vil kunne ta garnnøstes ståsted og se når det er sultent, trøtt eller har behov for kos og stell. Og, ja, vi voksne vil sikkert ha glede av det vi og, hyggelig med litt ekstra selskap.

Det er utrolig hvilke luftslott man kan klare å bygge, og hvor fort det lar seg bryte ned. Ikke ett stygt ord om vårt lille garnnøste, det er faktisk usedvanlig nuskete. Men, også usedvanlig selskapsykt. Og hun har lagt sin elsk på meg, ikke barna som jeg hadde håpet, men meg. Meg, meg, meg. Hvorhen i huset jeg måtte befinne meg, så er hun der. Setter jeg inn kopper i oppvaskmaskinen, er hun plutselig langt inne der ett sted og velter kopper og kar, lager jeg middag hopper hun på benken i det uendelige, til min enorme frustrasjon. Takket være min selvkontroll og mine moderlige og omtenksomme gener setter jeg ikke på oppvaskmaskinen mens hun er der inne og ei heller kyler jeg nøstet i gulvet med full kraft etter at hun har snust på maten fjorten ganger. Men løfter henne ut/ned gang på gang på gang på gang. Måltidene har i dette huset, etter kattens ankomst, vært intet mindre enn ukontrollert kaos. Barna er mye mer opptatt av katta enn av maten, katta er mye mer opptatt av maten enn av barna. Og min mann og jeg er mest opptatt av å ikke eksplodere. Våre døtre er mer i gulvet enn på stolen, de kisser på katta istedenfor å spise, de løper plutselig på stua for å se etter den med vannglasset i handa om munnen full av mat. Og katta, ja hun hopper opp på bordet, benken, stolen, skuldrene til barna, alt ettersom, i et desperat forsøk på å få en liten smak av dagens middag. Vi har etter hvert funnet ut at vi må stenge henne ute i gangen, mens vi spiser, men da sitter jo barna og syns synd på henne. Som er helt alene stakkar.


Kjøkkenet er ikke det eneste omådet som byr på utfordringer. Katta vår vil gjerne være tilstede når vi oppholder oss på badet. Gjerne angripe bena våre med klør og skarpe tenner når vi sitter på do, eller enda bedre, hoppe på dokanten og se ned i doet når vi sitter der. Hun synes det er veldig spennende når jeg kler på meg og finner hvert eneste klessplagg passende som bytte. Rett som det er henger det en stykk katt i buksebenet når jeg drar på meg buksa. Rett som det er sitter sokken fast i en stykk kattemunn, umulig å riste løs. Og apropos do. det er helt enormt hvor mye et lite garnnøste kan bæsje! Hun er jo for liten til å gå ut alene på do, så hun har sitt eget kattedo i gangen vår. Dette medfører selvsagt at en lite attraktiv jobb blir påført oss, nemlig å fjerne kattebæsjen fra kattedoet. Vi har en sånn snedig bæsjespade, som jeg kaller det, som er konstruert slik at bæsjen blir med og sanden blir igjen. bæsj inn - sand ut. Er det ikke herlig du, å balansere stinkende bæsj i bæsjespaden gjennom halve huset? Gjerne med et par barn hengende etter og som gjerne vil både se og lukte på bæsjen, og helst ta borti den.

Vårt nye familiemedlem er svært sosial av seg og vil gjerne være der det skjer. Når jeg ligger på sofaen er håret ustyrtelig morsomt å leke med, når jeg sitter med pc så er musepekeren så spennende at hun gjentatte ganger hoppper på skjermen. Dessuten er det artig og tråkke på tastaturet, ja det er i det hele tatt veldig behagelig å legge seg over hele pcen.Og leser jeg avisen kan du banne på at det kommer en ninjakatt flygende gjennom lufta - og gjennom avisen.

Disse små hverdagsutfordringene med vårt nye familiemedlem får meg til å tenke på den eneste, virkelig store krangelen jeg og min mann har hatt. Krangelens kime var en katt. Anskaffelse av en katt, som egentlig ingen av oss ville ha. Det begynte som en misforståelse og endte i en katastrofe.

Jeg skal ikke plage noen med detaljene i prosessen og forsøk på skyldfordeling. (Det er jo selvsagt mannen min sin feil, men det trenger jeg ikke utdype). Men kort oppsummert kan man si at det hele startet med at katten til min søsters svigerforeldre skulle gi bort kattunger. Spørsmålet kom, om ikke vi ville ha en, der min man flåsete svarer ja. Altså han var ironisk, ikke sant, han tulla bare, men det forsto jo ikke de. (Og det kan jeg godt forstå).

Etter noen uker spør min søster meg om vi gleder oss til å få hjem katten. "HÆ??? Hvilken katt?? Vi skal da vel ikke ha noen katt????" Sier jeg med et snev av panikk tytene ut i alle kropps - og annsiktsuttrykk. "Jamen, det tror jo de! Dere har jo sagt det, hvis ikke hadde de jo tatt livet av kattungen med en gang. Nå er den jo for stor til å bli avlivet." I løpet av denne setningen blir jeg kokende varm og svimmel, og tenker selvsagt at dette er Frode sin feil (og det var det jo.) Jeg tenker at jeg faen meg ikke skal ha noen katt med en liten baby i huset. Jeg gidder ihverfall ikke å ta meg av en hersens katt midt oppe i bleieskift og amming. Jeg tenker at hva i all verden skal vi med katt. Jeg konkluderer med at den katten der skal jammen meg min mann få ta seg av, dette rotet får han rydde opp i selv. Noe jeg da også viderebringer.

Min mann blir irritert og går i skyttergraven. (I ettertid, noen år senere, kan jeg jo gå med på at akkurat det kanskje er forståelig - da min reaksjon og atferd muligens var en smule dramatisk.) Jeg kommer med budskapet på en slik måte at en skulle tro han hadde drept noen. Men det stemte jo ikke, ihvertfall var katten fremdeles i livet og ventet på sine nye eiere. Jeg legger all skyld over på han og skisserer de neste 15 årene med katt i huset. Jeg utyber at de 15 årene med katt blir hans ansvar, jeg har aldeles ikke tenkt å gjøre noe som helst i forhold til den der dumme katta. Jeg kommenterer videre at jeg nok vet hvem som blir nødt til å ta seg av den der katta, da det jo er jeg som går hjemme i permisjon. Ja han er jo på jobb, så da slipper han jo billig unna....Jada, jeg er den første til å innrømme at jeg både var urimelig og sur. Men, husk, jeg utleverer ikke hans deltakelse i krangelen, sant, og det stiller jo meg i et ekstra dårlig lys. (For alt var jo egentlig hans feil.)

Til tross for min dramatiske reaksjon og høylytte demonstrasjoner kom nå katten til sitt nye hjem. Den fikk navnet Rolf. Rolf med ekstrem ADHD og sykelig sjalusi i sin personlighet. Den raserte huset jevnlig med sine krumspring og ville handlinger, og angrep både meg og babyen hver gang jeg ammet. Den veltet blomsterpotter til stadighet, knuste vaser og klorte opp det meste, og da inkludert mitt barn. Og det var jo da avskjedssøknaden ble levert, i det øyeblikket den markerer et kloremerke over hele mitt barns venstre kinn. Prøvetiden var over og ikke bestått. Det måtte bli meg eller katten og min mann fikk ta valget selv. Sur kjerring eller gal katt. Jeg tror neppe valget var enkelt, spesielt ikke med tanke den tilbakelagte perioden med daglig surmuling over en stakkars kattunge.

Rolf endte sine dager. Hans siste utflukt var i en pappeske i bagasjerommet til bilen vår. Rolf ble valgt bort (så derfor er det min mann sin feil at Rolf er død, det var jo han som tok valget..).

Noen ganger gjør man ting som man ikke er spesielt stolt over, eller som man angrer på. Slik er det med den saken. Noen ganger ser man at man burde reagert annerledels eller gjort ting på en annen måte. Rolf er en sten som er lagt i banken min med dårlig samvittighet. Jeg hadde egentlig ikke trodd om meg selv at jeg kunne bifalle et kattedrap på den måten. Jeg, som i min barndom, aldri tok livet av edderkopper engang, men bar de ut i friheten. Jeg, som stjal musa fra katten min og drev livreddende førstehjelp for å redde den fra den sikre død. Jeg, som jaget kakkerlakkene ut av feriehuset i Spania, istedenfor å gasse de i dødelig gift. Jommen skal jeg si tidene har forandret seg.

Og hva så med den nye katten vår da? Jo, hun nyter godene av min dårlige samvittighet til fulle.



fredag 8. oktober 2010

Og ammetåka varer helt til???

Jeg tør påstå at jeg er betraktelig dummere nå enn for 5 år siden, ihvertfall er jeg mindre oppdatert. Det er mulig jeg er hakket klokere, rausere, omsorgsfull og mer kjærlig. Men smartere, det er jeg ikke. Det er vel neppe særlig smart å annonsere min mangel av smartvare på blogg heller. Og hva skyldes så denne fordummingen? Denne prosessen som gradvis har skyggelagt store deler av min ellers så velfungerende hjerne? Jo, det er den såkalte ammetåka det.

Ammetåka er en tilstand som både kvinner og menn kan risikere å komme i befatning med, direkte eller indirekte. Det er en tilstand forårsaket av den store omveltningen det er å få en baby, bokstavelig talt, i fanget. Uttrykket kommer selvsagt av at mor gjerne ammer sin baby, men den rammer de aller fleste nybakte foreldre, amming eller ei. Det handler vel først og fremst om at du opplever å få ansvaret for et lite vesen som er fullstendig avhengig av deg, HELE tiden. Instinktet i deg skriker etter å beskytte og ta vare på den lille for alt i verden. Og da blir gjerne resten av verden ganske så ubetydelig og lite engasjerende. Det handler om å beskytte og ta vare på din lille engel, flomkatastrofen i Pakistan kan bare ryke og reise liksom.

Problemet er bare det, at når en faktor i livet ditt blir så altoppslukende, så må det nødvendigvis gå på bekostning av noe. Du klarer ikke holde like høy standard over hele linja (hvis du ikke er sånn superdame da, som baker brød med den ene hånda, samtidig som du lakkerer tånegler med den andre og visper krem til marsipankaka med munnen som du skal ta med på foreldremøtet mens du leser dagens næringsliv og gir beskjed til mannen din om å sette av kvelden til dampende seksuelt samkvem - med deg ja).

Jeg har for lengst innsett at jeg skal være glad om jeg kommer meg gjennom uka med et akseptabelt nivå på mine innsatsområder. Akseptabelt og innsatsområde er realativt og styrt ut fra standaren jeg setter underveis ut fra egen kapasitet og prioritering. For eksempel er det akseptabelt at barna har med for lite skifteklær i barnehagen den ene dagen, men fullstendig katastrofe den andre. Enkelte dager er ostesmørbrød et fullverdig middagsmåltid, mens det på andre dager hyler mislykket husmoremne mot meg. Jeg klare ikke holde like høy standard på alt, hele tiden. Det er greit, det er forståelig, jeg er jo tross alt småbarnsmor. Jeg var forberedt på dette, jeg var motivert for å senke kravene. Barna er jo tross alt viktigst ikke sant, du ofrer deg og husarbeidet for dem.

Det jeg slettes ikke var forberedt på, var fordummingen av egen hjerne. Jeg vil si at jeg i relativt stor grad tidligere har lyktes med å være oppdatert, informert og engasjert i samfunn, politikk, krig, fred, religion og sånt. Men det var før. Før den nye tidsregningen, tidsregningen som begynte for 4,5 år siden da puppene mine ble megastore og jeg skifte bleie 14 ganger i døgnet. (Puppene ble faktisk megastore altså, jeg husker jeg sto på sykehuset og så på dem i speilet og lurte på hvem i alle dager som hadde forvekslet sine med mine. Og det var ingen sjenanse å spore i mitt mildt sjokkerte ansikt der jeg stod og stirret på disse ukjente matstasjonene, mens sykepleiere og jordmødre svinset rundt meg. Jeg spekulerte fælt på hvordan jeg skulle få presset de i mine b-cuper, og regnet fort ut at jeg måtte ha AMMEBH. Hvordan fungerer egentli en ammebh, tenkte jeg, går ammingen av seg selv da?). Og kanskje det var her alt begynte, dette var starten på en gradvis erosjon av intellektet mitt.

Det som begynte med megapupper og ammebh, utviklet seg etterhvert til en tilstand i nettopp tåke. En stund dreide alt seg om brystspreng, ammeinnlegg av ull, bleieskift og analyse av babybæsj. Det var det på en måte, liksom, du vet, det var, ja ...det. Heldigvis er en slik tilstand forbigående, men hangoveren kan vare lengre enn du tror. Da hodet mitt endelig begynte å virke så smått igjen, ble det koblet til oprah og dr.phil på formiddagene, for det passet jo så godt til ammetiden min. Og, for de som har sett dr,phil, så vet dere sikkert hvor på smarthetskalaen 90 prosent av gjestene der befinner seg. Og det var mitt første møte med verden igjen, etter å ha gått i dvale med meloner en stund.

Det skal sies at jeg gjorde noen tapre forsøk på å lese en bok, pløye gjennom dagens aviser, følge med på nyhetene på tv, delta i meningsfylte diskusjoner med de rundt meg. Men det var bare det, at jeg stadig ble avbrutt i mine forsøk fordi at jeg jo måtte amme. Amme, amme, amme. Dessuten så var jeg på den tiden veldig bekymret for mitt barns øyeverk, mon tro om det var øyakatarr, eller om det var et symptom på en underliggende, livstruende sykdom. Og, hva bæsjen hennes angikk, så var det faktisk to dager. Ja, TOOOO dager, siden sist hun bæsjet. Noe annet som virkelig bekymret meg, var om puppene mine kom til å henge som to tomme skinnposer etter at all melken var brukt opp. Som du skjønner, så var det høyaktuelle og kompliserte saker som opptok meg, og da ble det jo selvsagt liten plass til andre uvesentligheter som krigføring i afghanistan og gryende finanskrise.

Jeg så jo tegnene, jeg skjønte på et vis hva som var i ferd med å skje. Men jeg klarte ikke ta tak, jeg maktet ikke å snu. Det var så lettvint å se på dr.phil og så tungvint å lese Tolstoj.

Og, for å være ærlig, så har jeg følelse av hangover fremdeles. Jeg har fått for vane å droppe bruksanvisninger, fordi jeg ikke gidder å bruke energien min på å lese det bittelille formatet med altfor innviklet forklaring. Jeg har begynt å unngå og spille TP, geni og andre brettspill som krever en viss tankevirksomhet. Før kunne jeg alle land og hovedstader i opptil flere verdensdeler, nå virker det som at ammedjevelen har stått med sleiv og rørt rundt i hjernen min slik at alle landene har blandet seg i et eneste kaos.

Går det an at hjernen kortslutter for så aldri bli helt seg selv igjen? Ikke vet jeg (nei, det vet jeg jo selvsagt ikke), men jeg registrerer at noe har skjedd. Noe kan kanskje erstattes med at andre sider av meg har fått mye gjødsel de siste årene. Indre kvaliteter har fått vokse, ja de nære ting har fått mye rom. Som for eksempel å trøste et utrøstelig barn som har ødelagt vingene på sommerfulgbarbien sin, eller lese "den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans." boka for 6. gang samme ettermiddag. Hva den boka angår, så har jeg faktisk lært noe da. Faktisk, så har jeg opplyst mitt eget hode med ny kunnskap etter å ha lest boken. Nå vet jeg nemlig hvordan bæsjen til dua, hesten, geita, kua, grisen, Hans-Henrik slakterhunden og den lille muldvarpen ser ut. Og det vet sikkert ikke du. Så det.