mandag 7. mai 2012

En hjemmesnekret gofot-teori.

Hvem har vel ikke drømt seg bort ,når stresset har kokt rundt ørene på en på jobb, og tenkt at det sikkert hadde vært godt med noen dager hjemme. Jeg er sikker på at de fleste av oss har tenkt, i slitne øyeblikk, at det hadde nå gjort seg med en aldri så liten influensa, eller hva med et aldri så lite benbrudd? Bare det å kunne slå av vekkerklokka, snu seg rundt og sove videre, til langt på dag, kan virke som en stor fristelse. Tenk å kunne spise frokost klokka 12, lese bøker, drikke kaffe og bare sløve! Sluppet alt maset og alle pliktene på jobben. Så fint det må være å bare surre rundt hjemme, loffe rundt i joggebukse, se på Dr.Phil, sitte litt ute på verandaen når solen steker, kanskje ordne en god middag fra bunnen av med bare ferske råvarer til familien kommer hjem, ha tid til å sette bilder inn i album fra de siste fem årene, rydde vekk vinterklær, ordne i skuffer og skap, ja strengt tatt ha tid til å gjøre alt du ikke får tid til på grunn av alt det andre du skulle gjort.Ja, nå har det seg slik at jeg faktisk er trukket ut som den heldige vinneren av et 6-ukers opphold i mitt lune hjem. Og, på en måte hadde jeg gledet meg litt, for DET er jo faktisk godt å sove så lenge man vil og drikke kaffe mens man koser seg med en god bok...DET er jo faktisk godt med en timeout fra karusellen man mer eller mindre frivillg har kastet seg med. DET er ingen overdrivelse å si at gleden over et mer eller mindre ufrivillig hjemmeopphold er kortvarig.
Ettersom oppholdet var planlagt, utsyrte jeg hjemmet mitt med bøker, blader og sjokolade...masse sjokolade.  Jeg måtte bare en tur å sykehuset for å meisle og sage i noe bein, før jeg lykkelig og tilfreds kunne synke inn i min egen lille dvale med slaraffenliv. Vel, det første døgnet hjemme er sikkert ikke så mye å greie ut om, da gikk vel det meste i paralginrus. Og så, ja så skulle jeg virkelig kose meg noe inni granskauen med litt etterlengtet fri fra tjas og mas. Men, hva er det med dette gresset egentlig, hvorfor har det seg sånn at vi stadig tenker at det er grønnere på den berømte andre siden? Når man er på jobb så lengter man ofte etter fri, men, når man plutselig får 6 uker servert rett i fanget, ja da lengter man overraskende fort tilbake til jobb. Okei, de første dagene var virkelig gode, fine og kjærkomne. Men nå, etter tre uker i min vakre hjørnesofa holder jeg rett og slett på å bli litt sånn smårar. Det er begrenset hvor lenge man kan holde på å innbille seg at Dr.Phil er en smart kar og det er begrenset hvor mange døgn det er deilig å ligge med foten høyt. Hadde det enda vært med begge bena...Dessuten skal du være rimelig einstøing hvis du klarer å underholde deg selv i eget selskap på dagesvis.
Det jeg heller ikke hadde forberedt meg på, var hvordan dagene kom til å se ut med bare en funksjonell fot. For eksempel forstod jeg ikke helt hvordan det skulle bli å ta med noe fra A til Å. Det er jo søren meg mye lettere sagt enn gjort. Bare det å få med seg et blad. Jeg er sikker på at tennene holder på å  løsne ved roten, alle som en,  for jeg har drevet og bært alt mulig med munnen, som en annen hund. Faktisk, så er det et lite studie i seg selv å utforske hvor mye du faktisk klarer å stappe inn i kjeften etterhvert som du blir bedre vant. Jeg har en imponerende liste over ting jeg har fraktet med meg på dette hundeviset. Høydaren er full kaffekanne, det er ikke enkelt skal jeg si dere. Problemet er bare at den lekker, så gulvet er full av kaffeflekker etter en hjemme-alene-dag. Jeg har og lært meg en metode med å bære for eksempel en PC ved å klemme den mellom haken og brystet.

Når man har brudd i en fot, får man som kjent med seg krykker. Disse er ment å være til hjelp og avlastning i en vanskelig situasjon. Ja. de hersens krykkene! Som bare er i veien, men som samtidig er helt uunværlige.Trevgulvet er allerde fullt av merker etter alle gangene de har deiset i gulvet. De er og potensielle drapsfeller. De blir nemlig svært glatte under når du har valset ute i regnet. Til opplysning bør man ikke valse rett på flisgulvet etter en slik utetur, det ender fort i katastrofe. Krykkene har dessuten falt en rekke ganger på mine barn, på min katt og jeg har uheldigvis krykket på min mann. Sistnevnte er den av ofrene som selvsagt ble surest og som fikk mest vondt, men det er jo en helt annen historie. Det mest irriterende er imidlertid når det skal lages mat. Det tar utrolig lang tid når du skal hoppe rundt. Og det er jo bare helt sikkert at det meste faller i gulvet, så du må styre på for å få det opp igjen. Og hvor er krykkene da? Jo, da har de faen meg falt bortetter gulvet, slik at du førs må bale på for å få tak i de før du kan skrape opp brødskiva med leverpostei og majones fra gulvet. Jeg vurderte en stund å droppe mat og bare spise potetgull og sjokolade, da dette ikke krever annet av meg enn å åpne posen.
Det er rart med oss kvinner, vi vil jo så gjerne være sterke og selvstendige. Og jeg hadde ærlig talt tenkt om meg selv at jeg også kommer inn under denne kategorien. Men, det skjedde noe med meg da jeg fikk utlevert et par krykker...Hvor var liksom all foråelsen, omtanken og omsorgen? Til min manns forsvar skal det sies at han er trippelarbeidende for tiden, og skjeggveksten har nådd nye rekorder. Men, MEN. Han må da kunne lese tankene mine, når jeg har en operert fot!? Hvorfor skjønner han ikke at jeg vil ha te når jeg ber om knekkebrød? Og hvorfor lukker han ikke skapdørene når han vet at det irriterer vettet av meg? Eller at jeg ikke vil ha blondetruse på en mandag, men sloggi. Herregud ass. Det er fryktelig anstrengende for meg å gå ned trappen igjen når jeg først har kommet opp, og det er da vel ikke så vanskelig å hente et antrekk til meg???Det verste av alt er at han ikke fikk med seg at jeg trengte en pute til i natt. Ok, ja, han sov, men burde han ikke anstrengt seg litt for å våkne av og til for å sjekke at jeg ligger komfortabelt? Jeg bare spør! (Selvsagt skjønner jeg at dette er urimelig av meg, og heldigvis (for min mann blant annet) er jeg ikke helt blottet for empati.)
Jeg må innrømme at jeg av og til har lurt på hvordan folk som er hjemme får tiden til å gå. Det føler jeg at jeg har fått svar på nå. Det er nemlig ingen problem å fylle dagene. Jeg har ikke gjort det som hadde vært fornuftg, blant annet å sette bildene inn i fotoalbumet. Nei. Men jeg har for eksempel store ting i sving på facebook, jeg er utrolig oppdatert på hva folk har til middag og hvor mye de har kost seg i helga. Jeg har dessuten en egen økt der jeg sjekker de faste nettbutikkene mine. Seriøst, det holder å sitte i sofaen for å bidra til at kapitalismen ikke kollapser. Pengene må røre på seg, ikke sant, ellers så går jo hele verdenssamfunnet til hell. Så du kan si at jeg er rimelig samfunnsengasjert for tiden. Mitt siste stor bidrag må være da jeg fant en fullisolert vinterhage som hadde passet så fint på huset vårt. Ja, så nå blir ikke min mann bare trippelarbeidene framover, han blir firpelarbeidene. Jeg er og blitt rimelig god på interiør, barneoppdragelse og økonomi. Homsepatruljen, Supernanny, luksusfellen og jeg har blitt gode buddies. Man opplever også noen ganske så flotte, nære og rørende øyeblikk når man er hjemme alene og har så mye tid å ta av. I dag fikk jeg blant annet en så gripende start på dagen da jeg ble kjent med en kvinne som hadde brutt med sin ultraortodokse ektemannn. Hun følte seg som en slave og fanget i en sekt. En annen mann, som hadde brutt ut av dette ultraortodokse samfunnet, ble redningen. Og nå står de sammen i kampen mot sektmiljøet. Ja, jeg må bare si at jeg er glad for at jeg er operert i foten, hvis ikke hadde jeg jo aldri fått oppleve dette sammen med Dr.Phil.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar