Og jula vare så lenge det fins godterier.

Påska er over og ut, påskeeggene er tomme, ja det eneste som er igjen er smuler etter smågodtsjokoladen og en halvspist seigmann. Kanskje like greit, med tanke på antallet sukkeroverdoser som rammet i løpet av påskeuka.

Det er merkelig hvordan hjernen lurer kroppen til å tro at den trenger bare litt til, og så enda litt til, ja, bare den sjokoladebiten, og kanskje litt nonstop, og muligens et par twist, og for ikke å snakke om vingummi i alle former, farger og størrelser. Det er akkurat som om alle sperrer kobler ut, hjernen vet at påskeeggene er fylt til randen, hjernen vet at det lurer søtsaker i skuffer og skap og kriker og kroker. Det er overflod! En skulle tro at det hadde en beroligende effekt; slapp av, det er mer enn nok til alle og enhver, hele uka og til veis ende. Du trenger ikke være redd, du FÅR godterier NÅR SOM HELST. En skulle tro at dette var nok til at pulsen gikk ned og tankene vandret over på noe annet, sunnere og mer fornuftig. Men NEI OG ATTER NEI, for meg er det tydeligvis helt motsatt. Når min hjerne vet at det bugner av søtt i bare en skapdør (eller kjøkkenskuff) unna, ja da setter den inn full alramberedskap. Blålys og sirener kommer på, og hjernen formaner kroppen på målrettet vandring mot sukkerkildene.

Jeg syns jo det er rart at ikke noe annet i mitt legeme sier i fra på noe vis, bukspyttkjertelen burde iallefall rope høyt, i og med at den har som oppgave å regulere insulinbalansen min. Snakk om å svikte fullstendig, jeg har aldri hørt at bukspyttkjertelen min har klaget på noe som helst jeg. Noe annet i kroppen min som burde se til å reagere er gallen, sant, som jo bryter ned alt mulig, deriblant fett. Og, hvis jeg ikke tar grundig feil, så mener jeg bestemt at det er en anseelig mengde fett i sjokolade? Burde ikke gallen gått til streik eller noe? Grunnet uforholdsmessig stor arbeidsmengde og overtidsarbeid i påskehelgen liksom? Det som jo slår meg er hvor korttenkt jeg er og hvor seriøst jeg lurer meg selv. Sist jeg var til tannlegen hadde jeg serier med svettetokter, hjertegallopper, nestenbesvimelser og angstanfall. Så hvorfor i all verden propper jeg munnen full av kariesfremkallende stoff???

Svaret er såre enkelt: det er jo så godt!

Problemstillingen min hadde kanskje ikke vært så aktuell hvis denne tilstanden jeg beskriver bare hadde regjert i påskehelgen. Men jeg sitter vel med en følelse av at jula aldri egentlig tok slutt, og at den faktisk ikke bare varer helt til påske, men enda litt til. To mulige tegn på dette er følgende som skjedde i dag.
Punkt 1: jeg var innom hjemme i arbeidstiden min for å hente mobilen min. Det naturlige hendelseforløpet ville selvsagt vært at jeg låste meg inn, hentet mobilen, låste meg ut for så å dra på jobb igjen. Det faktiske hendelseforløpet var at jeg låste meg inn, fant mobilen, gikk på kjøkkenet, åpnet en skapdør, fant en stor pose m, rev den opp, helte et stort antall m`s i hånden og smakket alle inn i et eneste grådig jafs, gikk ut i gangen, snudde, gikk tilbake, tømte resten av posen, fikk et sekunds anfall med skam og dårlig samvittighet, låste meg ut, dro på jobb.
Punkt 2: I ettermiddag lurte min eldste datter fælt på om hun hadde noe godterier igjen i påskeegget sitt. Da jeg svarte var jeg fullstendig klar over at det var både gomp og lovehearts igjen. Og svaret ble? Hmm, næi, veit du, æ trur itj det e nå meir igjæn æ. Dessutn så e det no itj lørdag i dag da veit du. Du kain no få litt frukt vess du har løst på nå. Min datter slo seg til ro med dette og hentet seg en pære. Og hva gjorde så mor? Hun snek seg på kjøkkenet og helte likesågodt hele gompesken i sitt sukkeravhengige gap. (Mor kommer selvsagt til å kjøpe en ny eske gomp og legge i påskeegget, og min datter vil aldri få vite at hennes mor både er en hykler og en løgner).

Jeg innser at mitt forhold til sukker har gått over stokk og stein og alle sine breddegrader når jeg i tillegg kan føye til at jeg i påska spiste nugatti med skje rett fra boksen, med den største selvfølgelighet, og helte vaniljesaus i et melkeglass og drakk det,
uten blygsel.