Min skjønne nr to i gullrekken av mine døtre blir 2 år imorgen. TO år, hipp, hipp hurra og snu meg irundt.
Dette innebærer et visst ansvar for meg, som jo er hennes oppofrende mor, og man kan grovt inndele ansvaret mitt i tre hovedområder, nemlig:
1. Kjøpe en gave som gjør inntrykk. En gave som gir en umiddelbar glede hos min datter, en gave som også vil kaste av seg små gleder framover og, gjerne daglig. En gave som, med andre ord, ikke mister nyhetens interesse og som samtidig gir henne en positiv opplevelse i det øyeblikket hun pakker den ut. Samtidig skal ikke gaven være overdådig, ånei, jeg er en bevisst mor, som for all del ikke vil forvandle barnet mitt til en bortskjemt liten prinsesse som tror at alt kommer rekende på en fjøl bare hun knipser. Dessuten prøver jeg å opptre miljøbevisst, så plastleker er UT. Det er og selvsagt viktig at gaven ikke er en leke i rekken, en leke som bare opptar plass og samler støv. Den må helst være praktisk, og den bør stimulere mitt barns fantasi, ja gjerne hennes kreative evner. Helst bør hun lære noe av det og.
Jadajadajada.
Problemet er bare: hvor finner jeg gaven?
Svar: på lekebutikken så klart! Der fant jeg et velutstyrt lekekjøkken i plast (enda hun har et fra før, et praktisk et i tre - miljøvennlig, retro). Det inneholder utrolig mange kjøkkenredskaper og imiterte matvarer, alle selvsagt i plast, og er utstyrt med en haug av knapper som lager en haug av lyd (etterpåklok som jeg er ser jeg jo at dette vil medføre en viss mengde irritasjon hos min mann og meg i årene framover, og det er godt mulig at batteriene på uforklarlig vis havner på avveier, og disse er dessverre umulig å erstatte). Kjøkkenet er og meget godt embalert, så det vil nok kreve en anselig mengde tålmodighet når den skal pakkes ut, dessuten en anselig mengde plass når embalasjen skal oppbevares et sted i huset før det går videre.
2. Bake kaker som gjør inntrykk. Og da er det ikke bare å løpe til frysedisken på mega, eller ringe nødnummeret til bakeren, eller det som verre er; kjøpe ferdigblandinger fra Toro. Nei, altså, det må jo være hjemmelaget, fra bunnen av og gjerne med drøssvis av eksotiske ingredienser som jeg ikke aner hva er. Hva i huleste er f.eks kremotartari? ( det er salt av vinsyre. Men hva i all hverden er det da?). Og kan noen fortelle meg hvor jeg finner muscovadosukker? Og kirsh, hva er KIRSCH? Mascarpone, creme de cassis, pistasiemandler er tydeligvis noe alle og enhver bør vite hva er, i og med at disse er hyppige gjengangere i kake- og dessertboka jeg prøver (forgjeves) å forstå meg på. Og melka skal være kondensert, frukta glasert, pasjonsfrukta pasjonert. Fyllet skal avkjøles i 14 timer, skåldede hasselnøtter kan med fordel byttes ut med macadaminøtter (som finnes hvor?), det skal deles vaniljestenger, sjokoladen skal varmes i vannbad, og bare så det er sagt, blir den brent er den faktisk helt ubrukelig. Det skal pyntes med mynteblad (som jeg finner i min egen urtehage i mitt eget drivhus), det skal lages sjokoladeskav, det skal dæsjes med amarettolikør. Du bør ha en kugelhopf-form? Paideigen kan med fordel forsterkes før fyllet skal helles i. Det bør lages kaffezaboine til sjokoladesuffleer,
Hvem faen var det som ga meg denne grusomme boken?? Snakk om å ta livet av husmoren i meg. Denne boken jeg referere til er komplett umulig å forholde seg til, jeg må jo til India for å skaffe riktig krydder, minst. Det som imidlertid ikke er komplett umulig å forholde seg til er den fantastiske 1-2-3 -blandingen til toro. Det står en alldeles akseptabel gulrotkake på kjøkkenbenken min. Det står og en sukkerbombe av en _selvlaget_ sjokoladekake der. Dessuten er det faktisk hjemmelaget gele i kjøleskapet. Så det.
3. Vaske og pynte så det gjør inntrykk
Vaske gjorde vaskehjelpa. Pyntinga får Ole Brumm og vennene hans stå for. Min mann kan blåse ballonger, for det klarer faktisk ikke jeg uten å besvime.
lørdag 20. mars 2010
fredag 12. mars 2010
Glimtvis
Glimt fra fredags ettermiddag:
"Mamma?"
"Jaa?"
"Æ syns at du e fin å snill"
"Så fint sagt da, æ syns at du e fin å snill å"
"Mamma, du e prinsesse å æ e Hello Kitty"
---------
Toåringens kommentar idet jeg setter meg i førersetet på BMWen:
"Pappa sin"
Toåringens kommentar idet hun leker med oppvaskbørsten på kjøkkenet:
"Mamma sin"
---------
"Mamma, æ å vil ha kinaflætt"
"Jamen, det bli litt vanskelig når du har så kort hår"
"Kain æ få sværigeflætt da?"
"Mamma?"
"Jaa?"
"Æ syns at du e fin å snill"
"Så fint sagt da, æ syns at du e fin å snill å"
"Mamma, du e prinsesse å æ e Hello Kitty"
---------
Toåringens kommentar idet jeg setter meg i førersetet på BMWen:
"Pappa sin"
Toåringens kommentar idet hun leker med oppvaskbørsten på kjøkkenet:
"Mamma sin"
---------
"Mamma, æ å vil ha kinaflætt"
"Jamen, det bli litt vanskelig når du har så kort hår"
"Kain æ få sværigeflætt da?"
lørdag 6. mars 2010
Pling-i-bollen-skitur
Aaaahh, ingenting er vel bedre enn en skitur med familien. Ingenting er vel bedre enn å tilbringe lørdagen på fjellet! Sist helg var vi på en nydelig skitur med barna, sola skinte, det var perfekte skiforhold og alt klaffet. Tenk, så herlig, når barna er mette, uthvilte og fulle av godt humør og pågangsmot. Tenk så herlig det er når også begge foreldrerepresentantene er det og, og det samtidig. Tenk for en flott opplevelse det er, når alle fire er innstilt på samme kanal samtidig, alle har samme mål og retning, alle VIL være ute på tur. Foreldrereprsentantene sprudler av energi og herjer med barna i snøen, det er pølse, kakao og kvikklunsj ved bålet. Barna leker lenge i snøen, så lenge at foreldrerepresentantene faktisk får nyte en kopp kaffe sammen og til og med snike seg til en følelse av nyforelskelse. Man mangler ingenting, alle er varme og tørre, alle har sitteunderlag, alle har god glid på skiene. Harmonien råder og idyllen er komplett. Yes, slik var forrige lørdag. Og selvfølgelig ble det allerede da bestemt at vi og skulle på skitur denne lørdagen. Ja, jeg har faktisk gledet meg hele uka til denne dagen, for ski er gøy. Det er det.
Lørdager er "min" dag, det vil si at på lørdager er det jeg som står opp med barna slik at min elskede mann får sove så lenge han vil. Eller, i teorien får han soveså lenge han vil, men det skal sies at det foreligger en usagt og stilltiende avtale at grensen er 09.30. Og dette går begge veier altså, jeg føler forventnigspesset jeg og, på søndags morgen. Jeg føler uansett at det ligger en viss urettferdighet i dette med min og din dag, for jeg er overbevist om at det er noen som sniker seg inn til barna på mine dager og vekker dem tidligere enn vanlig, slik at jeg overhodet ikke skal få noe "gratis"/"bonus"- sovetid på min manss sovedager. I dag viste klokken 05.40, og det er bare helt typisk. I morgen, ja da skal jeg banne på at de sover til 07.30, og det minst. Vel,vel, sånn er livet og det er selvfølgelig bare bagateller i den store sammenhengen å regne. Men jeg ser ikke de store sammenhengene på nattmorgenen i helgene altså. Ja, jeg blir rett og slett litt frynsete i kantene når jeg må opp før 6. Det spiller ingen rolle om det bare er 5 min før seks heller, effekten er den samme så lenge klokken er _før seks_.
Vel, tilbake til vår planlagte skitur. Jeg har en tendens til å havne på digresjoner hva søvn angår, beklager det. Men, søvn er jo et grunnleggende behov, jfr Maslows behovspyramide, Og da er det kanskje ikke så rart, når man aldri får sine sårt tiltrengte 8-timers søvn lenger. Nei, tidene forandrer seg.
Vel, tilbake til vår planlagte skitur. Denne gangen skulle vi dra med min søster og hennes familie. Det betyr to småbarnsfamilier på skitur, noe som igjen betyr mange flere som skal stilles inn på samme kanal samtidig. Og det betyr at man skal sikre at flere barn er mette, opplagte og blide samtidig. I vårt tilfelle: fire stk på henholdsvis 2,3,4 og 6 år. Perler på en snor.
Det skjedde noe rart rett før vi skulle til å pakke i dag. Alle, og da mener jeg alle, ble plutselig sultne,så alle måtte spise før vi kunne begynne å pakke. Dette betød en viss forsinkelse i programmet kan du si, men så langt var det ingen krise. Da vi skulle pakke oppdaget jeg at jeg ikke hadde tatt med tursekk. Jeg sier jeg, fordi at det er JEG som pakker ALT. Min mann bærer det i bilen han. Videre oppdaget jeg at vi manglet sitteunderlag (liten krise, for hva skulle vi sitte på da, det viklle jo bli kaldt, og barna kunne jo bli syke og det som verre var). Ikke hadde jeg handlet med sjokolade heller (stooor krise, som sjokolademisbrukeren jeg er, er det faktisk helt nødvendig turfølge). Vel, min søster hadde bedre orden i sysakene, så hun forsikret om at hun hadde nok av alt, til alle. Nesten irriterende hvor god kontroll hun hadde på alt da, det er jo tross alt jeg som er storesøsteren i forholdet, ergo burde det vært meg sant.
Like før avreise begynte vi å diskutere destinasjonen. Mon tro hvor det var fint å gå på ski i dag? Det har seg slik, at vi egentlig bare kunne gått rett ut ytterdøra og opp i lysløypa, der det er oppkjørte spor (så klart) og åpent lende med masse boltreplass. Men det blir liksom litt for enkelt da, det blir ikke tur på ORDENTLIG. Nei, det blir litt for lettvint for oss som liker å definere oss som skiturelskere. Så, vi betemte oss for å pakke alt og alle i bilene og kjøre et stykke og så ta det derfra.
Vi tok det derfra. Vi kom ca 100 meter fra veien før unge, etter unge, ga oss sterke signaler på at vi hadde gått langt nok. "Jaja,men her e det jo fint. Vi stoppe her, itj så fali at vi itj har gått så langt, her kain jo ongan leik sæ godt i lag."
..."Her kain jo ongan leik sæ godt i lag". Smak litt på den. En skulle tro at det var realistisk, at det skulle gå an? Jo. Min entusiastiske svoger var snar med å ordne godt med sitteplasser. Jeg var snar med å finne fram kaffen. Nå skulle vi bare sette oss ned, mens barna lekte seg _godt i lag_.
Bare et lite, ørlite, problem. Ingen scooter hadde vel tatt seg bryet med å kjøre opp godt underlag der. Ergo, våre barn sank vel og godt nedi snøen, slik at de faktisk ikke kom seg en centimeter lenger enn det første skrittet. Toåringen vår protesterte vilt og heftig med en gang, og bare la seg ned, lang som hun var, bortetter snøen. Og der lå hun , og nektet å røre på seg. Det betydde jo at en stk forelder var nødt for å bære rundt på henne. Løsningen var å fôre med sjokoladen til min søster, men den varte jo ikke evig. Min andre datter, dvs min førstefødte på fire, var sulten, tørst,kald, trøtt, tissetrengt og klar i en salig suppe. Med en gang vi hadde tilfredsstilt ett behov hos henne, dukket det imponerende fort opp et annet. Jeg mener bestemt at alle vinklinger og varianter av barneoppdragelse ble forsøkt i en tidsramme på rundt 30 min. Og INGEN hjalp. Mitt eldste tantebarn på 6 (snart 7) syntes ikke at ake- og skibakkene hans mor laget til seg var morsomme i det hele tatt. Og da hun selv skulle til å sette utfor, for å vise han hvor gøy det var, sendte han likegodt sitt eget akebrett ut i løypa, slik at hun måtte kaste seg av akebrettet for å forhindre kollisjon. Og mitt andre tantebarn på 3 måtte tisse, og syntes overhodet ikke det var aktuelt å gjøre sitt fornødne ute i skogen. Dette medførte en god arbeidsøkt for begge hennes foreldre et kvarters tid.
Når er det forsent og snu? Aldri (jfr fjellvettreglene). Det er ALDRI for sent å snu. Jeg er så utrolig glad for at vi har slik en flott regel, som er nedskrevet og alt. Det er aldri for sent å snu!
Vi snudde. Vi kapitulerte. Vi resignerte. Etter en bitteliten time var skituren over og ut. Jeg må nevne at min søster og hennes familie gjerne ville være lenger. Så vi bet i det sure eplet og ga opp, kastet inn håndkleet rett og slett, enda det er JEG som er storesøster.
Vel inne i bilen gjorde humøret til mine to kjære døtre helomvending. De strålte i baksetet. De sang og de lo. De var så fornøyde at jeg et sekund vurderte å snu, gi turen en sjanse til. Men bare ett sekund. Og det var vel og bra. 10 minutter etter tilbakekomsten vår kom den andre familien. De hadde kapitulert, de og.
Lørdager er "min" dag, det vil si at på lørdager er det jeg som står opp med barna slik at min elskede mann får sove så lenge han vil. Eller, i teorien får han soveså lenge han vil, men det skal sies at det foreligger en usagt og stilltiende avtale at grensen er 09.30. Og dette går begge veier altså, jeg føler forventnigspesset jeg og, på søndags morgen. Jeg føler uansett at det ligger en viss urettferdighet i dette med min og din dag, for jeg er overbevist om at det er noen som sniker seg inn til barna på mine dager og vekker dem tidligere enn vanlig, slik at jeg overhodet ikke skal få noe "gratis"/"bonus"- sovetid på min manss sovedager. I dag viste klokken 05.40, og det er bare helt typisk. I morgen, ja da skal jeg banne på at de sover til 07.30, og det minst. Vel,vel, sånn er livet og det er selvfølgelig bare bagateller i den store sammenhengen å regne. Men jeg ser ikke de store sammenhengene på nattmorgenen i helgene altså. Ja, jeg blir rett og slett litt frynsete i kantene når jeg må opp før 6. Det spiller ingen rolle om det bare er 5 min før seks heller, effekten er den samme så lenge klokken er _før seks_.
Vel, tilbake til vår planlagte skitur. Jeg har en tendens til å havne på digresjoner hva søvn angår, beklager det. Men, søvn er jo et grunnleggende behov, jfr Maslows behovspyramide, Og da er det kanskje ikke så rart, når man aldri får sine sårt tiltrengte 8-timers søvn lenger. Nei, tidene forandrer seg.
Vel, tilbake til vår planlagte skitur. Denne gangen skulle vi dra med min søster og hennes familie. Det betyr to småbarnsfamilier på skitur, noe som igjen betyr mange flere som skal stilles inn på samme kanal samtidig. Og det betyr at man skal sikre at flere barn er mette, opplagte og blide samtidig. I vårt tilfelle: fire stk på henholdsvis 2,3,4 og 6 år. Perler på en snor.
Det skjedde noe rart rett før vi skulle til å pakke i dag. Alle, og da mener jeg alle, ble plutselig sultne,så alle måtte spise før vi kunne begynne å pakke. Dette betød en viss forsinkelse i programmet kan du si, men så langt var det ingen krise. Da vi skulle pakke oppdaget jeg at jeg ikke hadde tatt med tursekk. Jeg sier jeg, fordi at det er JEG som pakker ALT. Min mann bærer det i bilen han. Videre oppdaget jeg at vi manglet sitteunderlag (liten krise, for hva skulle vi sitte på da, det viklle jo bli kaldt, og barna kunne jo bli syke og det som verre var). Ikke hadde jeg handlet med sjokolade heller (stooor krise, som sjokolademisbrukeren jeg er, er det faktisk helt nødvendig turfølge). Vel, min søster hadde bedre orden i sysakene, så hun forsikret om at hun hadde nok av alt, til alle. Nesten irriterende hvor god kontroll hun hadde på alt da, det er jo tross alt jeg som er storesøsteren i forholdet, ergo burde det vært meg sant.
Like før avreise begynte vi å diskutere destinasjonen. Mon tro hvor det var fint å gå på ski i dag? Det har seg slik, at vi egentlig bare kunne gått rett ut ytterdøra og opp i lysløypa, der det er oppkjørte spor (så klart) og åpent lende med masse boltreplass. Men det blir liksom litt for enkelt da, det blir ikke tur på ORDENTLIG. Nei, det blir litt for lettvint for oss som liker å definere oss som skiturelskere. Så, vi betemte oss for å pakke alt og alle i bilene og kjøre et stykke og så ta det derfra.
Vi tok det derfra. Vi kom ca 100 meter fra veien før unge, etter unge, ga oss sterke signaler på at vi hadde gått langt nok. "Jaja,men her e det jo fint. Vi stoppe her, itj så fali at vi itj har gått så langt, her kain jo ongan leik sæ godt i lag."
..."Her kain jo ongan leik sæ godt i lag". Smak litt på den. En skulle tro at det var realistisk, at det skulle gå an? Jo. Min entusiastiske svoger var snar med å ordne godt med sitteplasser. Jeg var snar med å finne fram kaffen. Nå skulle vi bare sette oss ned, mens barna lekte seg _godt i lag_.
Bare et lite, ørlite, problem. Ingen scooter hadde vel tatt seg bryet med å kjøre opp godt underlag der. Ergo, våre barn sank vel og godt nedi snøen, slik at de faktisk ikke kom seg en centimeter lenger enn det første skrittet. Toåringen vår protesterte vilt og heftig med en gang, og bare la seg ned, lang som hun var, bortetter snøen. Og der lå hun , og nektet å røre på seg. Det betydde jo at en stk forelder var nødt for å bære rundt på henne. Løsningen var å fôre med sjokoladen til min søster, men den varte jo ikke evig. Min andre datter, dvs min førstefødte på fire, var sulten, tørst,kald, trøtt, tissetrengt og klar i en salig suppe. Med en gang vi hadde tilfredsstilt ett behov hos henne, dukket det imponerende fort opp et annet. Jeg mener bestemt at alle vinklinger og varianter av barneoppdragelse ble forsøkt i en tidsramme på rundt 30 min. Og INGEN hjalp. Mitt eldste tantebarn på 6 (snart 7) syntes ikke at ake- og skibakkene hans mor laget til seg var morsomme i det hele tatt. Og da hun selv skulle til å sette utfor, for å vise han hvor gøy det var, sendte han likegodt sitt eget akebrett ut i løypa, slik at hun måtte kaste seg av akebrettet for å forhindre kollisjon. Og mitt andre tantebarn på 3 måtte tisse, og syntes overhodet ikke det var aktuelt å gjøre sitt fornødne ute i skogen. Dette medførte en god arbeidsøkt for begge hennes foreldre et kvarters tid.
Når er det forsent og snu? Aldri (jfr fjellvettreglene). Det er ALDRI for sent å snu. Jeg er så utrolig glad for at vi har slik en flott regel, som er nedskrevet og alt. Det er aldri for sent å snu!
Vi snudde. Vi kapitulerte. Vi resignerte. Etter en bitteliten time var skituren over og ut. Jeg må nevne at min søster og hennes familie gjerne ville være lenger. Så vi bet i det sure eplet og ga opp, kastet inn håndkleet rett og slett, enda det er JEG som er storesøster.
Vel inne i bilen gjorde humøret til mine to kjære døtre helomvending. De strålte i baksetet. De sang og de lo. De var så fornøyde at jeg et sekund vurderte å snu, gi turen en sjanse til. Men bare ett sekund. Og det var vel og bra. 10 minutter etter tilbakekomsten vår kom den andre familien. De hadde kapitulert, de og.
tirsdag 2. mars 2010
Minusgrader og bursdager
Jeg vet ikke hvordan bursdager fordeler seg i resten av landet og rundt omkring. Men, i min og min manns famile er det en påfallende høy prosent av bursdager i februar og mars. Faktisk, vil jeg driste meg til å påstå, er det et belastende antall feiringer på denne årstiden. Man har såvidt fått presset i seg siste rest av kremen på marsipankaka, før man plutselig sitter ved neste borddekking.
Ikke misforstå, jeg liker både kaker og bursdager jeg, og jeg liker både min og min manns familie, ja i aller høyeste grad. Det jeg ikke liker, er tilstanden mitt legeme får i løpet av disse vinter/vårukene. En mage, sprengt til randen av is og marsipan, 3.dagen på rad er et i overkant, og vel så det. Og, med tanke på at det er sånn ca 10 bursdager presset inn i en periode på 4 uker, så blir det _overdose_. Samtidig er det gjerne 15 minusgrader ute, så den fysiske fostringen i fritiden begrenser seg til å gjøre anstrengelser som å kle på seg, gå opp og ned kjellertrappen, gå fra huset til bilen og fra bilen til butikken osv. Og, som ikke det er nok, så har det jo vært OL nå, så da har jeg gjerne droppet stoore anstrengelser som å tørke støv etc
Det sier seg selv at det blir en kraftig ubalanse i forholdet _kalorier inn- kalorier ut_. Og med denne ubalansen, forstyrres humørbalansen. Jeg vet ikke hvordan dette forløper seg for andre i resten av landet og rundt omkring, men mitt humør henger ganske nøye sammen med tilgang på: frisk luft, fysiske utskeielser og et kontrollert sukkerinntak. (Merk kontrollert, jeg kan nemlig ikke være foruten en viss mengde sjokolade hver dag. Men det blir jo noe helt annet enn marsipan og krem, ikke sant. Det er tross alt ANTIOKSIDANTER i sjokolade. )
Det jeg jo av og til reflekterer over når jeg sitter i disse selskapene og trykker i meg kake i februar og mars, er det faktumet at 9 mnd tidligere har det jo foregått noe helt annet enn kakespising, for så og så mange år siden som lysene på kaka viser. Er det noe som er spesielt i vår familie? Eller er det faktisk slik, at det er mye morsommere å hoppe i høyet når det er plussgrader og god tilgang på frisk luft? Eller, er det bare sånn at man blir kraftig sløvet av solstikk og glemmer alt som heter prevensjon? Det er iallefall ikke storken sin feil, for ingen må komme å fortelle meg at storken gidder å fly i 15minus for å avlevere bursdagsbarn!
Nå har det seg slik at jeg av og til lufter tanken om at Sol,Sommer og Solstikk = Hyppig Hopping i Høyet. Noe jeg fant det for godt å gjøre på helgens bursdagsbesøk. Og, med utganspunkt i et humør som synker i takt med antall kakestykker som fordøyes, hadde ikke min mann de beste oddsene på sin side, da han tørt kommenterte kommentaren min med "hehe, jaja, æ trur no itj akkurat det bli mang bursdagsonga te høsten nei, så kaldt som det ha vorri her dein siste tia".
Ikke misforstå, jeg liker både kaker og bursdager jeg, og jeg liker både min og min manns familie, ja i aller høyeste grad. Det jeg ikke liker, er tilstanden mitt legeme får i løpet av disse vinter/vårukene. En mage, sprengt til randen av is og marsipan, 3.dagen på rad er et i overkant, og vel så det. Og, med tanke på at det er sånn ca 10 bursdager presset inn i en periode på 4 uker, så blir det _overdose_. Samtidig er det gjerne 15 minusgrader ute, så den fysiske fostringen i fritiden begrenser seg til å gjøre anstrengelser som å kle på seg, gå opp og ned kjellertrappen, gå fra huset til bilen og fra bilen til butikken osv. Og, som ikke det er nok, så har det jo vært OL nå, så da har jeg gjerne droppet stoore anstrengelser som å tørke støv etc
Det sier seg selv at det blir en kraftig ubalanse i forholdet _kalorier inn- kalorier ut_. Og med denne ubalansen, forstyrres humørbalansen. Jeg vet ikke hvordan dette forløper seg for andre i resten av landet og rundt omkring, men mitt humør henger ganske nøye sammen med tilgang på: frisk luft, fysiske utskeielser og et kontrollert sukkerinntak. (Merk kontrollert, jeg kan nemlig ikke være foruten en viss mengde sjokolade hver dag. Men det blir jo noe helt annet enn marsipan og krem, ikke sant. Det er tross alt ANTIOKSIDANTER i sjokolade. )
Det jeg jo av og til reflekterer over når jeg sitter i disse selskapene og trykker i meg kake i februar og mars, er det faktumet at 9 mnd tidligere har det jo foregått noe helt annet enn kakespising, for så og så mange år siden som lysene på kaka viser. Er det noe som er spesielt i vår familie? Eller er det faktisk slik, at det er mye morsommere å hoppe i høyet når det er plussgrader og god tilgang på frisk luft? Eller, er det bare sånn at man blir kraftig sløvet av solstikk og glemmer alt som heter prevensjon? Det er iallefall ikke storken sin feil, for ingen må komme å fortelle meg at storken gidder å fly i 15minus for å avlevere bursdagsbarn!
Nå har det seg slik at jeg av og til lufter tanken om at Sol,Sommer og Solstikk = Hyppig Hopping i Høyet. Noe jeg fant det for godt å gjøre på helgens bursdagsbesøk. Og, med utganspunkt i et humør som synker i takt med antall kakestykker som fordøyes, hadde ikke min mann de beste oddsene på sin side, da han tørt kommenterte kommentaren min med "hehe, jaja, æ trur no itj akkurat det bli mang bursdagsonga te høsten nei, så kaldt som det ha vorri her dein siste tia".
Abonner på:
Innlegg (Atom)
