Pling-i-bollen-skitur

Aaaahh, ingenting er vel bedre enn en skitur med familien. Ingenting er vel bedre enn å tilbringe lørdagen på fjellet! Sist helg var vi på en nydelig skitur med barna, sola skinte, det var perfekte skiforhold og alt klaffet. Tenk, så herlig, når barna er mette, uthvilte og fulle av godt humør og pågangsmot. Tenk så herlig det er når også begge foreldrerepresentantene er det og, og det samtidig. Tenk for en flott opplevelse det er, når alle fire er innstilt på samme kanal samtidig, alle har samme mål og retning, alle VIL være ute på tur. Foreldrereprsentantene sprudler av energi og herjer med barna i snøen, det er pølse, kakao og kvikklunsj ved bålet. Barna leker lenge i snøen, så lenge at foreldrerepresentantene faktisk får nyte en kopp kaffe sammen og til og med snike seg til en følelse av nyforelskelse. Man mangler ingenting, alle er varme og tørre, alle har sitteunderlag, alle har god glid på skiene. Harmonien råder og idyllen er komplett. Yes, slik var forrige lørdag. Og selvfølgelig ble det allerede da bestemt at vi og skulle på skitur denne lørdagen. Ja, jeg har faktisk gledet meg hele uka til denne dagen, for ski er gøy. Det er det.

Lørdager er "min" dag, det vil si at på lørdager er det jeg som står opp med barna slik at min elskede mann får sove så lenge han vil. Eller, i teorien får han soveså lenge han vil, men det skal sies at det foreligger en usagt og stilltiende avtale at grensen er 09.30. Og dette går begge veier altså, jeg føler forventnigspesset jeg og, på søndags morgen. Jeg føler uansett at det ligger en viss urettferdighet i dette med min og din dag, for jeg er overbevist om at det er noen som sniker seg inn til barna på mine dager og vekker dem tidligere enn vanlig, slik at jeg overhodet ikke skal få noe "gratis"/"bonus"- sovetid på min manss sovedager. I dag viste klokken 05.40, og det er bare helt typisk. I morgen, ja da skal jeg banne på at de sover til 07.30, og det minst. Vel,vel, sånn er livet og det er selvfølgelig bare bagateller i den store sammenhengen å regne. Men jeg ser ikke de store sammenhengene på nattmorgenen i helgene altså. Ja, jeg blir rett og slett litt frynsete i kantene når jeg må opp før 6. Det spiller ingen rolle om det bare er 5 min før seks heller, effekten er den samme så lenge klokken er _før seks_.

Vel, tilbake til vår planlagte skitur. Jeg har en tendens til å havne på digresjoner hva søvn angår, beklager det. Men, søvn er jo et grunnleggende behov, jfr Maslows behovspyramide, Og da er det kanskje ikke så rart, når man aldri får sine sårt tiltrengte 8-timers søvn lenger. Nei, tidene forandrer seg.

Vel, tilbake til vår planlagte skitur. Denne gangen skulle vi dra med min søster og hennes familie. Det betyr to småbarnsfamilier på skitur, noe som igjen betyr mange flere som skal stilles inn på samme kanal samtidig. Og det betyr at man skal sikre at flere barn er mette, opplagte og blide samtidig. I vårt tilfelle: fire stk på henholdsvis 2,3,4 og 6 år. Perler på en snor.

Det skjedde noe rart rett før vi skulle til å pakke i dag. Alle, og da mener jeg alle, ble plutselig sultne,så alle måtte spise før vi kunne begynne å pakke. Dette betød en viss forsinkelse i programmet kan du si, men så langt var det ingen krise. Da vi skulle pakke oppdaget jeg at jeg ikke hadde tatt med tursekk. Jeg sier jeg, fordi at det er JEG som pakker ALT. Min mann bærer det i bilen han. Videre oppdaget jeg at vi manglet sitteunderlag (liten krise, for hva skulle vi sitte på da, det viklle jo bli kaldt, og barna kunne jo bli syke og det som verre var). Ikke hadde jeg handlet med sjokolade heller (stooor krise, som sjokolademisbrukeren jeg er, er det faktisk helt nødvendig turfølge). Vel, min søster hadde bedre orden i sysakene, så hun forsikret om at hun hadde nok av alt, til alle. Nesten irriterende hvor god kontroll hun hadde på alt da, det er jo tross alt jeg som er storesøsteren i forholdet, ergo burde det vært meg sant.

Like før avreise begynte vi å diskutere destinasjonen. Mon tro hvor det var fint å gå på ski i dag? Det har seg slik, at vi egentlig bare kunne gått rett ut ytterdøra og opp i lysløypa, der det er oppkjørte spor (så klart) og åpent lende med masse boltreplass. Men det blir liksom litt for enkelt da, det blir ikke tur på ORDENTLIG. Nei, det blir litt for lettvint for oss som liker å definere oss som skiturelskere. Så, vi betemte oss for å pakke alt og alle i bilene og kjøre et stykke og så ta det derfra.

Vi tok det derfra. Vi kom ca 100 meter fra veien før unge, etter unge, ga oss sterke signaler på at vi hadde gått langt nok. "Jaja,men her e det jo fint. Vi stoppe her, itj så fali at vi itj har gått så langt, her kain jo ongan leik sæ godt i lag."
..."Her kain jo ongan leik sæ godt i lag". Smak litt på den. En skulle tro at det var realistisk, at det skulle gå an? Jo. Min entusiastiske svoger var snar med å ordne godt med sitteplasser. Jeg var snar med å finne fram kaffen. Nå skulle vi bare sette oss ned, mens barna lekte seg _godt i lag_.
Bare et lite, ørlite, problem. Ingen scooter hadde vel tatt seg bryet med å kjøre opp godt underlag der. Ergo, våre barn sank vel og godt nedi snøen, slik at de faktisk ikke kom seg en centimeter lenger enn det første skrittet. Toåringen vår protesterte vilt og heftig med en gang, og bare la seg ned, lang som hun var, bortetter snøen. Og der lå hun , og nektet å røre på seg. Det betydde jo at en stk forelder var nødt for å bære rundt på henne. Løsningen var å fôre med sjokoladen til min søster, men den varte jo ikke evig. Min andre datter, dvs min førstefødte på fire, var sulten, tørst,kald, trøtt, tissetrengt og klar i en salig suppe. Med en gang vi hadde tilfredsstilt ett behov hos henne, dukket det imponerende fort opp et annet. Jeg mener bestemt at alle vinklinger og varianter av barneoppdragelse ble forsøkt i en tidsramme på rundt 30 min. Og INGEN hjalp. Mitt eldste tantebarn på 6 (snart 7) syntes ikke at ake- og skibakkene hans mor laget til seg var morsomme i det hele tatt. Og da hun selv skulle til å sette utfor, for å vise han hvor gøy det var, sendte han likegodt sitt eget akebrett ut i løypa, slik at hun måtte kaste seg av akebrettet for å forhindre kollisjon. Og mitt andre tantebarn på 3 måtte tisse, og syntes overhodet ikke det var aktuelt å gjøre sitt fornødne ute i skogen. Dette medførte en god arbeidsøkt for begge hennes foreldre et kvarters tid.

Når er det forsent og snu? Aldri (jfr fjellvettreglene). Det er ALDRI for sent å snu. Jeg er så utrolig glad for at vi har slik en flott regel, som er nedskrevet og alt. Det er aldri for sent å snu!
Vi snudde. Vi kapitulerte. Vi resignerte. Etter en bitteliten time var skituren over og ut. Jeg må nevne at min søster og hennes familie gjerne ville være lenger. Så vi bet i det sure eplet og ga opp, kastet inn håndkleet rett og slett, enda det er JEG som er storesøster.

Vel inne i bilen gjorde humøret til mine to kjære døtre helomvending. De strålte i baksetet. De sang og de lo. De var så fornøyde at jeg et sekund vurderte å snu, gi turen en sjanse til. Men bare ett sekund. Og det var vel og bra. 10 minutter etter tilbakekomsten vår kom den andre familien. De hadde kapitulert, de og.