I dag har jeg nok engang konstatert at galskapen lever i beste velgående i oss nordmenn. Og galskapen har sågar et navn. 17.mai. Som kan sammenlignes med galskap nr.2, nemlig 24.desember, eller julaften som vi liker å kaller det.
Kort oppsummert kan vi si at de har noen likhetstrekk:
- de feires
- de markeres grundig
- de symboliserer glede og begesitring
- de samler oss
- de får oss til å gjøre ting vi ellers aldri ville gjort (gå rundt et grantre, marsjere i utakt, veive med hender og flagg og rope hurra).
- de får oss til å spise uanstendig mye
- de får oss til å stryke klær vi ellers aldri ville gått med (vanvittig varm, kløende, klam og trang bunad for eksempel)
La oss se litt nærmere på 17.mai:
- den frå oss til å bruke opp en hel fridag på å gjøre som alle de andre, og ikke som en selv egentlig vil.
- den vekker oss klokka 06.00 presis med bomber
- den får oss til å stå opp etter bombingen fordi vi må innfinne oss stivpynta på skoleplassen kl.10.00
- den får oss til å bruke to timer på morgenkvisten til påkledning og andre obligatoriske gjøremål, som for eksempel å stryke flagg
- den får oss til å marsjere rundt en time med verkende gnagsårben i striregnet, i takt med resten av Norge.
- den får oss til å høre på forferdelig hornmusikk HELE dagen, og den får oss til og med til å trampe takten
- den får oss til å sitte sammentrykt i en overfylt idrettshall, og dermed får den oss til å svette og til å bli småirritable
- den får oss til å se på klokka mange ganger, for å sjekke om ikke man snart kan gå hjem uten at naboen eller noen andre reagerer
- den får oss til å lengte etter friheten som venter i det vi kan kle av oss uniformen og endelig puste skikkelig igjen
- den får oss til å gi barna veldig mye is, slik at de blir utrolig oppspilte og slik at de ikke får sove til kvelden
- den får oss til å spise opptil flere pølser med brød, til tross for at bikinisesongen er like rundt hjørnet
- den får oss til å stresse med å rekke tilskuerplass til borgertoget (for å høre hornmusikken nok en gang)
- og som ikke det er nok, så får 17.mai oss til å bruke sånn ca hele 16.mai til forberedelser til den 17.
17.mai får oss til å rydde og ordne i hagene, den får oss til å polere bilen, den får oss til å vaske huset, den får oss til å stryke klær i timesvis, den får oss til å trosse vær og vind og den får oss til frivillig å fryse skiten av oss i høye hæler.
Den får meg til å fylle en hel dag med aktiviteter jeg synes er fullstendig meningsløse.
Men, det er jo moro for barna da.
Gratulerer med dagen alle sammen!
mandag 17. mai 2010
søndag 9. mai 2010
I love traktor
Det er vår, ja, det er vår. Og et sikkert tegn på det er alle naboene som plutselig dukker opp fra intet, og som inntar hagene sine med en fandenivoldsk arbeidslyst. De lemper storstein, de sliter ut grafsene sine, de bygger garasje, de står med rompa i været og driver med tilsynelatende målrettet luking _før_ ugresset har rukket å komme. De river bordkleing, og lager middagen på verandaen, de tynner skog og prater av hjertens lyst med hverandre om alle planene for huset og tomten denne sesongen. De vasker båter, de pusser biler, de spyler asfalt og aldri hviler.
Og hvor er så jeg i denne sammenhengen, og for ikke å snakke om min mann? Jo, vi er selvfølgelig en av dem! Vi liker oss ute, av ymse grunner. Om for ikke annet, å slippe å se på alt husarbeidet som formerer seg fortere enn lysets hastighet.
Det første jeg gjorde da snøen forsvant var å hive meg over noen igjengrodde bergknauser. De skulle renskes, koste hva det koste ville. Og har man først satt seg et mål, er det viktig å nå det. Jeg må innrømme at iveren kastet av seg noen ulemper på veien. Blant annet så gikk det en hel søndag, For hva? To bare bergknauser. Hva skal jeg egentlig med de? Hvorfor er det så viktig at det ikke er mose og ugress på de? Stakkars, nå fryser de kanskje og til og med. Planen er jo å plante noe _annet_ der, men jeg har ennå ikke funnet ut hva. Allikevel var det plutselig utrolig viktig å gafse det rent, og det med en gang. Og en annen ulempe, ryggen slo knute og nektet å samarbeide og jeg endte med å bli liggende rett ut dagen etterpå. Noe som fører meg til ulempe nr. 3, nemlig fravær fra jobb.
Jeg har raket plenen flere ganger allerede, jeg har pusset hagemøbler, jeg har vasket vinduer, spylt altanen, og stresset for å få kjøpt levegger. Ja, det ble kjempeviktig med levegger når kalenderen rundet mai. Hvorfor det? Det er jo iskaldt ute, og lenge til bikini - og grillsesongen.
Min mann syns også det er svært viktig å jobbe ute. Det er så mye som bare må gjøres, lenge før klesvask, støvtørking og annet spenstig husarbeid. Oppgrusing av gårdsplass for eksempel. Ja, det er lurt, tenkte jeg. Vi må jo få gjort noe med plassen foran huset, det trengs faktisk noen gruslass. Så jeg tok på meg yttertøyet og hentet riva, klar til å bidra med mitt. Oppgavene var greit fordelt, han skulle skrape veien med traktoren, så skulle han komme med grus. Jeg skulle rake grusen utover.
"Æ ska berre kjør et par-tre runda med skjæret, så vi får skrapa litt først" Okei, tenkte jeg, det tar vel ikke lange øyeblikket. Men det skjer noe rart når min mann kommer i kontakt med motorisert kjøretøy, han blir liksom helt oppslukt, nesten fraværende mot meg og veldig fokusert på å kjøre. Traktoren gkk fram og tilbake, fram og tilbake, fram og tilbake. Jeg tenkte at jeg jo kunne begynne med å grafse ved husveggen, og luke litt etc, men da stoppet traktoren med følgende beskjed " Derre tar æ med skjæret æ!" Jeg følte meg plutselig veeeldig overflødig, så jeg bestemte meg for å gå inn. Jeg tenkte vel at han nok kom inn om en liten stund. Men så feil kan man ta. Traktoren durte i dur og i moll, skjæret arbeidet intenst fram og tilbake. Da klokka nærmet seg 22.30 om kvelden, måtte jeg gå ut. "Snart færdi sjø" Med hva egentlig, det var ikke et eneste gruslass i sikte, Bare en meget skrapet gårdsplass. "men, ka me grusen???" "Jamen, det tar æ i mårra det, herre må jo gjerras skikkelig. Det skjønne du vel???"
Jeg vil påstå, om mulig med en smule overdrivelse, at neste kveld forløp seg omtrent likedan. Traktoren for som en virvelvind utenfor huset, skjæret og skuffa jobbet om hverandre. Og resultatet? En enda mer skrapet gårdsplass. Men ingen grus.
Jeg blir så forundret, ja nærmest forbløffet over menns evne til å gå sånn opp i aktiviteter som har elementer av motorkraft i seg. Det er imponerende hvor mye motivasjon og inspirasjon de får, ja til og med av en traktor. Min mann begynte faktisk å skrape på kommunens eiendom og, for "det skjer jo heilt jævli ut på ainner sia tå fortauet". Ja elskede, men det ser faktisk ganske jævlig ut inne i huset vårt og for tiden. Gruslasset kom tredje kvelden, men da var jo huset vasket og.
Det får meg faktisk til å tenke på noe helt annet. Da min mann skulle lage pepperkakehus til jul. Han tegnet maler, forkastet ideer, tegnet nye, spekulerte. Byggeprosessen bar preg av dypt alvor og oppriktig engasjement. Han brukte 4 dager på det, og da det flotte pepperkakehuset sto ferdig var utrolig nok det store huset vasket og.
Og hvor er så jeg i denne sammenhengen, og for ikke å snakke om min mann? Jo, vi er selvfølgelig en av dem! Vi liker oss ute, av ymse grunner. Om for ikke annet, å slippe å se på alt husarbeidet som formerer seg fortere enn lysets hastighet.
Det første jeg gjorde da snøen forsvant var å hive meg over noen igjengrodde bergknauser. De skulle renskes, koste hva det koste ville. Og har man først satt seg et mål, er det viktig å nå det. Jeg må innrømme at iveren kastet av seg noen ulemper på veien. Blant annet så gikk det en hel søndag, For hva? To bare bergknauser. Hva skal jeg egentlig med de? Hvorfor er det så viktig at det ikke er mose og ugress på de? Stakkars, nå fryser de kanskje og til og med. Planen er jo å plante noe _annet_ der, men jeg har ennå ikke funnet ut hva. Allikevel var det plutselig utrolig viktig å gafse det rent, og det med en gang. Og en annen ulempe, ryggen slo knute og nektet å samarbeide og jeg endte med å bli liggende rett ut dagen etterpå. Noe som fører meg til ulempe nr. 3, nemlig fravær fra jobb.
Jeg har raket plenen flere ganger allerede, jeg har pusset hagemøbler, jeg har vasket vinduer, spylt altanen, og stresset for å få kjøpt levegger. Ja, det ble kjempeviktig med levegger når kalenderen rundet mai. Hvorfor det? Det er jo iskaldt ute, og lenge til bikini - og grillsesongen.
Min mann syns også det er svært viktig å jobbe ute. Det er så mye som bare må gjøres, lenge før klesvask, støvtørking og annet spenstig husarbeid. Oppgrusing av gårdsplass for eksempel. Ja, det er lurt, tenkte jeg. Vi må jo få gjort noe med plassen foran huset, det trengs faktisk noen gruslass. Så jeg tok på meg yttertøyet og hentet riva, klar til å bidra med mitt. Oppgavene var greit fordelt, han skulle skrape veien med traktoren, så skulle han komme med grus. Jeg skulle rake grusen utover.
"Æ ska berre kjør et par-tre runda med skjæret, så vi får skrapa litt først" Okei, tenkte jeg, det tar vel ikke lange øyeblikket. Men det skjer noe rart når min mann kommer i kontakt med motorisert kjøretøy, han blir liksom helt oppslukt, nesten fraværende mot meg og veldig fokusert på å kjøre. Traktoren gkk fram og tilbake, fram og tilbake, fram og tilbake. Jeg tenkte at jeg jo kunne begynne med å grafse ved husveggen, og luke litt etc, men da stoppet traktoren med følgende beskjed " Derre tar æ med skjæret æ!" Jeg følte meg plutselig veeeldig overflødig, så jeg bestemte meg for å gå inn. Jeg tenkte vel at han nok kom inn om en liten stund. Men så feil kan man ta. Traktoren durte i dur og i moll, skjæret arbeidet intenst fram og tilbake. Da klokka nærmet seg 22.30 om kvelden, måtte jeg gå ut. "Snart færdi sjø" Med hva egentlig, det var ikke et eneste gruslass i sikte, Bare en meget skrapet gårdsplass. "men, ka me grusen???" "Jamen, det tar æ i mårra det, herre må jo gjerras skikkelig. Det skjønne du vel???"
Jeg vil påstå, om mulig med en smule overdrivelse, at neste kveld forløp seg omtrent likedan. Traktoren for som en virvelvind utenfor huset, skjæret og skuffa jobbet om hverandre. Og resultatet? En enda mer skrapet gårdsplass. Men ingen grus.
Jeg blir så forundret, ja nærmest forbløffet over menns evne til å gå sånn opp i aktiviteter som har elementer av motorkraft i seg. Det er imponerende hvor mye motivasjon og inspirasjon de får, ja til og med av en traktor. Min mann begynte faktisk å skrape på kommunens eiendom og, for "det skjer jo heilt jævli ut på ainner sia tå fortauet". Ja elskede, men det ser faktisk ganske jævlig ut inne i huset vårt og for tiden. Gruslasset kom tredje kvelden, men da var jo huset vasket og.
Det får meg faktisk til å tenke på noe helt annet. Da min mann skulle lage pepperkakehus til jul. Han tegnet maler, forkastet ideer, tegnet nye, spekulerte. Byggeprosessen bar preg av dypt alvor og oppriktig engasjement. Han brukte 4 dager på det, og da det flotte pepperkakehuset sto ferdig var utrolig nok det store huset vasket og.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
