Husarbeid til besvær.

Husmor, jeg?
Ja, hva gjør en husmor når alt tårner seg opp og plutselig virker uoverkommelig, meningsløst og sinnsykt demotiverende?

Jeg startet dagen en smule overoptimistisk og med planer som mildt sagt var urealistiske. Jeg er lærer, og nå har vi som kjent en avspaseringsuke som heter vinterFERIE. Det er jo fantastisk med FERIE. Problemet med FERIE, for mitt vedkommende, er at da skal jeg på død og liv gjøre alt som jeg ikke får tid til ellers: nemlig grundig HUSARBEID. I tillegg til dette, skal jeg og ha noe som jeg føler det blir for liten tid til ellers: KVALITETSTID med barna. Som den oppofrende mammaen jeg er, og den pliktoppfyllende husmoren jeg stadig forsøker å være, la jeg opp til et dobbeltløp i dag. HUSARBEID og BARNESAMVÆR, ispedd dette vakre ordet FERIE.

Utgangspunktet var som følger: familien våknet til liv 06.03, da toåringen ropte etter smokkene sine for fullt volum. Dette førte til at firåringen og våknet, en fin time for tidlig. Ettersom jeg lå våken fra 01.30 - 03.00 i natt, uvisst hvilken grunn, var jo startpunktet nokså labert. Det mest fornuftige hadde selvsagt vært at jeg umiddelbart skrinla ALLE planer om husarbeidssysler, og bestemte meg for å kjøre en rolig formiddag med bare kos, lek, tv (selvsagt ikke mer TVtitting enn det som er tilrådd av alskens forskere, psykologer, pedagoger mm) og is (selvsagt etterfulgt av intens tannpuss og gulrøtter som motvekt...). Men gjorde jeg det? Ja, jeg gjorde tv og is, minus tilrådd tid og tannpuss, pluss fri lek på barnas eget initiativ, uten meg spesielt godt til stede og en kos mellom husarbeidsslagene.

Det er nemlig typisk meg å være litt naiv ifht egen arbeidskapasitet. Husarbeid er jo ikke spesielt krevende, i små porsjoner. Men det er VELDIG krevende nå hele huset skriker og hyler og ber på sine knær etter en skikkelig rundvask. Samt at kleshaugen på vaskerommet er i ferd med å selv finne veien til vaskemaskinen, fordi at det snart ikke er annen ledig plass der inne.
Det hjelper ikke akkurat på når toåringen starter frokosten med å velte melkekartongen mens jeg er uoppmerksom et øyeblikk, et slikt øyeblikk som varer så lenge at all melken renner ut av kartongen og utover bordplaten, inn mellom klaffene, på bordbena, utover klærne til begge jentene, utover gulvet, under kjøleskapet, oppover skapdører, under beina til toåringen som kommer springende med melkesokker bortover stuegulvet og roper "gisa, gisa, oioi" . Og firårngen som supplerer med " Maaammma, ho skoilla ta melk sjøl, men det e ho aaaaltforlita te, Æ må skift."

Tross en ekstra runde med kjøkkenvask, var det foreløpig ingenting å si på pågangsmotet mitt. Men, så skulle jeg bare ta et overblikk, en befaring om du vil, over de ulike problemområdene i huset og gjøre opp status for hvilke katastrofeområder som skulle prioriteres først. Hadde jeg bare klart å holde perspektivet, tenke at det er viktig å ta utfordringene steg for steg, sette meg opp delmål og klare å sile vekk de mindre viktige gjøremålene. Men, det var her fornuft og følelser møttes i et stort kollaps. Jeg kan alltids gjøre et forsøk på å skylde på søvnmangel, eller langvarig stress på jobben, eller en eller annen uoppdaget sykdom, men jeg tror rett og slett det var husmorgenet som glapp. Plutselig forekom husmorrollen og husarbeidet meg som uoppnåelig og jeg var dømt til å mislykkes. Dette ble for mye. Dette ble bare så altfor mye. Stakkars meg, Stakkars meg, og hjelpe meg. Jeg innså, med full tyngde, at husarbeidet faktisk var kommet for å bli. Det kom jo aldri til å ta slutt. Dette har jeg selvsagt alltid visst, men vissheten fikk en helt ny dimensjon over seg. ALT virket forferdelig krevende og utfordrende hva husarbeid angikk: Dusjsluken full av ekle hår, doskålen full av ?, bleiebøtta full av, ja, stinkende bleier, matavfallsposen overfylt, kjøleskapet med leverpostei- og yuoghurtrester klint utove glasshylla, tomflaskene som ramlet ut av kjøkkenbenken, stivnete grøtrester på tripptrappstolen, klesstativet falleferdig av alle klærne, tørketrommelen full, skittentøyskurven full og helt utilstrekkelig ifht til alle klærne på gulvet. Og mere klær: på badegulvet, på sengen på gjesterommet, på vår egen seng, i sofaen, i trappa, i barnehagesekkene. Ja, hvor var det ikke klær? Og kvalitetstid med barna? Hvor var den oppi alle disse klærne?

Hva gjør en husmor da? Jo, en husmor, som plutselig får tilbake sitt lille snev av fornuft ringer. Og hvem ringer hun? Jo, en annen husmor. En husmor som gjør husarbeid, bare at hun får betalt for det. En, ja, vaskehjelp! Halleluja!

Og sannelig, jaggu ble det kvalitetstid. Og hva gjorde jeg da den betalte standinhusmoren min tok et krafttak i hjemmet? Jo, jeg emigrerte med familien min til en annen familie, som attpåtil lagde middag til oss. Og det helt gratis :-)