Jeg må innrømme at det er to faktorer som spiller særdeles høyt inn når det kommer til mine ferdigheter innenfor sporten festing.
1. Jeg er en småbarnsmor rammet av underernæring på søvn
2. Jeg er over 30 år,noe som betyr at det er over 10 år siden fest-formtoppen var et faktum
På grunn av mine svekkete feridgheter, har jeg tatt konsekvensen av det og drister meg svært sjelden i i denne sfæren ved navn fest. Det er faktisk blitt slik, vil jeg påstå, at jeg nok har mistet en del kunnskap om sporten, og av den grunn er en smule usikker på hvordan jeg skal gå fram. Jeg vet jo at festen har en begynnelse og en slutt. Jeg vet at den gjerne kan illustreres med en kurve,som etter et par-tre-fire timer har steget raskt til en formtopp, for deretter å starte nedstigningen. Av og til dukker det faktisk opp noen nye topper underveis, men det kan og gå rett i dass (bokstavelig talt) fortere enn du aner. Hvis deltakeren begynner noenlunde samtidig,vil man fort kunne se at de fleste nådde sin formtopp på samme tid. Men herfra er det ikke alltid samsvar mellom deltakerne. Noen må bryte tidligere enn planlagt,noen holder på mye lengre enn de hadde tenkt, noen mister fokus og glemmer hva de holder på med,mens andre igjen sliter seriøst med avslutte løpet.
Formkurven og utviklingen av løpet avhenger av flere ting. For det første avhenger det av deltakerens utstyrsliste,for det andre av deltakerens fysiske-og ikke minst- psykliske tilstand.
Med en ufullstendig utstyrsliste, eller motsatt, med en sprengt utstyrsliste kan deltakeren fort sakke akterut i forhold til sine medspillere. Jeg sier medspillere, for fest er jo mer som en lagsport, og ikke en direkte konkuranse (selv om det nok også foregår. Vi har jo f.eks konkuranse om hvem som drikker mest på kortest mulig tid, hvem som konsumerer mest totalt, hvem som blir drukket under bordet, hvem som tåler mest, hvem som tåler minst, hvem som blander sterkest osv). Utsyrslisten kan være individuell, men hos mange av deltakerne har vi nok en fellesnevner. Og det er selvfølgelig alkohol. De uerfarne vet ikke nødvendigvis hva som er best for deres egen tilstand, og her blir det nok ganske mye prøving og feiling før de finner sin rette formel. Også dette er selvsagt svært individuelt, hos noen tar det rimelig kort tid før de finner sin perfekte alkoholvenn, mens andre beklageligvis aldri finner ut av det.
På markedet er det jo en jungel av merker og typer, og man kan nesten si at det er vanskelig for en uerfaren å orientere seg. Som hovedregel vil jeg påstå at det er lurt å begynne forsiktig og ikke prøve så mye forskjellig på en gang. Det er bedre å begynne med litt øl, enn å snappe pappas halvlitersflaske med 60 prosent og helle den i kaffen og det som verre er. Jeg husker faktisk at det hendte det kom 96 prosent på bordet da jeg var ung, men slik ekstremsport er vel ikke så vanlig lenger. Det må jo være livsfarlig når jeg tenker meg om. Øl er som sagt ganske trygt, vin og. Men det handler hele tiden om mengde og blanding. Det er ikke lurt å drikke to flasker vin, før du har kommet deg på forspill, sant, og det hjelper lite med vin og øl hvis du drikker sortene ukritisk og om hverandre. Ingenting slår en god og fyldig italiensk rødvin spør du meg, men den smaker ikke like godt hvis magen er full av øl, hvitvin og sprit.
Når du planlegger helgens festlige begivenhet, bør du altså ha en, maks to sorter drikke på handlelappen din. Det kan og være lurt å skaffe til veie litt næring, salt er jo bra hvis du skulle bli uggen, og det er det masse av i potetgull. På utstyrslisten bør det og stå penger, legitimasjon, telefon og nummeret til taxi. Jeg skal love deg at det tar tid og at det kan virke som en umulig oppgave å søke opp nummeret til taxien klokka tre på natta,når festen er over og du vil hjem, helst på sekundet. Pass og på å ha nok klær, for faktisk hender det at man mister evnen til å vurdere kroppens temperatur. Det er ikke et uvanlig syn i desember,når julebordsesongen svinger, å se damer i høyhælte lakksko og miniskjørt på speilhålka i 10 minus. Dette medutsyrsliste kan jeg, ikke for å skryte altså,men jeg har såpass med erfaring at jeg kan forberedelsene. Den kunnskapen sitter,til tross for manglende kamperfaring de siste årene.
Hvordan festen forløper seg avhenger som sagt ikka bare av utstyret, men din fysiske og psykiske tilstand. To faktorer som gjerne henger sammen, Har du lagt på deg 20 kilo etter sist svangerskap og du måtte låne bestemors skjørt før du drar på fest, vil jeg anslå det som meget sannsynlig at du en del timer etter start befinner deg i armene på en person, som akkurat da føles som den beste vennen du noen gang har hatt, og gråter og fortviler over kiloene du hater og forbanner. Har du influensa, men føler at den bedres når det nærmer seg fest? Glem det. Det finnes nesten ikke noe verre enn å sitte med 39 i feber blant en haug ville festdeltakere. Har du kjærlighetssorg anbefaler jeg deg å ta det svært forsiktig. Du har godt av å komme deg ut, så for all del gå på festen. Men du er nok såpass ustabil, at det er stor fare for flaue og opprivende scener hvis du får et glass rødvin eller to for mye. Da kan du våkne opp morgenen etter med en følelse av å aldri mer ville stå opp av sengen, der du i ditt kaotiske hodet legger omfattende planer for hvordan du kan unngå samtlige festdeltakere i uoverskuelig framtid.
Det kan faktisk være lurt å drive litt mental trening og ferberedelse før du går på fest. Gjør avtaler med deg selv. Spesielt iforhold til tema du ikke bør snakke om. Husk at alkoholen gjerne lurer deg til å tro at du plutselig kan stole på alle, at festdeltakerne er dine nærmeste venner, dine allierte, som helst vil vite alt om deg. Alkoholen kan og lure deg til å tro at enkelte tema er brennhete, og som du bare må ta opp. Slikt BØR du gjøre deg opp en ming om FØR du begynner å drikke. Tema som jeg fraråder deg til å snakke om er blant annet eksen din, seksuallivet ditt, den gynekologiske undersøkelsen du tok i går, hemoridene dine, planene dine om skuespiller/modellkarrieren, og ellers ekstreme synspunkter du måtte ha i forhold til religion,politikk og sånt. Det kan godt være du synes at homofili hører hjemme på lukket avdeling, men la nå oss andre få slippe å høre foredraget ditt om hvorfor.
Med en god utstyrsliste og mental trening, har de fleste av oss et godt utgangspunkt for en vellykket fest. Men husk at mye kan skje undrevies, og du vet vel aldre helt hvordan utfallet blir. Jeg hadde et godt utgangspunkt i går jeg, men det er først nå at jeg er i stand til å bruke hodet mitt rimelig greit igjen,og det er først nå at jeg klarer å bevege meg uten at hodet mitt vil eksplodere, og magesyren ikke presser mageinnholdet i feil retning. Kort oppsummert kan du si at kvelden bar preg av en del rusten erfaring og utrent festing. Jeg drakk vinflasken min for fort, jeg tok meg selv i å løpe etter en frosk, fange den for så å få søsteren min til å ta bilde av meg og frosken og sende det på sms til min kjære mann. Jeg ramlet bakover på en ustabil plaststol, jeg danset swing med en slik selvsikkerhet at du skulle tro jeg hadde vunnet skal vi danse, enda jeg suger på swingdansing. Jeg syntes det var helt opplagt å dra på nachspiel, selv om jeg ikke har sovet skikkelig på evigheter og egentlig trenger masse ekstra søvn. Jeg spiste kalde koteletter uten å bruke hendene, nytt partytriks? Jeg tok en røyk med den største selvfølgelighet, enda jeg hater det. Jeg foreslo båttur klokka fem på natta/morgenen, men heldigvis var det ingen andre som tente på ideen. Jeg sendte sms til feil person. Den skulle til min mann, men jeg aner ikke hvem som fikk den (heldigvis var det ikke noe intimt, grovt eller hemmelig jeg skrev).
Og da må jeg bare få komme med to ekstra råd:
1. Bruk mobil/pc med stor omhu når du har drukket
2. Kom deg hjem i tide
Takk for i aften.
søndag 18. juli 2010
søndag 20. juni 2010
SOS
Det er rart hvor lite som skal til før en situasjon er snudd på hodet. Et lite feiltrinn, og så forløper resten av dagen seg helt annerledes enn hva du hadde tenkt i utgangspunktet. Det er veldig mys som kan gå galt, hvis man er så dristig at man begynner å tenke på alle alternativene. Heldigvis går det som regel bra. Det ordner seg. Barnet ditt som løper ut i veien, blir som oftest ikke påkjørt og sendt i luftambulanse. Flyet du sitter fastlåst i, detter som regel ikke ned. Hårfargen du nettopp har brukt 600 kroner på er som regel ikke gul eller rosa. Motoren som streiker i bilen akkurat denne gangen er som regel ikke havarert. Du legger ikke på deg 2 kg av å gå amok en kveld i Kims verden heller. Det ordner seg. Det går som regel bra.
Det er rart hvor lite som skal til før en situasjon går fra å være bra til å være helt krise. Alt, ihvertfall mye, handler om hvordan du velger å forholde deg til det. Du kan tenke at det går bra, at det ordner seg, eller at det ikke går bra i det hele tatt, at det går rett til dundas.
Jeg liker å tenke om meg selv, og skulle jeg mot formodning sende inn en kontaktannonse i Hjemmet, ville jeg nok omtalt meg i samme ordelag; at jeg er en konstruktiv optimist - realist. Jeg inbiller meg at jeg er løsningsorientert, at jeg er optimistisk, men ikke mer enn at jeg har et realistisk perspektiv på situasjonene jeg til enhver tid befinner meg i. Og slik er jeg kanskje på det jevne, men ikke ALLTID. Noe som følgende episode er et godt eksempel på.
For å vise til det lille feiltrinnet jeg refererte til i begynnelsen, så var det bokstavelig talt det trinnet jeg tok i går, da storfamilien var samlet hos min far. Det begynte med et overivrig byks
oppigjennom loftstrappen, da jeg skulle "fange" min yngste datter. Det som da skjedde er vel et tilfelle av altfor stor fart, blandet med dårlig koordinasjon og skrantende helse. Foten som etter planen skulle treffe trappetrinnet, slik at det var mulig å hoppe til neste, traff ikke trinnet i det hele tatt. Det endte med et aldri så lte ras nedover trappen og et overraskende innholdsrikt styggordforråd. Så langt i situasjonen var jeg det jeg liker å tro at jeg er. Optimistisk. Det gikk bra, ikke mer å snakke om.
Det skulle vise seg at det var mer å snakke om.
Senere på kvelden, da jeg hadde rigget meg til med Kims og kongelig bryllup, begynte det å skje ting med foten. Det som begynte med en nesten umerkelig dunking utviklet seg i løpet av kort tid til et smertehelvete på jord (iallefall føltes det slik akkurat da). Jeg bestemte meg for å gå på et annet rom, slik at jeg ikke skulle plage de andre med klaging. Men, da jeg lå på sengen, ensom og alene, syntes jeg plutselig at smertene ble uutholdelige. Jeg begynte å huffe og stønne, såpass høyt, at noen måtte jo høre meg. Først kom min søster, og hun lurte selvfølgelig på hva det var.
"Næi, det e ingenting. Har bare litt ondt i fotn. Men det går sekkert over snart"
Så kom min far, og så spørrende på meg.
"Det går bra sjø, har bare ondt i fotn. Kanskje æ har strækt nå. Men det går over snart"
Det var da min elskede mann kom inn at konstruktiv-optimist-realisten i meg sviktet totalt.
"Faan, æ har så sinnsyyyykt ondt i fotn asså. Det e helt jævli, æ klare jo itj å gå på dein eiller nå"
Han nærmet seg forsiktig fotn, for å ta den nærmere i øyensyn. I et ørlite sekund rørte han ved den. Og det er da det tar av.
"Hærreguuud, du må itj ta borti dein. Auuauu, ååååh det e såååå ondt. Æ har aldri hatt så ondt i heile mett liv. En fødsel e ingenting i forhoild" Og så kom tårene.
Min mann ble naturlig nok bekymret over en slik atferd og tenkte selvsagt at det måtte være noe søkkanes gæli. Men jeg vet ikke helt om det forsvarer kommentaren hans:
"Men, Beate, vi må no ring lægen når du har så ondt. Det kain jo værra blodpropp!!!"
Blodpropp? Hva var det for en ting å si? "Ja, blodpropp gir sånne plutselie smerta." Det var da jeg kjente at min rasjonelle tankegang begynte å bli farget av noen mindre rasjonelle innspill. Ja, for tenk om det faktisk var blodpropp da? Så ikke foten litt blå ut? Og hva om proppen løsnet og tok veien videre til viktigere organ som hjerte og lunger? Ja det skulle tatt seg ut, knapt 30 år og dødsyk av blodpropp. Heldigvis er vi nå skapt slik at vi som regel overvinner slike tanker. Så jeg gjorde et tappert for søk med å erstatte de med mindre krisemaksimerende alternativ. Det var jo helt sikkert bare en forstuing, ingenting å være bekymret for. Forstuinger kan gjøre fryktelig vondt de og.
Men det skjedde noe da smertene tiltok og min mann slang ordet blodpropp ut i rommet. Til slutt var det så ille at jeg så meg nødt til å ringe legevakten. Han var dansk. Og skjønte ikke norsk. Det i seg selv er irriterende, men når jeg samtidig har jækla vondt, så var det helt uakseptabelt tydeligvis. Ikke ville han sette meg opp på time heller. Han foreslo at jeg gikk til naboen for å fa tak i paracet og se det an til i morgen. Det skulle jeg såvisst ikke. Idiot.
Hvis ikke legevakten i vikna kunne ta i mot meg, så var det alltids en annen. Og den lå til og med på et sykehus. Så da bar det i bilen og 1,5t kjøretur stod for tur. 1,5 time i bil er jo ingen problem i utgangspunktet, men det ble et sabla stort problem nå. For hvor skulle jeg liksom sitte med foten som var så forferdelig vond? Etter mye om og men, 5 min etter at vi hadde begynt å kjøre, ble barnesetene tatt ut (og det tok jo litt tid, samt at min mann ble tydelig irritert), og jeg havnet i bakstet med bena i forsetet. Himmel.
Og hav for en vei. Det var cirka tusenmillioner homper, og for hver homp hylte jeg ut eder og galle. Stakkars ektemann. Tipper kjøreturen føltes ut som en evighet,
Da vi kom til legevakten ble jeg henvist til røntgen, for denne foten var skadet. Ingen tvil. Pasienten hadde jo så store smerter. Først en runde på ankelen. Hmm, ingen brudd. Kan det være lenger ned? Ny runde med røntgen, Hmm, ingen brudd der heller. "Ja, det e vanskelig å se någe her altså. Men eg vettkje, eg e jo ingen røntgenlege då, så eg må få en aen lege til å se på bildane på mandag. Du e jo ikkje så hoven, så eg trur ikkje du har tråkka øve eller forstua den, men det kan jo ver". Hva var det denne søte turnuslegedama sa? Ingen brudd og neppe overtråkk og tvilsomt forstuing? Fy fader, det gikk ikke an? Hun hadde jo ikke peiling. Hun var jo ikke ferdig utdanna engang. Hva visste vel hun. Det kunne jo faktisk være blodpropp.
Som plaster på såret fikk jeg en miks av voltaren og paracet, og med råd om å holde foten i ro og se det an noen dager. Samt et par krykker. For det kunne være brudd uten at det var så lett å se på røntgenbildene og det kunne jo være overtråkk uten at jeg var spesielt hoven. Men blodpropp var det neppe.
Det er rart hvor lite som skal til før en situasjon går fra å være bra til å være helt krise. Alt, ihvertfall mye, handler om hvordan du velger å forholde deg til det. Du kan tenke at det går bra, at det ordner seg, eller at det ikke går bra i det hele tatt, at det går rett til dundas.
Jeg liker å tenke om meg selv, og skulle jeg mot formodning sende inn en kontaktannonse i Hjemmet, ville jeg nok omtalt meg i samme ordelag; at jeg er en konstruktiv optimist - realist. Jeg inbiller meg at jeg er løsningsorientert, at jeg er optimistisk, men ikke mer enn at jeg har et realistisk perspektiv på situasjonene jeg til enhver tid befinner meg i. Og slik er jeg kanskje på det jevne, men ikke ALLTID. Noe som følgende episode er et godt eksempel på.
For å vise til det lille feiltrinnet jeg refererte til i begynnelsen, så var det bokstavelig talt det trinnet jeg tok i går, da storfamilien var samlet hos min far. Det begynte med et overivrig byks
oppigjennom loftstrappen, da jeg skulle "fange" min yngste datter. Det som da skjedde er vel et tilfelle av altfor stor fart, blandet med dårlig koordinasjon og skrantende helse. Foten som etter planen skulle treffe trappetrinnet, slik at det var mulig å hoppe til neste, traff ikke trinnet i det hele tatt. Det endte med et aldri så lte ras nedover trappen og et overraskende innholdsrikt styggordforråd. Så langt i situasjonen var jeg det jeg liker å tro at jeg er. Optimistisk. Det gikk bra, ikke mer å snakke om.
Det skulle vise seg at det var mer å snakke om.
Senere på kvelden, da jeg hadde rigget meg til med Kims og kongelig bryllup, begynte det å skje ting med foten. Det som begynte med en nesten umerkelig dunking utviklet seg i løpet av kort tid til et smertehelvete på jord (iallefall føltes det slik akkurat da). Jeg bestemte meg for å gå på et annet rom, slik at jeg ikke skulle plage de andre med klaging. Men, da jeg lå på sengen, ensom og alene, syntes jeg plutselig at smertene ble uutholdelige. Jeg begynte å huffe og stønne, såpass høyt, at noen måtte jo høre meg. Først kom min søster, og hun lurte selvfølgelig på hva det var.
"Næi, det e ingenting. Har bare litt ondt i fotn. Men det går sekkert over snart"
Så kom min far, og så spørrende på meg.
"Det går bra sjø, har bare ondt i fotn. Kanskje æ har strækt nå. Men det går over snart"
Det var da min elskede mann kom inn at konstruktiv-optimist-realisten i meg sviktet totalt.
"Faan, æ har så sinnsyyyykt ondt i fotn asså. Det e helt jævli, æ klare jo itj å gå på dein eiller nå"
Han nærmet seg forsiktig fotn, for å ta den nærmere i øyensyn. I et ørlite sekund rørte han ved den. Og det er da det tar av.
"Hærreguuud, du må itj ta borti dein. Auuauu, ååååh det e såååå ondt. Æ har aldri hatt så ondt i heile mett liv. En fødsel e ingenting i forhoild" Og så kom tårene.
Min mann ble naturlig nok bekymret over en slik atferd og tenkte selvsagt at det måtte være noe søkkanes gæli. Men jeg vet ikke helt om det forsvarer kommentaren hans:
"Men, Beate, vi må no ring lægen når du har så ondt. Det kain jo værra blodpropp!!!"
Blodpropp? Hva var det for en ting å si? "Ja, blodpropp gir sånne plutselie smerta." Det var da jeg kjente at min rasjonelle tankegang begynte å bli farget av noen mindre rasjonelle innspill. Ja, for tenk om det faktisk var blodpropp da? Så ikke foten litt blå ut? Og hva om proppen løsnet og tok veien videre til viktigere organ som hjerte og lunger? Ja det skulle tatt seg ut, knapt 30 år og dødsyk av blodpropp. Heldigvis er vi nå skapt slik at vi som regel overvinner slike tanker. Så jeg gjorde et tappert for søk med å erstatte de med mindre krisemaksimerende alternativ. Det var jo helt sikkert bare en forstuing, ingenting å være bekymret for. Forstuinger kan gjøre fryktelig vondt de og.
Men det skjedde noe da smertene tiltok og min mann slang ordet blodpropp ut i rommet. Til slutt var det så ille at jeg så meg nødt til å ringe legevakten. Han var dansk. Og skjønte ikke norsk. Det i seg selv er irriterende, men når jeg samtidig har jækla vondt, så var det helt uakseptabelt tydeligvis. Ikke ville han sette meg opp på time heller. Han foreslo at jeg gikk til naboen for å fa tak i paracet og se det an til i morgen. Det skulle jeg såvisst ikke. Idiot.
Hvis ikke legevakten i vikna kunne ta i mot meg, så var det alltids en annen. Og den lå til og med på et sykehus. Så da bar det i bilen og 1,5t kjøretur stod for tur. 1,5 time i bil er jo ingen problem i utgangspunktet, men det ble et sabla stort problem nå. For hvor skulle jeg liksom sitte med foten som var så forferdelig vond? Etter mye om og men, 5 min etter at vi hadde begynt å kjøre, ble barnesetene tatt ut (og det tok jo litt tid, samt at min mann ble tydelig irritert), og jeg havnet i bakstet med bena i forsetet. Himmel.
Og hav for en vei. Det var cirka tusenmillioner homper, og for hver homp hylte jeg ut eder og galle. Stakkars ektemann. Tipper kjøreturen føltes ut som en evighet,
Da vi kom til legevakten ble jeg henvist til røntgen, for denne foten var skadet. Ingen tvil. Pasienten hadde jo så store smerter. Først en runde på ankelen. Hmm, ingen brudd. Kan det være lenger ned? Ny runde med røntgen, Hmm, ingen brudd der heller. "Ja, det e vanskelig å se någe her altså. Men eg vettkje, eg e jo ingen røntgenlege då, så eg må få en aen lege til å se på bildane på mandag. Du e jo ikkje så hoven, så eg trur ikkje du har tråkka øve eller forstua den, men det kan jo ver". Hva var det denne søte turnuslegedama sa? Ingen brudd og neppe overtråkk og tvilsomt forstuing? Fy fader, det gikk ikke an? Hun hadde jo ikke peiling. Hun var jo ikke ferdig utdanna engang. Hva visste vel hun. Det kunne jo faktisk være blodpropp.
Som plaster på såret fikk jeg en miks av voltaren og paracet, og med råd om å holde foten i ro og se det an noen dager. Samt et par krykker. For det kunne være brudd uten at det var så lett å se på røntgenbildene og det kunne jo være overtråkk uten at jeg var spesielt hoven. Men blodpropp var det neppe.
torsdag 10. juni 2010
Mission impossible
Som utdannet pedagog, med tilleggsutdanning i sosial kompetanse og atferdsvansker og med et oppriktig engasjement, burde jeg i grunnen ha et ganske godt grunnlag når det kommer til barneoppdragelse. Og en skulle vel tro at oppgaven som oppdrager er overkommelig.
Overkommelig. Mulig. Grei skuring.
I teorien er faktisk pedagogikk, etter mitt syn, såre enkelt. Det som står i bøkene er både lettfattelig, logisk og tilsynelatende gjennomførbart.
Enkelt. Gjennomførbart.
Bruksanvisningen du bruke for at barnet skal gjøre som forventet, altså gjøre som du vil, kan kort oppsummeres slik:
1.Definer, slik at det er tydelig for barnet hva som forventes.
2.Tydelig beskjed, slik at barnet ikke blir forvirret av for mange beskjeder på en gang.
3.Oppmuntre barnet, slik at det får lyst til å gjøre som du ønsker.
4.Bekreft underveis, slik at barnet føler mestring og glede ved å oppfylle forventningene.
5.Ros barnet når det har fulgt beskjeden.
6.Belønn hvis du synes barnet har vært ekstra flink.
Som støttetiltak bør du gi 5 positive tilbakemeldinger på 1 negativ. Unngå "stoppbeskjeder" som nei, ikke, slutt, stopp. Timeout-plass de barnet får roet seg ned, og tenke seg om, helt til det omsider bestemmer seg for å følge beskjeden.
Enkelt. Gjennomførbart.
Det som teorien ser ut til å glemme, er den lille brukermanualen "hva-gjør-du-når-barnet-slår-seg-fullstendig-vrang-og-ingen-av-tiltakene-ser-ut-til-å-virke-overhodet". Kan noen vennligst fortelle meg hvor jeg kan finne en sånn?? Den skulle jeg virkelig likt å hatt denne torsdags ettermiddagen da jeg var en hårspredd fra å si opp hele morsrollen.
Det begynner som en harmonisk gjenforening, der foreldre og barn møtes etter en lang dag på jobb og barnehage. Gjensynsgleden er stor og det klemmes og koses, og man prater om dagens opplevelser. Og gleden varer helt til 4-åringen i huset oppdager hva som står på dagens middagsmeny. Fisk. Saltet torsk.
"Æ vil ikke ha fesk mamma. Æ vil ha spaghetti!"
"Men du like no fesk du, det e jo kjæmpegodt"
"Nææææhæææi, det smake bæsj"
Jeg tror i dette øyeblikket jeg forstår hva som nå venter, men jeg forstår slettes ikke rekkevidden. Hadde jeg bare visst at det scenariet som da var i ferd med å bygge seg opp, skulle bli så stort, omfattende og langvarig, hadde jeg løpt sporenstreks til mega og handlet spaghetti i bøtter og spann.
"Men, no e det fesk vi har. Så da bli det det du får. Sånn e det med dein saken." (Definer)
"Æ vil IKKEEEEE ha fesk mamma. Det e bæsjmat. Æ vil bare ha saft" (Foreløpig er mor rolig og balansert.) "Næivæl, men da må du no bærre værra sultn da. Å det bli itj nå saft heller. No må du spis matn din". (Tydelig) "Æ trur no det e lurt at du spis litt ja, for da bli du jo så stærk. Husk at du ska ut å sykkel ættepå, å da må jo kroppen ha mat" (Oppmuntre). "Æ e stærk æ mamma, bare kjeinn her du, på musklan min. Æ e IKKE SOPIN. Æ SKA IKKE HA MAT." Nå begynner barnet å klirre med glass, leke med poteten, rekke tunge til lillesøster, og sutre. Sutring. Sutring er i mitt hode, min kropp og min sjel, noe av det mest irriterende jeg kan bli utsatt for etter en lang arbeidsdag. Trinn 4 - 6 gikk med andre ord ut ved middagsbordet.
Og sutringen fortsatte, gjennom hele middagen, gjennom oppryddingen etter middag, gjennom påkledning og gjennom ytterdøra. Helt til prinsessen satt på sykkelen sin. Da strålte hun og frydet seg. Og jeg fikk etterhvert pulsen ned på et helseforsvarlig nivå.
Historien kunne endt her. Den burde endt her. For nå skulle jeg jo følge opp med restrerende trinn. Min datter har akkurat lært seg å sykle uten støttehjul og hun elsker det. Bekrefte, rose og belønne burde derfor vært verdens enkleste oppgave denne ettermiddagen. Men det var helt til hun kom på nabojenta på 13. Da fikk hun det for seg at hun skulle besøke henne. "Men du kain itj besøk ho skjønna du. Ho e jo stor veit du, å gjør sikkert leksa å sånt. Dessuten e du for lita for å leik me ho". Det er fascinerende hvordan enkle ord, enkle setninger, kan forvandle en fantastisk fortryllende jente til et fantastisk usjarmerende vesen fra en annen planet. I dette øyeblikket står gata i fyr og flamme, og torden og brak.
Det er egentlig utrolig hvor mye kraft og volum en stemme til en 4eårig kropp faktisk er i stand til å produsere. Og det med ansiktet trykt nedi asfalten til og med. For sykkelen lå plutselig slengt midt i gata, og armer og ben slo viltert i bakken med kroppen limt vannrett bortetter veien.
"ÅÅÅHhh. men æ vil besøk ho. Æ vil det. Æ vil!!"
"Domming, du får ikke værra mora mi du"
"Vi e ikke bæstevanna længer"
"Æ kjæm ikke næi"
"Æ vil besøk ho"
"Næi, æ tar ikke me mæ sykkeln næi"
"Du e bæsjdom"
"Æ vil ikke inn"
På dette tidspunktet var mor både flau og redd for at naboene skulle tro at hun ikke taklet morsrollen sin. Hun var både sliten og frustrert. Hun var handlingslammet og desorientert. For hun husket ikke lenger teorien. Hun fant ikke den lille brukermanualen som skulle redde henne ut av kapitulasjonen. Barnet hennes lå demonstrativt midt på veien og hylte og skrek. Bekreftelse. Ros. Belønning. Ubrukelig, hvordan i hulesete heite skulle jeg bruke det? Ahaa. Timeout. Støttetiltak.
Bestemt tar jeg dette hylende vesenet fra en annen planet, opp fra bakken. "No bli du me inn, sånn får du itj hoild på" Barnet ser på meg med store, undrende tårevåte øyne. Og i et lite sekund, et ørlite øyeblikk, aner jeg en ende på galskapen. Helt til hun skriker mot meg "Au, mamma du kleip mæ. Au, det gjor ondt. Æ vil te pappaaaaaaa"
Selv om kapitalusjonen så meg rett i hvitøyet, ble min datter faktisk sittende på timeoutplassen. Og hva skal jeg si? Funket det? Ikke vet jeg. Det ble nå iallefall ro i huset. Og kvelden ble jo rundet av med en trivelig stund ved kveldsmaten, kos ved høytlesingen og hjertelige klemmer ved sengekanten.
"Sov godt jeinta mi, æ e gla i dæ"
"Natta mamma. Duuu, i mårra kain æ besøk ho da?!"
Overkommelig. Mulig. Grei skuring.
I teorien er faktisk pedagogikk, etter mitt syn, såre enkelt. Det som står i bøkene er både lettfattelig, logisk og tilsynelatende gjennomførbart.
Enkelt. Gjennomførbart.
Bruksanvisningen du bruke for at barnet skal gjøre som forventet, altså gjøre som du vil, kan kort oppsummeres slik:
1.Definer, slik at det er tydelig for barnet hva som forventes.
2.Tydelig beskjed, slik at barnet ikke blir forvirret av for mange beskjeder på en gang.
3.Oppmuntre barnet, slik at det får lyst til å gjøre som du ønsker.
4.Bekreft underveis, slik at barnet føler mestring og glede ved å oppfylle forventningene.
5.Ros barnet når det har fulgt beskjeden.
6.Belønn hvis du synes barnet har vært ekstra flink.
Som støttetiltak bør du gi 5 positive tilbakemeldinger på 1 negativ. Unngå "stoppbeskjeder" som nei, ikke, slutt, stopp. Timeout-plass de barnet får roet seg ned, og tenke seg om, helt til det omsider bestemmer seg for å følge beskjeden.
Enkelt. Gjennomførbart.
Det som teorien ser ut til å glemme, er den lille brukermanualen "hva-gjør-du-når-barnet-slår-seg-fullstendig-vrang-og-ingen-av-tiltakene-ser-ut-til-å-virke-overhodet". Kan noen vennligst fortelle meg hvor jeg kan finne en sånn?? Den skulle jeg virkelig likt å hatt denne torsdags ettermiddagen da jeg var en hårspredd fra å si opp hele morsrollen.
Det begynner som en harmonisk gjenforening, der foreldre og barn møtes etter en lang dag på jobb og barnehage. Gjensynsgleden er stor og det klemmes og koses, og man prater om dagens opplevelser. Og gleden varer helt til 4-åringen i huset oppdager hva som står på dagens middagsmeny. Fisk. Saltet torsk.
"Æ vil ikke ha fesk mamma. Æ vil ha spaghetti!"
"Men du like no fesk du, det e jo kjæmpegodt"
"Nææææhæææi, det smake bæsj"
Jeg tror i dette øyeblikket jeg forstår hva som nå venter, men jeg forstår slettes ikke rekkevidden. Hadde jeg bare visst at det scenariet som da var i ferd med å bygge seg opp, skulle bli så stort, omfattende og langvarig, hadde jeg løpt sporenstreks til mega og handlet spaghetti i bøtter og spann.
"Men, no e det fesk vi har. Så da bli det det du får. Sånn e det med dein saken." (Definer)
"Æ vil IKKEEEEE ha fesk mamma. Det e bæsjmat. Æ vil bare ha saft" (Foreløpig er mor rolig og balansert.) "Næivæl, men da må du no bærre værra sultn da. Å det bli itj nå saft heller. No må du spis matn din". (Tydelig) "Æ trur no det e lurt at du spis litt ja, for da bli du jo så stærk. Husk at du ska ut å sykkel ættepå, å da må jo kroppen ha mat" (Oppmuntre). "Æ e stærk æ mamma, bare kjeinn her du, på musklan min. Æ e IKKE SOPIN. Æ SKA IKKE HA MAT." Nå begynner barnet å klirre med glass, leke med poteten, rekke tunge til lillesøster, og sutre. Sutring. Sutring er i mitt hode, min kropp og min sjel, noe av det mest irriterende jeg kan bli utsatt for etter en lang arbeidsdag. Trinn 4 - 6 gikk med andre ord ut ved middagsbordet.
Og sutringen fortsatte, gjennom hele middagen, gjennom oppryddingen etter middag, gjennom påkledning og gjennom ytterdøra. Helt til prinsessen satt på sykkelen sin. Da strålte hun og frydet seg. Og jeg fikk etterhvert pulsen ned på et helseforsvarlig nivå.
Historien kunne endt her. Den burde endt her. For nå skulle jeg jo følge opp med restrerende trinn. Min datter har akkurat lært seg å sykle uten støttehjul og hun elsker det. Bekrefte, rose og belønne burde derfor vært verdens enkleste oppgave denne ettermiddagen. Men det var helt til hun kom på nabojenta på 13. Da fikk hun det for seg at hun skulle besøke henne. "Men du kain itj besøk ho skjønna du. Ho e jo stor veit du, å gjør sikkert leksa å sånt. Dessuten e du for lita for å leik me ho". Det er fascinerende hvordan enkle ord, enkle setninger, kan forvandle en fantastisk fortryllende jente til et fantastisk usjarmerende vesen fra en annen planet. I dette øyeblikket står gata i fyr og flamme, og torden og brak.
Det er egentlig utrolig hvor mye kraft og volum en stemme til en 4eårig kropp faktisk er i stand til å produsere. Og det med ansiktet trykt nedi asfalten til og med. For sykkelen lå plutselig slengt midt i gata, og armer og ben slo viltert i bakken med kroppen limt vannrett bortetter veien.
"ÅÅÅHhh. men æ vil besøk ho. Æ vil det. Æ vil!!"
"Domming, du får ikke værra mora mi du"
"Vi e ikke bæstevanna længer"
"Æ kjæm ikke næi"
"Æ vil besøk ho"
"Næi, æ tar ikke me mæ sykkeln næi"
"Du e bæsjdom"
"Æ vil ikke inn"
På dette tidspunktet var mor både flau og redd for at naboene skulle tro at hun ikke taklet morsrollen sin. Hun var både sliten og frustrert. Hun var handlingslammet og desorientert. For hun husket ikke lenger teorien. Hun fant ikke den lille brukermanualen som skulle redde henne ut av kapitulasjonen. Barnet hennes lå demonstrativt midt på veien og hylte og skrek. Bekreftelse. Ros. Belønning. Ubrukelig, hvordan i hulesete heite skulle jeg bruke det? Ahaa. Timeout. Støttetiltak.
Bestemt tar jeg dette hylende vesenet fra en annen planet, opp fra bakken. "No bli du me inn, sånn får du itj hoild på" Barnet ser på meg med store, undrende tårevåte øyne. Og i et lite sekund, et ørlite øyeblikk, aner jeg en ende på galskapen. Helt til hun skriker mot meg "Au, mamma du kleip mæ. Au, det gjor ondt. Æ vil te pappaaaaaaa"
Selv om kapitalusjonen så meg rett i hvitøyet, ble min datter faktisk sittende på timeoutplassen. Og hva skal jeg si? Funket det? Ikke vet jeg. Det ble nå iallefall ro i huset. Og kvelden ble jo rundet av med en trivelig stund ved kveldsmaten, kos ved høytlesingen og hjertelige klemmer ved sengekanten.
"Sov godt jeinta mi, æ e gla i dæ"
"Natta mamma. Duuu, i mårra kain æ besøk ho da?!"
mandag 17. mai 2010
Galskapen lenge leve
I dag har jeg nok engang konstatert at galskapen lever i beste velgående i oss nordmenn. Og galskapen har sågar et navn. 17.mai. Som kan sammenlignes med galskap nr.2, nemlig 24.desember, eller julaften som vi liker å kaller det.
Kort oppsummert kan vi si at de har noen likhetstrekk:
- de feires
- de markeres grundig
- de symboliserer glede og begesitring
- de samler oss
- de får oss til å gjøre ting vi ellers aldri ville gjort (gå rundt et grantre, marsjere i utakt, veive med hender og flagg og rope hurra).
- de får oss til å spise uanstendig mye
- de får oss til å stryke klær vi ellers aldri ville gått med (vanvittig varm, kløende, klam og trang bunad for eksempel)
La oss se litt nærmere på 17.mai:
- den frå oss til å bruke opp en hel fridag på å gjøre som alle de andre, og ikke som en selv egentlig vil.
- den vekker oss klokka 06.00 presis med bomber
- den får oss til å stå opp etter bombingen fordi vi må innfinne oss stivpynta på skoleplassen kl.10.00
- den får oss til å bruke to timer på morgenkvisten til påkledning og andre obligatoriske gjøremål, som for eksempel å stryke flagg
- den får oss til å marsjere rundt en time med verkende gnagsårben i striregnet, i takt med resten av Norge.
- den får oss til å høre på forferdelig hornmusikk HELE dagen, og den får oss til og med til å trampe takten
- den får oss til å sitte sammentrykt i en overfylt idrettshall, og dermed får den oss til å svette og til å bli småirritable
- den får oss til å se på klokka mange ganger, for å sjekke om ikke man snart kan gå hjem uten at naboen eller noen andre reagerer
- den får oss til å lengte etter friheten som venter i det vi kan kle av oss uniformen og endelig puste skikkelig igjen
- den får oss til å gi barna veldig mye is, slik at de blir utrolig oppspilte og slik at de ikke får sove til kvelden
- den får oss til å spise opptil flere pølser med brød, til tross for at bikinisesongen er like rundt hjørnet
- den får oss til å stresse med å rekke tilskuerplass til borgertoget (for å høre hornmusikken nok en gang)
- og som ikke det er nok, så får 17.mai oss til å bruke sånn ca hele 16.mai til forberedelser til den 17.
17.mai får oss til å rydde og ordne i hagene, den får oss til å polere bilen, den får oss til å vaske huset, den får oss til å stryke klær i timesvis, den får oss til å trosse vær og vind og den får oss til frivillig å fryse skiten av oss i høye hæler.
Den får meg til å fylle en hel dag med aktiviteter jeg synes er fullstendig meningsløse.
Men, det er jo moro for barna da.
Gratulerer med dagen alle sammen!
Kort oppsummert kan vi si at de har noen likhetstrekk:
- de feires
- de markeres grundig
- de symboliserer glede og begesitring
- de samler oss
- de får oss til å gjøre ting vi ellers aldri ville gjort (gå rundt et grantre, marsjere i utakt, veive med hender og flagg og rope hurra).
- de får oss til å spise uanstendig mye
- de får oss til å stryke klær vi ellers aldri ville gått med (vanvittig varm, kløende, klam og trang bunad for eksempel)
La oss se litt nærmere på 17.mai:
- den frå oss til å bruke opp en hel fridag på å gjøre som alle de andre, og ikke som en selv egentlig vil.
- den vekker oss klokka 06.00 presis med bomber
- den får oss til å stå opp etter bombingen fordi vi må innfinne oss stivpynta på skoleplassen kl.10.00
- den får oss til å bruke to timer på morgenkvisten til påkledning og andre obligatoriske gjøremål, som for eksempel å stryke flagg
- den får oss til å marsjere rundt en time med verkende gnagsårben i striregnet, i takt med resten av Norge.
- den får oss til å høre på forferdelig hornmusikk HELE dagen, og den får oss til og med til å trampe takten
- den får oss til å sitte sammentrykt i en overfylt idrettshall, og dermed får den oss til å svette og til å bli småirritable
- den får oss til å se på klokka mange ganger, for å sjekke om ikke man snart kan gå hjem uten at naboen eller noen andre reagerer
- den får oss til å lengte etter friheten som venter i det vi kan kle av oss uniformen og endelig puste skikkelig igjen
- den får oss til å gi barna veldig mye is, slik at de blir utrolig oppspilte og slik at de ikke får sove til kvelden
- den får oss til å spise opptil flere pølser med brød, til tross for at bikinisesongen er like rundt hjørnet
- den får oss til å stresse med å rekke tilskuerplass til borgertoget (for å høre hornmusikken nok en gang)
- og som ikke det er nok, så får 17.mai oss til å bruke sånn ca hele 16.mai til forberedelser til den 17.
17.mai får oss til å rydde og ordne i hagene, den får oss til å polere bilen, den får oss til å vaske huset, den får oss til å stryke klær i timesvis, den får oss til å trosse vær og vind og den får oss til frivillig å fryse skiten av oss i høye hæler.
Den får meg til å fylle en hel dag med aktiviteter jeg synes er fullstendig meningsløse.
Men, det er jo moro for barna da.
Gratulerer med dagen alle sammen!
søndag 9. mai 2010
I love traktor
Det er vår, ja, det er vår. Og et sikkert tegn på det er alle naboene som plutselig dukker opp fra intet, og som inntar hagene sine med en fandenivoldsk arbeidslyst. De lemper storstein, de sliter ut grafsene sine, de bygger garasje, de står med rompa i været og driver med tilsynelatende målrettet luking _før_ ugresset har rukket å komme. De river bordkleing, og lager middagen på verandaen, de tynner skog og prater av hjertens lyst med hverandre om alle planene for huset og tomten denne sesongen. De vasker båter, de pusser biler, de spyler asfalt og aldri hviler.
Og hvor er så jeg i denne sammenhengen, og for ikke å snakke om min mann? Jo, vi er selvfølgelig en av dem! Vi liker oss ute, av ymse grunner. Om for ikke annet, å slippe å se på alt husarbeidet som formerer seg fortere enn lysets hastighet.
Det første jeg gjorde da snøen forsvant var å hive meg over noen igjengrodde bergknauser. De skulle renskes, koste hva det koste ville. Og har man først satt seg et mål, er det viktig å nå det. Jeg må innrømme at iveren kastet av seg noen ulemper på veien. Blant annet så gikk det en hel søndag, For hva? To bare bergknauser. Hva skal jeg egentlig med de? Hvorfor er det så viktig at det ikke er mose og ugress på de? Stakkars, nå fryser de kanskje og til og med. Planen er jo å plante noe _annet_ der, men jeg har ennå ikke funnet ut hva. Allikevel var det plutselig utrolig viktig å gafse det rent, og det med en gang. Og en annen ulempe, ryggen slo knute og nektet å samarbeide og jeg endte med å bli liggende rett ut dagen etterpå. Noe som fører meg til ulempe nr. 3, nemlig fravær fra jobb.
Jeg har raket plenen flere ganger allerede, jeg har pusset hagemøbler, jeg har vasket vinduer, spylt altanen, og stresset for å få kjøpt levegger. Ja, det ble kjempeviktig med levegger når kalenderen rundet mai. Hvorfor det? Det er jo iskaldt ute, og lenge til bikini - og grillsesongen.
Min mann syns også det er svært viktig å jobbe ute. Det er så mye som bare må gjøres, lenge før klesvask, støvtørking og annet spenstig husarbeid. Oppgrusing av gårdsplass for eksempel. Ja, det er lurt, tenkte jeg. Vi må jo få gjort noe med plassen foran huset, det trengs faktisk noen gruslass. Så jeg tok på meg yttertøyet og hentet riva, klar til å bidra med mitt. Oppgavene var greit fordelt, han skulle skrape veien med traktoren, så skulle han komme med grus. Jeg skulle rake grusen utover.
"Æ ska berre kjør et par-tre runda med skjæret, så vi får skrapa litt først" Okei, tenkte jeg, det tar vel ikke lange øyeblikket. Men det skjer noe rart når min mann kommer i kontakt med motorisert kjøretøy, han blir liksom helt oppslukt, nesten fraværende mot meg og veldig fokusert på å kjøre. Traktoren gkk fram og tilbake, fram og tilbake, fram og tilbake. Jeg tenkte at jeg jo kunne begynne med å grafse ved husveggen, og luke litt etc, men da stoppet traktoren med følgende beskjed " Derre tar æ med skjæret æ!" Jeg følte meg plutselig veeeldig overflødig, så jeg bestemte meg for å gå inn. Jeg tenkte vel at han nok kom inn om en liten stund. Men så feil kan man ta. Traktoren durte i dur og i moll, skjæret arbeidet intenst fram og tilbake. Da klokka nærmet seg 22.30 om kvelden, måtte jeg gå ut. "Snart færdi sjø" Med hva egentlig, det var ikke et eneste gruslass i sikte, Bare en meget skrapet gårdsplass. "men, ka me grusen???" "Jamen, det tar æ i mårra det, herre må jo gjerras skikkelig. Det skjønne du vel???"
Jeg vil påstå, om mulig med en smule overdrivelse, at neste kveld forløp seg omtrent likedan. Traktoren for som en virvelvind utenfor huset, skjæret og skuffa jobbet om hverandre. Og resultatet? En enda mer skrapet gårdsplass. Men ingen grus.
Jeg blir så forundret, ja nærmest forbløffet over menns evne til å gå sånn opp i aktiviteter som har elementer av motorkraft i seg. Det er imponerende hvor mye motivasjon og inspirasjon de får, ja til og med av en traktor. Min mann begynte faktisk å skrape på kommunens eiendom og, for "det skjer jo heilt jævli ut på ainner sia tå fortauet". Ja elskede, men det ser faktisk ganske jævlig ut inne i huset vårt og for tiden. Gruslasset kom tredje kvelden, men da var jo huset vasket og.
Det får meg faktisk til å tenke på noe helt annet. Da min mann skulle lage pepperkakehus til jul. Han tegnet maler, forkastet ideer, tegnet nye, spekulerte. Byggeprosessen bar preg av dypt alvor og oppriktig engasjement. Han brukte 4 dager på det, og da det flotte pepperkakehuset sto ferdig var utrolig nok det store huset vasket og.
Og hvor er så jeg i denne sammenhengen, og for ikke å snakke om min mann? Jo, vi er selvfølgelig en av dem! Vi liker oss ute, av ymse grunner. Om for ikke annet, å slippe å se på alt husarbeidet som formerer seg fortere enn lysets hastighet.
Det første jeg gjorde da snøen forsvant var å hive meg over noen igjengrodde bergknauser. De skulle renskes, koste hva det koste ville. Og har man først satt seg et mål, er det viktig å nå det. Jeg må innrømme at iveren kastet av seg noen ulemper på veien. Blant annet så gikk det en hel søndag, For hva? To bare bergknauser. Hva skal jeg egentlig med de? Hvorfor er det så viktig at det ikke er mose og ugress på de? Stakkars, nå fryser de kanskje og til og med. Planen er jo å plante noe _annet_ der, men jeg har ennå ikke funnet ut hva. Allikevel var det plutselig utrolig viktig å gafse det rent, og det med en gang. Og en annen ulempe, ryggen slo knute og nektet å samarbeide og jeg endte med å bli liggende rett ut dagen etterpå. Noe som fører meg til ulempe nr. 3, nemlig fravær fra jobb.
Jeg har raket plenen flere ganger allerede, jeg har pusset hagemøbler, jeg har vasket vinduer, spylt altanen, og stresset for å få kjøpt levegger. Ja, det ble kjempeviktig med levegger når kalenderen rundet mai. Hvorfor det? Det er jo iskaldt ute, og lenge til bikini - og grillsesongen.
Min mann syns også det er svært viktig å jobbe ute. Det er så mye som bare må gjøres, lenge før klesvask, støvtørking og annet spenstig husarbeid. Oppgrusing av gårdsplass for eksempel. Ja, det er lurt, tenkte jeg. Vi må jo få gjort noe med plassen foran huset, det trengs faktisk noen gruslass. Så jeg tok på meg yttertøyet og hentet riva, klar til å bidra med mitt. Oppgavene var greit fordelt, han skulle skrape veien med traktoren, så skulle han komme med grus. Jeg skulle rake grusen utover.
"Æ ska berre kjør et par-tre runda med skjæret, så vi får skrapa litt først" Okei, tenkte jeg, det tar vel ikke lange øyeblikket. Men det skjer noe rart når min mann kommer i kontakt med motorisert kjøretøy, han blir liksom helt oppslukt, nesten fraværende mot meg og veldig fokusert på å kjøre. Traktoren gkk fram og tilbake, fram og tilbake, fram og tilbake. Jeg tenkte at jeg jo kunne begynne med å grafse ved husveggen, og luke litt etc, men da stoppet traktoren med følgende beskjed " Derre tar æ med skjæret æ!" Jeg følte meg plutselig veeeldig overflødig, så jeg bestemte meg for å gå inn. Jeg tenkte vel at han nok kom inn om en liten stund. Men så feil kan man ta. Traktoren durte i dur og i moll, skjæret arbeidet intenst fram og tilbake. Da klokka nærmet seg 22.30 om kvelden, måtte jeg gå ut. "Snart færdi sjø" Med hva egentlig, det var ikke et eneste gruslass i sikte, Bare en meget skrapet gårdsplass. "men, ka me grusen???" "Jamen, det tar æ i mårra det, herre må jo gjerras skikkelig. Det skjønne du vel???"
Jeg vil påstå, om mulig med en smule overdrivelse, at neste kveld forløp seg omtrent likedan. Traktoren for som en virvelvind utenfor huset, skjæret og skuffa jobbet om hverandre. Og resultatet? En enda mer skrapet gårdsplass. Men ingen grus.
Jeg blir så forundret, ja nærmest forbløffet over menns evne til å gå sånn opp i aktiviteter som har elementer av motorkraft i seg. Det er imponerende hvor mye motivasjon og inspirasjon de får, ja til og med av en traktor. Min mann begynte faktisk å skrape på kommunens eiendom og, for "det skjer jo heilt jævli ut på ainner sia tå fortauet". Ja elskede, men det ser faktisk ganske jævlig ut inne i huset vårt og for tiden. Gruslasset kom tredje kvelden, men da var jo huset vasket og.
Det får meg faktisk til å tenke på noe helt annet. Da min mann skulle lage pepperkakehus til jul. Han tegnet maler, forkastet ideer, tegnet nye, spekulerte. Byggeprosessen bar preg av dypt alvor og oppriktig engasjement. Han brukte 4 dager på det, og da det flotte pepperkakehuset sto ferdig var utrolig nok det store huset vasket og.
onsdag 7. april 2010
Og jula vare så lenge det fins godterier.
Påska er over og ut, påskeeggene er tomme, ja det eneste som er igjen er smuler etter smågodtsjokoladen og en halvspist seigmann. Kanskje like greit, med tanke på antallet sukkeroverdoser som rammet i løpet av påskeuka.
Det er merkelig hvordan hjernen lurer kroppen til å tro at den trenger bare litt til, og så enda litt til, ja, bare den sjokoladebiten, og kanskje litt nonstop, og muligens et par twist, og for ikke å snakke om vingummi i alle former, farger og størrelser. Det er akkurat som om alle sperrer kobler ut, hjernen vet at påskeeggene er fylt til randen, hjernen vet at det lurer søtsaker i skuffer og skap og kriker og kroker. Det er overflod! En skulle tro at det hadde en beroligende effekt; slapp av, det er mer enn nok til alle og enhver, hele uka og til veis ende. Du trenger ikke være redd, du FÅR godterier NÅR SOM HELST. En skulle tro at dette var nok til at pulsen gikk ned og tankene vandret over på noe annet, sunnere og mer fornuftig. Men NEI OG ATTER NEI, for meg er det tydeligvis helt motsatt. Når min hjerne vet at det bugner av søtt i bare en skapdør (eller kjøkkenskuff) unna, ja da setter den inn full alramberedskap. Blålys og sirener kommer på, og hjernen formaner kroppen på målrettet vandring mot sukkerkildene.
Jeg syns jo det er rart at ikke noe annet i mitt legeme sier i fra på noe vis, bukspyttkjertelen burde iallefall rope høyt, i og med at den har som oppgave å regulere insulinbalansen min. Snakk om å svikte fullstendig, jeg har aldri hørt at bukspyttkjertelen min har klaget på noe som helst jeg. Noe annet i kroppen min som burde se til å reagere er gallen, sant, som jo bryter ned alt mulig, deriblant fett. Og, hvis jeg ikke tar grundig feil, så mener jeg bestemt at det er en anseelig mengde fett i sjokolade? Burde ikke gallen gått til streik eller noe? Grunnet uforholdsmessig stor arbeidsmengde og overtidsarbeid i påskehelgen liksom? Det som jo slår meg er hvor korttenkt jeg er og hvor seriøst jeg lurer meg selv. Sist jeg var til tannlegen hadde jeg serier med svettetokter, hjertegallopper, nestenbesvimelser og angstanfall. Så hvorfor i all verden propper jeg munnen full av kariesfremkallende stoff???
Svaret er såre enkelt: det er jo så godt!
Problemstillingen min hadde kanskje ikke vært så aktuell hvis denne tilstanden jeg beskriver bare hadde regjert i påskehelgen. Men jeg sitter vel med en følelse av at jula aldri egentlig tok slutt, og at den faktisk ikke bare varer helt til påske, men enda litt til. To mulige tegn på dette er følgende som skjedde i dag.
Punkt 1: jeg var innom hjemme i arbeidstiden min for å hente mobilen min. Det naturlige hendelseforløpet ville selvsagt vært at jeg låste meg inn, hentet mobilen, låste meg ut for så å dra på jobb igjen. Det faktiske hendelseforløpet var at jeg låste meg inn, fant mobilen, gikk på kjøkkenet, åpnet en skapdør, fant en stor pose m, rev den opp, helte et stort antall m`s i hånden og smakket alle inn i et eneste grådig jafs, gikk ut i gangen, snudde, gikk tilbake, tømte resten av posen, fikk et sekunds anfall med skam og dårlig samvittighet, låste meg ut, dro på jobb.
Punkt 2: I ettermiddag lurte min eldste datter fælt på om hun hadde noe godterier igjen i påskeegget sitt. Da jeg svarte var jeg fullstendig klar over at det var både gomp og lovehearts igjen. Og svaret ble? Hmm, næi, veit du, æ trur itj det e nå meir igjæn æ. Dessutn så e det no itj lørdag i dag da veit du. Du kain no få litt frukt vess du har løst på nå. Min datter slo seg til ro med dette og hentet seg en pære. Og hva gjorde så mor? Hun snek seg på kjøkkenet og helte likesågodt hele gompesken i sitt sukkeravhengige gap. (Mor kommer selvsagt til å kjøpe en ny eske gomp og legge i påskeegget, og min datter vil aldri få vite at hennes mor både er en hykler og en løgner).
Jeg innser at mitt forhold til sukker har gått over stokk og stein og alle sine breddegrader når jeg i tillegg kan føye til at jeg i påska spiste nugatti med skje rett fra boksen, med den største selvfølgelighet, og helte vaniljesaus i et melkeglass og drakk det,
uten blygsel.
Det er merkelig hvordan hjernen lurer kroppen til å tro at den trenger bare litt til, og så enda litt til, ja, bare den sjokoladebiten, og kanskje litt nonstop, og muligens et par twist, og for ikke å snakke om vingummi i alle former, farger og størrelser. Det er akkurat som om alle sperrer kobler ut, hjernen vet at påskeeggene er fylt til randen, hjernen vet at det lurer søtsaker i skuffer og skap og kriker og kroker. Det er overflod! En skulle tro at det hadde en beroligende effekt; slapp av, det er mer enn nok til alle og enhver, hele uka og til veis ende. Du trenger ikke være redd, du FÅR godterier NÅR SOM HELST. En skulle tro at dette var nok til at pulsen gikk ned og tankene vandret over på noe annet, sunnere og mer fornuftig. Men NEI OG ATTER NEI, for meg er det tydeligvis helt motsatt. Når min hjerne vet at det bugner av søtt i bare en skapdør (eller kjøkkenskuff) unna, ja da setter den inn full alramberedskap. Blålys og sirener kommer på, og hjernen formaner kroppen på målrettet vandring mot sukkerkildene.
Jeg syns jo det er rart at ikke noe annet i mitt legeme sier i fra på noe vis, bukspyttkjertelen burde iallefall rope høyt, i og med at den har som oppgave å regulere insulinbalansen min. Snakk om å svikte fullstendig, jeg har aldri hørt at bukspyttkjertelen min har klaget på noe som helst jeg. Noe annet i kroppen min som burde se til å reagere er gallen, sant, som jo bryter ned alt mulig, deriblant fett. Og, hvis jeg ikke tar grundig feil, så mener jeg bestemt at det er en anseelig mengde fett i sjokolade? Burde ikke gallen gått til streik eller noe? Grunnet uforholdsmessig stor arbeidsmengde og overtidsarbeid i påskehelgen liksom? Det som jo slår meg er hvor korttenkt jeg er og hvor seriøst jeg lurer meg selv. Sist jeg var til tannlegen hadde jeg serier med svettetokter, hjertegallopper, nestenbesvimelser og angstanfall. Så hvorfor i all verden propper jeg munnen full av kariesfremkallende stoff???
Svaret er såre enkelt: det er jo så godt!
Problemstillingen min hadde kanskje ikke vært så aktuell hvis denne tilstanden jeg beskriver bare hadde regjert i påskehelgen. Men jeg sitter vel med en følelse av at jula aldri egentlig tok slutt, og at den faktisk ikke bare varer helt til påske, men enda litt til. To mulige tegn på dette er følgende som skjedde i dag.
Punkt 1: jeg var innom hjemme i arbeidstiden min for å hente mobilen min. Det naturlige hendelseforløpet ville selvsagt vært at jeg låste meg inn, hentet mobilen, låste meg ut for så å dra på jobb igjen. Det faktiske hendelseforløpet var at jeg låste meg inn, fant mobilen, gikk på kjøkkenet, åpnet en skapdør, fant en stor pose m, rev den opp, helte et stort antall m`s i hånden og smakket alle inn i et eneste grådig jafs, gikk ut i gangen, snudde, gikk tilbake, tømte resten av posen, fikk et sekunds anfall med skam og dårlig samvittighet, låste meg ut, dro på jobb.
Punkt 2: I ettermiddag lurte min eldste datter fælt på om hun hadde noe godterier igjen i påskeegget sitt. Da jeg svarte var jeg fullstendig klar over at det var både gomp og lovehearts igjen. Og svaret ble? Hmm, næi, veit du, æ trur itj det e nå meir igjæn æ. Dessutn så e det no itj lørdag i dag da veit du. Du kain no få litt frukt vess du har løst på nå. Min datter slo seg til ro med dette og hentet seg en pære. Og hva gjorde så mor? Hun snek seg på kjøkkenet og helte likesågodt hele gompesken i sitt sukkeravhengige gap. (Mor kommer selvsagt til å kjøpe en ny eske gomp og legge i påskeegget, og min datter vil aldri få vite at hennes mor både er en hykler og en løgner).
Jeg innser at mitt forhold til sukker har gått over stokk og stein og alle sine breddegrader når jeg i tillegg kan føye til at jeg i påska spiste nugatti med skje rett fra boksen, med den største selvfølgelighet, og helte vaniljesaus i et melkeglass og drakk det,
uten blygsel.
lørdag 20. mars 2010
Baking i bollen
Min skjønne nr to i gullrekken av mine døtre blir 2 år imorgen. TO år, hipp, hipp hurra og snu meg irundt.
Dette innebærer et visst ansvar for meg, som jo er hennes oppofrende mor, og man kan grovt inndele ansvaret mitt i tre hovedområder, nemlig:
1. Kjøpe en gave som gjør inntrykk. En gave som gir en umiddelbar glede hos min datter, en gave som også vil kaste av seg små gleder framover og, gjerne daglig. En gave som, med andre ord, ikke mister nyhetens interesse og som samtidig gir henne en positiv opplevelse i det øyeblikket hun pakker den ut. Samtidig skal ikke gaven være overdådig, ånei, jeg er en bevisst mor, som for all del ikke vil forvandle barnet mitt til en bortskjemt liten prinsesse som tror at alt kommer rekende på en fjøl bare hun knipser. Dessuten prøver jeg å opptre miljøbevisst, så plastleker er UT. Det er og selvsagt viktig at gaven ikke er en leke i rekken, en leke som bare opptar plass og samler støv. Den må helst være praktisk, og den bør stimulere mitt barns fantasi, ja gjerne hennes kreative evner. Helst bør hun lære noe av det og.
Jadajadajada.
Problemet er bare: hvor finner jeg gaven?
Svar: på lekebutikken så klart! Der fant jeg et velutstyrt lekekjøkken i plast (enda hun har et fra før, et praktisk et i tre - miljøvennlig, retro). Det inneholder utrolig mange kjøkkenredskaper og imiterte matvarer, alle selvsagt i plast, og er utstyrt med en haug av knapper som lager en haug av lyd (etterpåklok som jeg er ser jeg jo at dette vil medføre en viss mengde irritasjon hos min mann og meg i årene framover, og det er godt mulig at batteriene på uforklarlig vis havner på avveier, og disse er dessverre umulig å erstatte). Kjøkkenet er og meget godt embalert, så det vil nok kreve en anselig mengde tålmodighet når den skal pakkes ut, dessuten en anselig mengde plass når embalasjen skal oppbevares et sted i huset før det går videre.
2. Bake kaker som gjør inntrykk. Og da er det ikke bare å løpe til frysedisken på mega, eller ringe nødnummeret til bakeren, eller det som verre er; kjøpe ferdigblandinger fra Toro. Nei, altså, det må jo være hjemmelaget, fra bunnen av og gjerne med drøssvis av eksotiske ingredienser som jeg ikke aner hva er. Hva i huleste er f.eks kremotartari? ( det er salt av vinsyre. Men hva i all hverden er det da?). Og kan noen fortelle meg hvor jeg finner muscovadosukker? Og kirsh, hva er KIRSCH? Mascarpone, creme de cassis, pistasiemandler er tydeligvis noe alle og enhver bør vite hva er, i og med at disse er hyppige gjengangere i kake- og dessertboka jeg prøver (forgjeves) å forstå meg på. Og melka skal være kondensert, frukta glasert, pasjonsfrukta pasjonert. Fyllet skal avkjøles i 14 timer, skåldede hasselnøtter kan med fordel byttes ut med macadaminøtter (som finnes hvor?), det skal deles vaniljestenger, sjokoladen skal varmes i vannbad, og bare så det er sagt, blir den brent er den faktisk helt ubrukelig. Det skal pyntes med mynteblad (som jeg finner i min egen urtehage i mitt eget drivhus), det skal lages sjokoladeskav, det skal dæsjes med amarettolikør. Du bør ha en kugelhopf-form? Paideigen kan med fordel forsterkes før fyllet skal helles i. Det bør lages kaffezaboine til sjokoladesuffleer,
Hvem faen var det som ga meg denne grusomme boken?? Snakk om å ta livet av husmoren i meg. Denne boken jeg referere til er komplett umulig å forholde seg til, jeg må jo til India for å skaffe riktig krydder, minst. Det som imidlertid ikke er komplett umulig å forholde seg til er den fantastiske 1-2-3 -blandingen til toro. Det står en alldeles akseptabel gulrotkake på kjøkkenbenken min. Det står og en sukkerbombe av en _selvlaget_ sjokoladekake der. Dessuten er det faktisk hjemmelaget gele i kjøleskapet. Så det.
3. Vaske og pynte så det gjør inntrykk
Vaske gjorde vaskehjelpa. Pyntinga får Ole Brumm og vennene hans stå for. Min mann kan blåse ballonger, for det klarer faktisk ikke jeg uten å besvime.
Dette innebærer et visst ansvar for meg, som jo er hennes oppofrende mor, og man kan grovt inndele ansvaret mitt i tre hovedområder, nemlig:
1. Kjøpe en gave som gjør inntrykk. En gave som gir en umiddelbar glede hos min datter, en gave som også vil kaste av seg små gleder framover og, gjerne daglig. En gave som, med andre ord, ikke mister nyhetens interesse og som samtidig gir henne en positiv opplevelse i det øyeblikket hun pakker den ut. Samtidig skal ikke gaven være overdådig, ånei, jeg er en bevisst mor, som for all del ikke vil forvandle barnet mitt til en bortskjemt liten prinsesse som tror at alt kommer rekende på en fjøl bare hun knipser. Dessuten prøver jeg å opptre miljøbevisst, så plastleker er UT. Det er og selvsagt viktig at gaven ikke er en leke i rekken, en leke som bare opptar plass og samler støv. Den må helst være praktisk, og den bør stimulere mitt barns fantasi, ja gjerne hennes kreative evner. Helst bør hun lære noe av det og.
Jadajadajada.
Problemet er bare: hvor finner jeg gaven?
Svar: på lekebutikken så klart! Der fant jeg et velutstyrt lekekjøkken i plast (enda hun har et fra før, et praktisk et i tre - miljøvennlig, retro). Det inneholder utrolig mange kjøkkenredskaper og imiterte matvarer, alle selvsagt i plast, og er utstyrt med en haug av knapper som lager en haug av lyd (etterpåklok som jeg er ser jeg jo at dette vil medføre en viss mengde irritasjon hos min mann og meg i årene framover, og det er godt mulig at batteriene på uforklarlig vis havner på avveier, og disse er dessverre umulig å erstatte). Kjøkkenet er og meget godt embalert, så det vil nok kreve en anselig mengde tålmodighet når den skal pakkes ut, dessuten en anselig mengde plass når embalasjen skal oppbevares et sted i huset før det går videre.
2. Bake kaker som gjør inntrykk. Og da er det ikke bare å løpe til frysedisken på mega, eller ringe nødnummeret til bakeren, eller det som verre er; kjøpe ferdigblandinger fra Toro. Nei, altså, det må jo være hjemmelaget, fra bunnen av og gjerne med drøssvis av eksotiske ingredienser som jeg ikke aner hva er. Hva i huleste er f.eks kremotartari? ( det er salt av vinsyre. Men hva i all hverden er det da?). Og kan noen fortelle meg hvor jeg finner muscovadosukker? Og kirsh, hva er KIRSCH? Mascarpone, creme de cassis, pistasiemandler er tydeligvis noe alle og enhver bør vite hva er, i og med at disse er hyppige gjengangere i kake- og dessertboka jeg prøver (forgjeves) å forstå meg på. Og melka skal være kondensert, frukta glasert, pasjonsfrukta pasjonert. Fyllet skal avkjøles i 14 timer, skåldede hasselnøtter kan med fordel byttes ut med macadaminøtter (som finnes hvor?), det skal deles vaniljestenger, sjokoladen skal varmes i vannbad, og bare så det er sagt, blir den brent er den faktisk helt ubrukelig. Det skal pyntes med mynteblad (som jeg finner i min egen urtehage i mitt eget drivhus), det skal lages sjokoladeskav, det skal dæsjes med amarettolikør. Du bør ha en kugelhopf-form? Paideigen kan med fordel forsterkes før fyllet skal helles i. Det bør lages kaffezaboine til sjokoladesuffleer,
Hvem faen var det som ga meg denne grusomme boken?? Snakk om å ta livet av husmoren i meg. Denne boken jeg referere til er komplett umulig å forholde seg til, jeg må jo til India for å skaffe riktig krydder, minst. Det som imidlertid ikke er komplett umulig å forholde seg til er den fantastiske 1-2-3 -blandingen til toro. Det står en alldeles akseptabel gulrotkake på kjøkkenbenken min. Det står og en sukkerbombe av en _selvlaget_ sjokoladekake der. Dessuten er det faktisk hjemmelaget gele i kjøleskapet. Så det.
3. Vaske og pynte så det gjør inntrykk
Vaske gjorde vaskehjelpa. Pyntinga får Ole Brumm og vennene hans stå for. Min mann kan blåse ballonger, for det klarer faktisk ikke jeg uten å besvime.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
