Husarbeid til besvær.

Husmor, jeg?
Ja, hva gjør en husmor når alt tårner seg opp og plutselig virker uoverkommelig, meningsløst og sinnsykt demotiverende?

Jeg startet dagen en smule overoptimistisk og med planer som mildt sagt var urealistiske. Jeg er lærer, og nå har vi som kjent en avspaseringsuke som heter vinterFERIE. Det er jo fantastisk med FERIE. Problemet med FERIE, for mitt vedkommende, er at da skal jeg på død og liv gjøre alt som jeg ikke får tid til ellers: nemlig grundig HUSARBEID. I tillegg til dette, skal jeg og ha noe som jeg føler det blir for liten tid til ellers: KVALITETSTID med barna. Som den oppofrende mammaen jeg er, og den pliktoppfyllende husmoren jeg stadig forsøker å være, la jeg opp til et dobbeltløp i dag. HUSARBEID og BARNESAMVÆR, ispedd dette vakre ordet FERIE.

Utgangspunktet var som følger: familien våknet til liv 06.03, da toåringen ropte etter smokkene sine for fullt volum. Dette førte til at firåringen og våknet, en fin time for tidlig. Ettersom jeg lå våken fra 01.30 - 03.00 i natt, uvisst hvilken grunn, var jo startpunktet nokså labert. Det mest fornuftige hadde selvsagt vært at jeg umiddelbart skrinla ALLE planer om husarbeidssysler, og bestemte meg for å kjøre en rolig formiddag med bare kos, lek, tv (selvsagt ikke mer TVtitting enn det som er tilrådd av alskens forskere, psykologer, pedagoger mm) og is (selvsagt etterfulgt av intens tannpuss og gulrøtter som motvekt...). Men gjorde jeg det? Ja, jeg gjorde tv og is, minus tilrådd tid og tannpuss, pluss fri lek på barnas eget initiativ, uten meg spesielt godt til stede og en kos mellom husarbeidsslagene.

Det er nemlig typisk meg å være litt naiv ifht egen arbeidskapasitet. Husarbeid er jo ikke spesielt krevende, i små porsjoner. Men det er VELDIG krevende nå hele huset skriker og hyler og ber på sine knær etter en skikkelig rundvask. Samt at kleshaugen på vaskerommet er i ferd med å selv finne veien til vaskemaskinen, fordi at det snart ikke er annen ledig plass der inne.
Det hjelper ikke akkurat på når toåringen starter frokosten med å velte melkekartongen mens jeg er uoppmerksom et øyeblikk, et slikt øyeblikk som varer så lenge at all melken renner ut av kartongen og utover bordplaten, inn mellom klaffene, på bordbena, utover klærne til begge jentene, utover gulvet, under kjøleskapet, oppover skapdører, under beina til toåringen som kommer springende med melkesokker bortover stuegulvet og roper "gisa, gisa, oioi" . Og firårngen som supplerer med " Maaammma, ho skoilla ta melk sjøl, men det e ho aaaaltforlita te, Æ må skift."

Tross en ekstra runde med kjøkkenvask, var det foreløpig ingenting å si på pågangsmotet mitt. Men, så skulle jeg bare ta et overblikk, en befaring om du vil, over de ulike problemområdene i huset og gjøre opp status for hvilke katastrofeområder som skulle prioriteres først. Hadde jeg bare klart å holde perspektivet, tenke at det er viktig å ta utfordringene steg for steg, sette meg opp delmål og klare å sile vekk de mindre viktige gjøremålene. Men, det var her fornuft og følelser møttes i et stort kollaps. Jeg kan alltids gjøre et forsøk på å skylde på søvnmangel, eller langvarig stress på jobben, eller en eller annen uoppdaget sykdom, men jeg tror rett og slett det var husmorgenet som glapp. Plutselig forekom husmorrollen og husarbeidet meg som uoppnåelig og jeg var dømt til å mislykkes. Dette ble for mye. Dette ble bare så altfor mye. Stakkars meg, Stakkars meg, og hjelpe meg. Jeg innså, med full tyngde, at husarbeidet faktisk var kommet for å bli. Det kom jo aldri til å ta slutt. Dette har jeg selvsagt alltid visst, men vissheten fikk en helt ny dimensjon over seg. ALT virket forferdelig krevende og utfordrende hva husarbeid angikk: Dusjsluken full av ekle hår, doskålen full av ?, bleiebøtta full av, ja, stinkende bleier, matavfallsposen overfylt, kjøleskapet med leverpostei- og yuoghurtrester klint utove glasshylla, tomflaskene som ramlet ut av kjøkkenbenken, stivnete grøtrester på tripptrappstolen, klesstativet falleferdig av alle klærne, tørketrommelen full, skittentøyskurven full og helt utilstrekkelig ifht til alle klærne på gulvet. Og mere klær: på badegulvet, på sengen på gjesterommet, på vår egen seng, i sofaen, i trappa, i barnehagesekkene. Ja, hvor var det ikke klær? Og kvalitetstid med barna? Hvor var den oppi alle disse klærne?

Hva gjør en husmor da? Jo, en husmor, som plutselig får tilbake sitt lille snev av fornuft ringer. Og hvem ringer hun? Jo, en annen husmor. En husmor som gjør husarbeid, bare at hun får betalt for det. En, ja, vaskehjelp! Halleluja!

Og sannelig, jaggu ble det kvalitetstid. Og hva gjorde jeg da den betalte standinhusmoren min tok et krafttak i hjemmet? Jo, jeg emigrerte med familien min til en annen familie, som attpåtil lagde middag til oss. Og det helt gratis :-)

OL i hopp

Det eneste jeg kan komme på som i det hele tatt kan minne om spennende når det gjelder hopp er navnene på utøverne. I og med at rundt 90 prst av alle hoppere ser ut til å være fra østeuropa, er jo navnene i det minste litt spenstige. Nå skal det sies, til mitt forsvar, at jeg virkelig har prøvd. Ja virkelig prøvd, å se på hopprenn med innlevelse og interesse. Jeg har benket meg foran TVn med en hederlig innstilling om å gi det en sjanse, jeg vil gjerne like hopp. Det er jo OL, og alt annet er for tiden satt på vent, for det er jo tross alt OL. Og jeg må jo tross alt se på, eller?

For å ta hopprenn litt nærmere i øyensyn. Hvor mange utøvere er det. 50 sånn ca? Jeg er på tynn is, når jeg skal uttale meg om denne urnorske idrettsgrenen, for jeg har egentlig ikke peiling. Men, det er vel rundt 50? Og, som jeg tror jeg har fått med meg, de beste hopper til slutt. Det betyr, at jeg må se 40 hopp, som egentlig er totalt meningsløst, for de 10 beste kommer til slutt. Og det er jo der de potensielle vinnerne befinner seg. jeg blir jo egentlig ganske imponert over hopper 1, som vet han hopper først fordi at han er dårligst. Imponerende at han giddder.

Ikke skjønner jeg noe av poengberegningen lenger heller. Nå er det visst 1,8 poeng per meter, og så stilkarakterene selvfølgelig. Og er det en standarsum som alle får? Men va var det derre med K-punkt? Ikke G-punkt altså, for det vet jeg hva er! Og så alt det styret med vindstyrke og flytting av avsatser.

Nå kommer jeg imidlertid til mitt viktigst argument for at hopp bare er dørgende kjedelig. Har dere sett på X-faktoren til utøverne eller??? For det første: de har tydeligvis gått litt for mange kurs hos Grete Roede. For det andre: deres dyrking av trønderbart er heller uheldig spør du meg.
For det tredje: det gir meg en følelse av å reise tilbake til tidlig 80-tall og østeuropa. For det fjerde: er det i det hele tatt noen som helst sjanse for at et hopp er mer spektakulært enn et hvilket som helst annet? Et hopp på 80,1 meter ser for meg like spennende ut som et hopp på 96,5 altså. Da må hopperen i såfall plutselig slå ut vingene og ta sats ut i atmosfæren for min del. Eller, ombestemme seg i overrennet, fa panikk og kaste seg ned i et vilt forsøk på å stoppe før avsatsen. Men neida, noe sånt skjer selvfølgelig ikke. Hopp, så et hopp til, hopp, enda et hopp, hopp, jøss, en til som hopper. Hopp, hopp, hopp.

Tilbake til navnene. I mangel på interesse for alle de andre aspektene ved hoppøvelsen, så har jeg brukt mye hjernekapasitet på å analysere navnene. Å se på utøverne er ihvertfall ikke aktuelt. Jeg har ikke sett en eneste italiener f.eks? Jeg har ikke sett en eneste muskel. Ikke en liten lårmuskel engang.

Nei, takke meg til alpint og Aksel sier nå jeg.

Så det.

BMW

Hvis huset vårt hadde hett BMW er jeg helt sikker på at det hadde vært skinnende rent, gjerne bygd i 2008, med et ultramoderne kjøkken og med et interiør som hadde sendt huset rett inn i Bonytt sine beste sider. Men, det er bilen vår som heter BMW. Og det er fasinerende hvor mye omsorg en mann (min mann) kan legge i B-M-W. Da han kjøpte den, var han så redd for at det skulle skje den noe, at han flere ganger måtte i parkeringshuset for å se om bilen hadde det bra. Han sov dårlig den natten, for han var så bekymret for alt som faktisk kunne tilstøte den. (Det var jo tross alt en BMW, tvilsomt at den fikk stå i fred ja). Jeg har ennå til gode å oppleve at han våkner om natta, vill av bekymring for om det skulle skje oppvasken noe. Det er og fasinerende å se hvor lett en mann (min mann) lar seg motivere til å vaske, støvsuge, pusse og rydde på/i/under/over en BMW. Sent eller tidlig,; det er aldri et dårlig tidspunkt å ta en tur til vaskehallen, eller for å kjøre en tur for å sjekke om alt er som det skal. Dagene før bryllupet vårt, var hans aller største bekymring når han skulle få tid til å vaske bilen. (Det var i allefall det han snakket mest om!). Det sier seg selv at det blir en del regler når man har en så omsorgsfull mann. Det er for eksempel strengt forbudt for barna å ha på seg skoene i bilen når det er sølevær ute. Da må de gjennom en prosedyre, der de må ta av skoene utenfor bilen, for så å bli løftet inn. Skoene plasseres selvsagt omhyggelig i bagasjerommet, oppe på plast. Jeg får ha skoene på, men får en rekke klandrende blikk om jeg skulle være så uheldig å glemme å tørke av skoene. Jeg har faktsik flere ganger blitt beskyldt for å være "totalt uengasjert i bil`n å om dein bli sjåanes ut som ein slagmark. Det må da koinna gå an å bidra te at det e reint her!!????". En annen prosedyre som har tvunget seg frem nå i snøkavet, er banking av skoene før vi setter oss inn. Og det er veldig viktig at dette blir gjort riktig: først setter man seg inn med rompa, bena må for all del holdes utenfor bilen. Så løfter man dem varsomt opp i lufta og passer på å kakke av seg _all_ snøen på en slik måte at det ikke kommer snø inn i bilen. Kakker man feil, kan man nemlig være så uheldig å dra med seg noe snø inn. Når man er ferdigkakket er det viktig å få svingt bena inn i bilen uten at de berører bakken. Dette er krisepunktet i prosedyren da mye kan gå galt. Man kan for eksempel sneie skoene i snøen, og dermed ødelegge hele forarbeidet. Man kan svinge bena i dørkarmen, så de faller i bakken, og du må begynne prosedyren helt på nytt. Det verste, og mest katastrofale er selvsagt hvis du glemmer hele prosedyren, og bare rett og slett setter deg inn i bilen, på vanlig måte, som jo er mest naturlig for deg. For hva skjer da? Jo, det blir SNØ I BILEN!!!. En annen regel er at det helst ikke skal foregå noen form for drikking i bilen. Hvis det er absolutt nødvendig er det svært viktig at jeg holder koppen, og IKKE bruke koppholderen som jo var en av finessene han valgte å poengtere overfor meg for å argumentere for prisklassen vi på et eller annet finurlig vis havnet å da vi skulle kjøpe ny bil. Koppholderen kan bare brukes av kopper som er laget for den type koppholder, hvis ikke så kan det hende at det skvulper og da blir det jo gris i bilen, fysjamei. (Men havregrynsgrøt, smurt og størknet oppover kjøkkeninnredningen, nei, e det det, åh, kor da??? Eller, størktnet soyaolje i store deler av kjøleskapet, hæ. kor sjer du det hæn??). Min mann er svært fornøyd med sin (vår) BMW, allikevel kan han sitte flere timer på nettet og saumfare bilsider som annonserer BMW. Han kan sitte helt oppslukt i finesser og detaljer, og ville neppe registrert det om jeg hadde montert en stang i stuen som jeg hadde svingt meg rundt i bare nettoen. Og, han vil svært gjerne at jeg skal se på alle bilene. ( Sjå her da, sjååå ferr ein form, dein her e bærre nydelig. Ja, herre trur æ må bli vårres næste bil. Hæ? Ka du trur? Men, du kain no i det minste sjå på hain da!!??). Hvis huset vårt hadde hett BMW, da hadde jeg sittet med bena på bordet og lest bok mens husarbeidet gjorde seg selv. Men det heter ikke det.

Norge Rundt

Si meg, hva skal man temperere parforholdet med når mannen er mer opptatt av Norge Rundt enn meg? Neppe brennhett vel? Og vet du hva, akkurat nå handler reportasjen om en hund ved navn Marco som vekker eieren sin hvis hun får ustabilt blodsukker og trenger insulin. Dette er visst en utrolig egenskap, for såkalte diabeteshunder har en spesiell luktesans som oppfatter når noe er i ubalanse. Ja, faktisk så er ca, 70 % av hjernen konsentrert rundt lukt. Fantastisk? Mannen min synes tydeligvis det. Norge Rundt har faktisk, når jeg tenker meg om, vært en hyppig konkurrent om min manns oppmerksomhet. "Kain vi itj slå av tvn for ein gong skyld?"
"Jamen, Norge rundt e jo et trivelig program det Beate. Mytji snedie reportasja." Like snedi som meg, omringet av levende lys med deilig rødvin til? Ja, tydeligvis.

Klandreverdig er dette neppe, med tanke på at Norge rundt er på en fredag. Og fredag er punktum for nok en arbeidsuke, pakket og tyllet inn i altfor mange gjøremål. Jeg har jo innsett at min dømmekraft, vurderingskraft og diskusjonsevne blir kraftig svekket jo lenger ut i uka jeg kommer. Disse egenskapene svekkes i takt med et stigende stressnivå (som garantert øker farene for høyt blodtrykk og hjerteinfarkt betraktelig.)

Torsdag 14.15. Jeg er i svømmehallen med 27 elever, noe som i seg selv muligens kommer til å gi meg hjerteinnfarkt en dag. "Beate, Beate, tellefon dijn ringe" "Jaja, dein må no berre ring." (Men, tenk om det er noe viktig. Noe veldig, veldig viktig. Kanskje ringer de fra barnehagen? Har det skjedd noe med Idun? Med Frøya? Herregud, enn hvis det er noe alvorlig? Sykehus? Hmm, nei, jeg kan jo ikke ta telefonen midt i svømmetimen. det er jo uansvarlig, tenk om noen drukner i mellomtiden???? Åh, ja det hadde vært noe til opplegg det. Nei, det er sikkert ikke noe.)
14.20. "Beate, no ringt det igjæn åsså!" Småpanisk springer jeg på glatt, flislagt gulv mens jeg lurer på om mobilen min tåler dampen i bassenget. Eller om den vil bli ødelagt hvis jeg bruker den. Tro om forsikringen dekker det da? Ja, for det hadde jo bare vært såååå typisk om den ikke gjør det!! Ja, for det er jo helt håpløst med disse forsikringsselskapene. Der er det jo aldri noe å hente. "Beate, Beate, ka ska vi gjørra no da, når vi e færdi med herre?" "Ja, altså, dåkk må bare veint litt, så ska æ forklar ka dåkk ska gjørra" "Jamen Beate..." " Veint litt sa æ!" Herregud, for et fryktelig mas det ble.
Hmm, det er Frode som har ringt. Ja, da må det jo være noe storgæli som har skjedd. Vann på mobilen? Det er så typisk han å ringe når jeg har svømming og vann på fingrene (Ja, akkurat som det har skjedd før). "Ja, det e Frode" ...."Ja, nei, æ skoill bære sei at det itj bli nå møte læll, så da kain æ slutt av litt tiliar"...."Ja, men"..."Ja, æ tænkt no berre at du vart gla æ da."
Ringe meg bare for å fortelle det liksom, jeg var jo overbevist om at Idun var sendt med helikopter til Levanger eller noe. I ettertid ser jeg jo at det var høyst unødvendig å bli sur fordi at min smukke ektemann tilbyr seg å hente ungene sammen med meg i barnehagen. Han ble sikkert sur han og, for mottakelsen.

Han ble ihvertfall sikkert sur etter episoden som tilfeldig forbipasserende og eventuelt våkne naboer høyst sannsynlig fikk med seg 07.40 samme morgen. "Hæ, ska du værra på jobb te 8????Jamen, det ska jo Æ Å!!! Å vi har itj fått på ongan ytterkleian ein gong! Æ må værra på møte æ åsså, det går itj an å komma for seint te det....Ka som e så viktig som du må da? E din jobb viktiar einn min kanskje? Bare fordi du er personalsjef? Det e faktisk viktig det æ gjør å! Trur du det e en ænkel jobb å vær lærer kanskje? Nei, for det e itj det tænk. Det e faktisk en væææældi, vææældi krævanes å viktig jobb det. Åsså går det i eitt, heile dan, ja, æ får knapt tia te å spis matpakka mi. Ja, som regel et æ mens æ har inspeksjon, å snakke i telefon, samtidi som æ må avverg en slåsskamp på snøbaillhaugen. Du har no iværtfaill tia te å eta. Ja, herregud, dåkk får no sponsa lunsjen å dåkk. Spatur te Åre får dåkk å. Ja, einn softshellljakka dåkk fikk te jul te fleir tusen krona. Eller for itj å snakk om da dåkk fikk sponsa sydentur. Ja, vi må no te å me betal kaffen vårres sjøl. Å vi fikk en matboks te jul! Har du hørt nå så latterli? Ja, så æ kain itj lever ongan i dag."
I ettertid ser jeg jo at det var en smule usaklig å blande frynsegoder på jobben inn i diskusjonen om levering av ungene. Kanskje hadde jeg vært mer saklig hvis dette hadde vært en mandag?

Koffer det?

- Mamma, koffer e det snø?
- Jo, fordi det e vinter, å fordi at skyan på himmeln slæppe ned snø
- Mamma, koffer gjør dæm det?
- Joo, for om vintern frys rægnet te is, å så bli det te snø
- Mamma, koffer bli det is?
- Jo, fordi det e så kaldt!
- Mamma, koffer e det så kaldt da?
- Hmm, jo, det e no fordi det e vinter det.
- Men æ vil ha sommar, så æ kain kle tå mæ.
- Jaha, vil du det?
- Mamma, kor e isen hænn da?
- Eh, ja, altså, isen bli te snø, så bli det snø, fra skyan
- Mamma, har dæm IS i skyan????
- Hehe, nei jeinta mi, det e snø i skyan
- Mamma, koffer e det snø?